NINA KARIN MONSEN

Nina Karin Monsen

Statsstipendiat, Fag- og skjønnlitterær forfatter.

KRONIKKER Nyere  

KRONIKK: KLASSEKAMPEN 01.02.10

 

Nina Karin Monsen: Angsten for moralen

I et nylig sendt debattprogram om sykefravær på NRK, var det omtrent ingen av debattantene, unntagen programlederen som brukte ordet moral. Han la ordet ut som agn, men de bet ikke på kroken. De kunne bare snakke om holdninger og holdningsendringer.

            Snakk om holdninger, istedenfor moral, markerer mangel på moralsk ansvar, de som snakker er selv likegyldige. De har kanskje ikke noe med forholdet å gjøre. Men å forvente holdningsendringer, er vanligvis å forvente bedre moral. Noen ganger er det et ønske om dårligere moral – det avhenger av maktens moralske kvalitet. Makthavere velger mellom moral, umoral eller amoral.

Holdninger er standpunkter som har en direkte politisk relevans til politiske makthavere. Når man ikke kan snakke moral til syke, er det fordi de er definert som ofre, og har en helt spesiell rolle i den kampen vi skal tro pågår mellom venstre- og høyresiden. Det er ikke politisk korrekt å kritisere syke, de legitimerer dessuten venstresidens politikk.

 Spørsmålet i offentlige debatter er ofte om den enkelte har riktige holdninger. Om folk hadde riktige holdninger under krigen, støttet de motstandbevegelsen. Har moderne mennesker riktige holdninger i dag er de for miljøbevegelsen, innvandrere og homofile. Men de er imot den biologiske familie og det gamle ekteskapet. Mens moralske vurderinger kan føres tilbake til den kristne moral, kan holdningsvurderinger bare føres tilbake til det politisk korrekte. Vår kristne moral er bygget på en totusen år gammel tradisjon og kan begrunnes, men det politisk korrekte er en forholdsvis ny oppfinnelse fra venstresiden. Innholdet er høyst skiftende. Det politisk korrekte krever ikke noen begrunnelse, det krever bare makt. I motsetning til hva mange tror, er den enkelte ikke selv fri til å definere det, standpunktene kommer fra topplederne og deres gjeng. De kan ikke stå åpent frem med sine usannheter. Til gjengjeld lager de stemningsbølger.

I dag er det viktigere å være politisk korrekt, enn å være moralsk god, viktigere å støtte makthaverne enn sannheten. Politisk korrekte foregir å stå over moralen, de er metamoralister. De deler mer enn gjerne ut personkarakteristikker. De med riktige holdninger er tolerante, omsorgsfulle og fremtidsrettede. De med ukorrekte holdninger er intolerante, fordømmende og gammeldagse. Kristenmoralske personer er det siste, politiske korrekte er det første.

            Dette skaper en spesiell form for dobbeltmoral. Vanlig dobbeltmoral er å hevde utad at noe er rett, mens man selv i det skjulte gjør det gale. Metamoralisme er å forutsette at den som sier det politisk gale, også har gjort det eller er villig til å gjøre det gale, slik dette fortoner seg for de politiske korrekte. Deres forestillinger er alltid overdrevne, og bygger på fortidens verste overgrep. Derfor forutsetter metamoralister at en som uttaler seg ukorrekt om en minoritetsgruppe, tilhører fortiden, og vil kopiere den gamle volden. De politiske korrekte dominerer det offentlige rommet for ytringer og bestemmer hva andre egentlig mener til enhver tid.

            Metamoralisme er en moralisme som gjør det umulig å forsvare seg. Moralister kan man forsvare seg mot ved å hevde at heller ikke de er perfekte og påpeke brudd på moralske bud. Metamoralister kan man ikke forsvare seg mot før man har erobret den politiske makten til å definere andres uttalelser. For å få lov til snakke politiske ukorrekt, må man inn i den politiske kampen og endre hva som er korrekt.

            Dette er nesten umulig, spesielt fordi metamoralistene har annektert minoritetsgruppene som alibi for sin egen fordømmelse av sine politiske motstandere. De fordømmer politisk ukorrekte på vegne av grupper som de beskriver som så svake og stereotype, at enhver ikke-omfavnende uttalelse blir et overgrep. Metamoralistene opererer altså med gisler. Disse gislene kan ikke annet enn å være enig med dem. Skulle gislene stå frem som selvstendig tenkende individer med vilje til moralsk ansvar, vil de bli definert ut av sin egen gruppe. De endrer karakter fra offer til å bli forrædere, for eksempel hvite niggere eller silkehomser. Grensen er hårfin, men ekstremistene bestemmer.

            I Norge lever vi på ingen måte i en tolerant kultur. Fordømmelsen er verre enn på mange tiår. Det som gjennomsyrer den moderne kulturen er angst for moral. Mennesker som i dag vil stå frem som politisk aktive, har nesten ingen annen sjanse enn å slutte seg til de politiske korrekte, for å unngå å bli rammet av allmenn fordømmelse.

            Hvorfor angst for moral? Moralen er i seg selv et enormt maktsentrum, den lader alle situasjoner og karakteriserer alle personer. Den kristne moral er enkel og allmenn. Først fordi den en beskyttelse for alle. Ingen ønsker å bli løyet om, bestjålet eller bedradd, eller fjernet fra det menneskelige. Men dernest er den en anklage. Budene som oftest brytes er forbud mot løgner om andre, - noe de politisk korrekte er eksperter på - bedrageri, tyveri, korrupsjon og ikke legitimert begjær.

            Den kristne moral har makt fordi den utpeker syndere, forteller om skam og skyld. Hvis noen med god grunn opplever seg selv som virkelige syndere, er deres situasjon komplisert. De kan i følge Bibelen slutte å synde og bli tilgitt. Men de kan også ville fortsette som før. Det beste er da å forsøke å få kristne til å holde munn. Altså innføre forbud mot kristen moralsk tale og tenkning. Samt fremstå som gisseloffer for de politisk korrekte, og legitimere deres budskap. De må spesielt ikke glemme å minne om fortidens verste overgrep, og kle seg i riktige klær og farver. De må igjen og igjen beskylde de som har mot nok til å gå imot deres umoral, for å være de egentlig onde, fordømmende, hatske, rasister, nazister, homofober – hva det nå måtte være.

            Løsningen på moralske utfordringer i rød - grønne velferdsland er for mange å la de politisk korrekte, i samarbeid med sine offergisler, styre den moralske tenkningen. De politisk korrekte har oppfattet makten som ligger i moralen. Offergislene har oppfattet fordelene de kan ha av å samarbeide med gisseltakerne. Deres angst for moralsk kritikk driver dem inn i en forsvarsposisjon, de blir selv angripere. De utvider synderegisteret, men nå har de et slags rasjonale for sin synd: De selv er blitt moralens kjernegruppe, og må ikke krenkes i noen tekst, noen tale, noen handling, hverken i fortid, nåtid eller fremtid. De er ikke lenger syndere som andre, men ufeilbarlige helter. I virkeligheten krever de kultstatus og moralens undergang på alle områder.

            

 

KRONIKK MORGENBLADET 05.02.10

Nina Karin Monsen: Familiepolitikk uten prinsipper

Naturligvis er det bra at debatten om den nye familiepolitikken som ble vedtatt sommeren 08 har startet, nå sist i Morgenbladet, avisen som burde ha ført an siden 2005 da likekjønnet ekteskapslov kom på programmet hos AP og SV.

Langt flere våger etter hvert å hevde offentlig at barnet prinsipielt ikke er en vare, ingen familieslave, men har soleklare rettigheter i kraft av seg selv som person. Ethvert barn er født med far og mor, de to er en del av barnets bagasje. Men kulturradikalerne, styrt av homolobbyen, mente at de hadde rett til å stjele fra bagasjen. Snart også mor, eller begge. Barn er også en del av menneskehandelen. Noe annet voksne kunne trenge? Barnemarkedet har ingen moralske betenkeligheter, det er verdinøytralt.    

I Norge gjaldt FNs barnekonvensjon. Nå er pkt. 7 fjernet. Den sa at barnet har rett til å kjenne til sine foreldre og få omsorg fra dem, så sant mulig. Når politikere som Audun Lysbakken allikevel kan hevde (Aft.21.12.09) at ”Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov og har fått en meget sterk stilling i norsk rett”, skyldes det at den rød - grønne regjeringen og homo - Høyre, sommeren 08 endret synet på barnet. Barnet har i deres øyne bare rett på omsorg fra en eller flere voksne (personer over 18 år). Kulturradikalerne har nylig pakket ut foreldrebegrepet. Der fant de bare omsorg. Barn kan nå få fire typer foreldre: biologiske, sosiologiske, juridiske og psykologiske foreldre. De siste vinner stadig rettssaker i USA. Omsorgsfulle steforeldre og samboere, uten papirer på barnet, får nå nye muligheter. Biologiske foreldre står lavest i kurs, ettersom homofile aldri får barn sammen.

Familiebegrepet kan også pakkes ut. Den konstruerte familie kan bestå av ”mennesker over 18 år” som gir hverandre omsorg. Asylsøkere og flyktninger behøver ikke familiegjenforening, men omsorg. Alle man anser for å være en del av sin konstruerte familie bør kunne arve på like fot. Det kan skape sosial likhet.

            I Norge får nå snart alle kvinner tilbud om sæd, og alle menn tilbud om egg (forslag fra SV, Ap og Oslo Høyre). Ettersom konservatismen i Norge er død også i Morgenbladet og på høyresiden – dens viktigste kilde var det heterofile ekteskap, familien og barnets rettigheter, - er det bare ny politisk vilje hos folk flest som kan beskytte barnet, og igjen sikre fars/mors rolle i familien. Men barnets sjanser er små. Det politiske liv vil ikke ha noe med prinsipper og moral å gjøre. Vi som lenge har forsvart barnets medfødte menneskerettigheter et blitt utsatt for en klart styrt sjikane.

Marit K. Slotnæs skrev (11.12.09): ”Det er fortsatt vanskelig å problematisere saken, uten å høre Nina Karin Monsens skingrende retorikk på den ene siden – og homobevegelsens ikke mindre blinde og tonedøve rettighetsargumenter på den andre.” Slotnæs har dårlig hukommelse, hun lot seg blende av overskrifter. Ikke var jeg retorisk, ikke skingret jeg. Det var media som skingret, også Morgenbladet. Ikke en eneste gang uttalte jeg meg ensidig negativt om homofile. Jeg skrev mot anonym og all sæddonasjon (1987), uttalte meg positivt til lesbiske mødre (04, før jeg visste at de planla farløse barn). Alle far/morløse barn har dessverre et sosialt handikap, selv om de druknes i omsorg.(se www.ninakarinmonsen.no).

Allerede i min roman Tvillingsjeler, 1993, reflekterer jeg over et samfunn der barn er statens eiendom. Idealet er utvaskede personligheter, barn vokser opp på barnehjem og produseres ofte til fornøyelse for en flokk matriarker: ”Forresten manipulerer staten med menneskers identitet, som du kallet det! Du har hørt om statens frivillige sæd - og eggtjeneste og om loven til alle kvinners rett til barn antar jeg? Hvorfor skal ikke jeg følge normen i vårt samfunn? … Lita ble stum. Det var mange på Barnehjemmet som ikke visste hvilken mann eller kvinne de stammet fra. Alle syntes det var bra at Staten ga kvinner innsprøytning med gratis sæd eller implanterte egg. Saken hadde forresten aldri interessert Lita. I likhet med mange andre så hun nærmest på det som en praktisk form for formering. Når en ønsket seg barn, og det passet inn i planene, gikk det ofte mye raskere på den måten. Selv menn og kvinner som kunne få det til på vanlig måte, brukte gjerne inseminasjonsmetoden. Fornøyelse og arbeid var to forskjellige ting, sa de. ”(s.98)

I 1993 tenkte jeg ikke på at også menn vil kreve morløse barn. Familien var truet, men den var den enkeltes ansvar. Den enkelte kunne kjenne dårlig samvittighet og gjenopprette skader. Nå kan alle som ønsker det ødelegge en familie med statens hjelp, den kan aldri bygges opp igjen. Man vil få høre at man handler av nestekjærlighet. Planlagte far - mor eller foreldreløse barn skal være takknemlige for at de er født, sier SV, AP, Sp, Rødt og Høyre. Det sier man ikke til vanlige barn.

Media valgte å konstruere seg noen homofober, fremfor å skrive om utviklingen på barnemarkedet. Med få unntak, har media neglisjert barnets umistelige rettigheter. Ingen kan ta fra voksne menneskerettigheter ved å henvise til egen fysiske, psykiske, sosiale eller seksuelle tilstand. Heller ikke hos barnet sitter menneskerettighetene løst. Man kan fjerne kunnskap og kjennskap til far eller mor, men aldri virkninger på barnets sinn og i barnets kropp. Bare alder skiller voksne og barn, menneskeverdet er det samme.

I dag er norsk familiepolitikk de facto styrt av homofile, single og deres allierte, grupper som har stor interesse av planlagte far - og morløse barn, fordi de selv ikke kan skaffe seg barn på annen måte. En konstruktiv debatt må gå imot den politisk korrekte tenkningen. Man kan ikke tenke at det er statens oppgave å fordele barn likt. Man må bygge på et første moralsk prinsipp: Det er inhumant å planlegge urettferdighet og sosial ulikhet for barn. Det et barn har fra sin skapers hånd, har intet menneske og ingen stat rett til å ta fra det.  

Det er som en tsunami, uttalte nylig Ole Schau, han siktet til strømmen av enslige kvinner. Han leder verdens største sædbank, Cryos, som selger tre fjerdedeler av sin sæd verden over. I Kina venter 24 millioner unge menn på en brud. Når får de høste kinesiske egg og låne fødemor i India? Om barnløshet er et argument, stiller disse sterkt.

I Norge burde media konsentrere seg om skolene. Nå skal homofili og glidemiddel inn som noe normalt, pensum er klart, lesbiske Mimi Bjerkestrand har 150 tusen medlemmer til sin rådighet i utdanningsforbundet. Voksne som ikke ville diskutere offentlig barns tap av rettigheter før unnfangelsen eller uttale seg om hvilke normer som skal styre ekteskapet og familiepolitikken, må nå diskutere seksuelle varianter med sine barn og barnebarn. Vi får håpe at de fleste forstår at urettferdighet overfor barn etter noen årtier vil ramme hele samfunnet.

           

           

Nina Karin Monsen: Medias sløvhet, atikkel VG 08. 01. 10

 

Hanne Skarveit (19.12) tar opp barnemarkedets vekst. Her nevner hun mine ”voldsomme” utfall. Jeg hadde ingen voldsomme utfall. Det var media som sørget for det voldsomme. Alt jeg har uttrykt i forbindelse med likekjønnet ekteskapslov og barnemarkedet gjelder i like høy grad for heterofile.

Men media ville, som Skartveit nevner, heller ha en syndebukk og homofob enn en konsekvensanalyse. Utviklingen går nå fremover med syvmilssteg: Den nye ”familien” vil snart bestå av enslige med halvt eller helt foreldreløse barn. Staten gir dobbelt barnetrygd og tilbud til enslige foreldre. Barnevernet skaffer nok omsorgspersoner som kan være foreldrevikarer for kortere eller lengre tid.

Hvem får ikke noen ganger problemer med det annet kjønn? Sitt eget kjønn? Hvorfor overhode vente? Etter som alle barn er velkomne, er biologiske bånd uinteressant. Behovet for barn er ikke seksuelt betinget. De to behovene kan tilfredstilles helt uavhengig av hverandre.

I 1987 (20.02) skrev jeg mot anonym sæddonasjon i Dagbladet. I 1993 skrev jeg en fremtidsroman. Jeg tenkte en tredve - førti år frem i tiden. Nå er det allerede skjedd. I Tvillingsjeler(1993), har man innført en ny måte å organisere familielivet på. Mange er blitt utvaskede personligheter som hovedpersonen Lita.: ”Forresten manipulerer staten med menneskers identitet, som du kaller det! Du har hørt om statens frivillige sæd - og eggtjeneste og om loven til alle kvinners rett til barn antar jeg? Hvorfor skal ikke jeg følge normen i vårt samfunn? (…) Lita ble stum. Det var mange på Barnehjemmet som ikke visste hvilken mann eller kvinne de stammet fra. Alle syntes det var bra at Staten ga kvinner innsprøytning med gratis sæd eller implanterte egg. Saken hadde forresten aldri interessert Lita. I likhet med mange andre så hun nærmest på det som en praktisk form for formering. Når en ønsket seg barn, og det passet inn i planene, gikk det ofte mye raskere på den måten. Selv menn og kvinner som kunne få det til på vanlig måte, brukte gjerne inseminasjonsmetoden. Fornøyelse og arbeid var to forskjellige ting, sa de.” (s.98)

Vårt store problem er politikere, akademikere og media som ikke vil tenke langsiktig og kritisk. Media vil hisse opp følelser og selge bedre, politikere bygger opp sine superegoer, er gartnere som rydder i folkets hage. Akademikere er feige og verdinøytrale. Moralsk, prinsipiell tenkning er spesielt uønsket i alle leire.

Norge opphevet i 2009 familien som sosial norm, og brøt FNs barnekonvensjon.  Sosial likhet og rettferdighet for barn er ikke lenger en norsk verdi. Stadig flere barn vil miste sin medfødte rett til far og mor, sin fødselsrett. Men det et barn har fra sin skapers hånd, har intet menneske og ingen stat rett til å ta fra det. Heller ikke politiske partier. Kan man stjele far og/eller mor fra barnets bagasje, hva annet kan man ta i fremtiden? I noen land forskes det på embryoer, når vil man i Norge begynne å forske på barn og høste det voksne måtte trenge?

Barnemarkedet, kjøp og salg av menneskemateriale er et menneskerettighets spørsmål på linje med menneskehandel. De rød-grønne og homo Høyre vil ikke regulere barnemarkedet eller fjerne den familie- og barnefiendtlige lovgivningen. Er det noen partier som vil? Vi må igjen få moral og anstendighet på en sentral plass i tenkningen om menneskebarnets betingelser. Men hvem tør nå å snakke moral i Norge når det gjelder barn? Man må være forberedt på å bli sjikanert på det groveste. Det er vel verdt det.

           

 

Kronikk. Klassekampen. Nina Karin Monsen: Demokratiet i ubalanse. 14.09.09

Det beste tegnet på at demokratiet fungerer er to noenlunde like store masser. En radikalliberal og en konservativ masse oppstår naturlig i alle samfunn. De bygger begge på naturlige motsetninger i befolkningen og i samfunnet. De skal være respektert for hva de er.

          De to massene har til oppgave å styre den politiske utviklingen i hver sin retning. Radikalliberalere skal foreta oppgjør med gamle regler og normer som ikke lenger fungerer, samt skaffe makt til sosiale grupper som har vært målbart undertrykt. Deres hovedverdier er likhet, frihet og lykke. Radikalliberalere er populistiske, de vil ha rettigheter av alle slag. Unge som er i en frigjøringsfase fra foreldrene, er gjerne radikalliberale, de tiltrekkes av løfter om frihet.

          Konservative skal sørge for at selve samfunnsorden bevares og at makten utøves av kompetente grupper og personer. De anser gjerne at de som utøver makten, er best egnet til å beholde den. Konservative bygger på naturretten, lov og orden, målet er stabilitet og harmoni. Konservative tilbyr tradisjoner, grenser og plikter, men dette skal til gjengjeld gi alle trygghet og forutsigbarhet. Eldre er ofte konservative, foretrekker harmoni i livets senere perioder.       Radikalliberalere og konservative kan betraktes som to masser som holder hverandre i sjakk. De er både venner og fiender. De er venner i det at har felles interesser i å opprettholde et fungerende godt samfunn, og fiender i det at de har ulike synspunkter på hvordan dette gjøres.

          Man ser best forskjellen på dem når de blir ekstreme. Radikalliberalere og konservative tilbyr velgerne to totalt forskjellige former for samfunn: Kaos eller stagnasjon. Når typiske radikalliberalere har makten, vil de øke endringstempoet, mer og mer frihet, likhet og materielle goder til alle på alle områder. Deres tro på omveltningens egenverdi gjør at forskjeller må skjules, hindringer fjernes og materiell misnøye dempes. Grenser må skyves på, det stabile kontinuerlig angripes. Radikalliberalere bekjemper alle som taler for det varige og evige. De har indre fiender, og finner lett forrædere blant sine egne.

          Når konservative sitter godt med makten, vil de ha mer orden, et senket tempo, mer åndelighet og mest mulig stillstand. Det gode for dem kan bli at overhodet intet endres. De betrakter forskjeller av de fleste slag som naturgitte og normerende. Grensene er der av gode grunner. De tror at ting roer seg og går over, bare det ikke blir for mye oppstuss. Konservative er flinke til å overhøre sine motstandere. Deres fiender er først og fremst de fremmede og ukjente, nabolandet er den naturlige hovedfienden, men de stritter imot alt som kan true samfunnets orden.

          Hele tiden kompliseres forholdet mellom partiene av enkeltpersoner som jager etter makt i ”fiendens” leir. Det mest vanlige er radikalliberalere som sloss om makt i konservative kretser, de angriper konservative innenifra. Har man først fått en posisjon, skal det litt til før man mister den. Den indre kjernen er nemlig i begge massene konservativ i den forstand at de ikke vil ha omvelting i egen makt. Der går ikke minst grensen for venstresidens ledere, selv er de nemlig bevaringsverdige. Men omveltning, likhet og frihet appellerer ofte bredt. Mange konservative har privat appetitt på noe nytt, og lever dobbeltliv. Det er ofte bortkastet tid for konservative å gå inn i en radikalliberal leir for å roe den ned. Konservative har en dannet væremåte som ikke slår an hos radikalliberalerne.

          Forholdet mellom partiene kompliseres av politikeres systematiske underkommunisering. De kan fortelle hva de står for slik at det ikke er mulig å høre hvilket parti de tilhører. Noen endrer lett synspunkter, ikke bare som enkeltindivider, men de ”snur” partiet uten å si ifra. Med sterke ”omvendte” enkeltindivider i ledelsen kan konservative plutselig fremstå som radikalliberalere. Radikalliberalerne blir dogmatiske og konservative. Det blir vanskelig å skjelne. Noe slikt skjedde i mellomkrigstidens Tyskland da nasjonalsosialister og sosialdemokrater brukte den samme terminologien. Man kunne ikke høre forskjell på debattantene, hevdet den svenske redaktøren og statsviteren Herbert Tingsten (1896 – 1973).

          Det viktigste demokratiske kjennetegnet er at de to partiene kan og vil forhandle om hvilke områder som trenger rask endring og hvilke områder som trenger at tiden står stille. At det pågår en dialog må kunne observeres. Den må være preget av respekt for at det skal være troverdig. Sjikane, mobbing og nedverdigende triumfferder må unngåes. Begge parter må kunne stå på sitt. Begge skal kunne fremelske, forsone, tilgi og respektere hverandre, i erkjennelsen av at et samfunn trenger både stillstand og omveltning.

          I diktaturer er denne respekten gått tapt. Det pågår forfølgelse, innføres sensur og det oppstår selvsensur. Man får ideologi, - parti, - og personkulter, og media inntar en underdanig, aggressiv rolle som tjenere for makten. De har mistet sitt refererende, saksorienterte grunnlag.

          I dagens Norge den demokratiske balansen gått tapt. Hadde journalistene fått bestemme sammensetningen i Stortinget, ville AP, SV og Rødt, hatt 120 av 169 representanter. Hverken FrP, Senterpartiet eller KrF ville fått noen av sine inn på tinget, i følge en undersøkelse av Frank Aarebrot (mai 09).

          I Norge pågår det ingen respektfull dialog mellom radikalliberalere og konservative. Konservative er nesten utryddet. FrP har i årtier blitt omtalt sjikanøst og negativt av radikalliberalerne uten noen gang å ha hatt regjeringsmakt. De plasseres raskt i indre fiendebilder som nazister og fascister, og i ultramoderne bilder, rasister og homofobe. Selv forsøker de dessverre å være både konservative og radikalliberale.

          Radikalliberalerne er hemningsløse. De har nå omveltet ekteskapet og familien for å rydde veien for homofile par, som aldri har vært målbart undertrykt i forbindelse med det familiebasert ekteskapet. De innfører snart barnemarkedet for alle som vil. De vil inn i folks innerste tanker og følelser, skape et gedigent illusjonsmakeri, spesielt for barn, av en hittil ukjent dimensjon. Barnet har allerede tapt rett til far, det må nøye seg med medmor. Snart tap av mor, med bare medfar. Den enkelte voksne skal ha full frihet til å utfolde sine lyster på barns bekostning. Tempoet skal være høyt og kaos skal komme nær, livet skal være farlig.

          Men familien er konservatismens kjerne. Om det ikke er lov og orden, stabilitet og harmoni i familien, blir enkeltindividet systematisk utrygt. Tiden skal stå stille for at barn skal kjenne trygghet. Barn skal tro at de har mor og far til evig tid, at venner varer, de skal ha gode regler, grenser og forutsigbare liv. De skal leve i en god orden og vite at det gir resultater. Det er barndommens lykke.

          I et godt fungerende demokrati er konservative reelle rivaler til radikalliberalerne. De kan snakke høyt og tydelig om god moral både i markedet, privatlivet og i all offentlighet. De kan mane til besindighet og ta vare på dimensjonen av evighet, der familien og troen på mennesket som person, er hovedingrediensene. De kan reservere en egen plass og et eget rom for Gud, uten å bli latterliggjort, sjikanert og hånet.

          I Norge har nå radikalliberalerne makten i alle partier. Ett parti hadde vært nok. Først når ett konservativt parti igjen forplikter seg på konservatismen, vil gjeninnføre stillstand og ro, grenser og normer, bevare familien og kristendommen, vil den demokratiske balansen bli gjenopprettet i Norge. Inntil da vil radikalliberalerne omveltingskarusell ramme flere og flere.  Våre toppolitikere på begge sider har dessverre sviktet – kanskje aldri forstått – de demokratiske idealer om respekten for de to motsetningsfylte massenes oppgaver og betydning.

         

 

           

Kronikk i Vårt Land. 23.03.09

Nina Karin Monsen: Barnet ut av ekteskapet

Jeg har lenge interessert meg for KrF-koden. Hvorfor var motstanden mot likekjønnet ekteskapslov så svak? For å finne svar leste jeg Dagfinn Høybråtens bok Pengene eller livet. Her kommer det frem at Høybråten enten tar feil om den nye ekteskapsloven, eller så vil han ikke informere om hva loven innebærer. Eller så vil han inn i regjering med alle unntatt FrP.

         Høybråten bruker bare 4 s. av 255 på loven. Først gjør han en feil. Han skriver at loven ble vedtatt våren 08. Men det var høringsnotatet som kom om våren, riktignok 07. Likekjønnet ekteskapslov ble vedtatt juni 08. Han

nevner at partnerskapsloven ble opphevet (s.103), men utelater at det gamle ekteskapet også er borte.

         Alle som giftet seg før 31.12.08 er nå likekjønnet gift. Høybråten kan tro at den nye § 1 i likekjønnet ekteskapslov: ”To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap”, bare er av semantisk interesse, og at man kan stryke det som ikke passer. Men enhver ekteskapslov er uttrykk for en religion, en kultur og ett livssyn. I alle henseender er det et hav av forskjell mellom disse to lovene.

         I forhold til utlandet må politikere og jurister formulere forskjellen. Norge, Spania, Nederland, Canada og noen stater i USA, har nå en lov som i internasjonal privatrett heter ”Same-sex marriage and marriage”. Den gamle loven, i bruk i resten av verden, heter ”Marriage”. Det finnes mange forskjellige ekteskapslover.

         Svært få kristne ektepar ville giftet seg inn i likekjønnet ekteskap. Nye par som vil gifte seg kan ”løse” problemet med å være samboere, fra 1.juli 09 får samboere ekteskapslignende rettigheter. Kirker kan også lage ritualer og ikke anvende loven. Det kristne ekteskapet de homofile ville ha, er gått tapt for alle. Men forhåpentligvis ikke for alltid. Lover kan endres i alle retninger, også tilbake.

         Høybråten var ikke den eneste som viste svak tenkning i forbindelse med hva endringen innebar. Fra opposisjonen var det mange momenter som ikke ble brakt frem. Ikke en gang den bisarre rettslige ordningen med fruktbar kvinne i steril manns/fars rolle. Heller ikke problemet med å holde henne fast i ”medmorskapet” når hun vil ut av avtalen. Ingen nevnte at også lesbiske samboere får rett til farløse barn. Ingen snakket om at homofile periodevis er heterofile, og hva det betyr for barnet. Ingen krevde at ektepar i rettferdighetens og likestillingens navn også skulle samtykke til likekjønnet ekteskap, men de godtok at partnere kunne. Ingen tok alvorlig at ethvert ekteskap bare er gyldig hvis partene samtykker av egen fri vilje. Alle partier, ikke minst opposisjonen, fikk sin familiepolitikk endret. Opposisjonen bød altså ikke på vesentlig motstand, men lot seg lure av diskrimineringsretorikken.

         Ekteskapets verdier har fra 1000 – tallet til 2008 i Norge vært basert på familiens organiske enhet og kristendommens velsignelse av denne enheten. Ekteskapet ordnet barns rettigheter og plikter ovenfor mor og far, og omvendt. Familiens barn var helsøsken med unntak ved dødsfall, skilsmisser og gjengifte. Barn kjente sine foreldre. Monogamiet sikret barnet kjent far, navn og arv, og sørget for at arven ikke ble spredd utenfor familie. Mor og far var barnets viktigste kompass til selverkjennelse og livsforståelse. Foreldre var bevissthetens poler. Barnet hadde eksistensielt sett, to hender å holde i. Familien blir aldri gammeldags, den er evig. Lover kan endres, familien ikke. Bare ”marriage - ekteskapet” uttrykker denne religiøse og kulturelle realiteten.

         Likekjønnet ekteskap bygger ikke på religion, bare på et human - etisk livssyn og en ekstrem individualistisk, narsissistisk og sekulær kultur. To voksne menneskers følelser for hverandre bestemmer om de skal konstruere seg en ”familie”. Barnet planlegges sammen med en lege eller jordmor. Man velger sæd ut fra høyde, hår - og øyenfarge, samt blodtype, i Danmark også utdannelse. Der brukes ikke homofile menn. Den største sædbanken i verden, Cryos, markedsfører vakre småbarn slik en kennel bruker bilder av valper. Det er et gode alle under femti bør ha adgang til, mener den danske filosofen Thomas Søbirk Petersen.

         Likekjønnet ekteskap bygger ikke på familien, men på vennskapet. Lesbiske par stifter aldri familie, de innfører skilsmisse fra dag en til barnets far, og river båndene mellom barn og far over. Planlagte farløse barn er alltid halvt foreldreløs, de har ingen helsøsken, og de blir livsarvinger i fremmede slekter. De har bare en eksistensiell hånd å holde i. Men dette skal i debatten underforståes. Mens familien skal kunne konstrueres i alle retninger av hensyn til de homofile, med en del presters støtte, skal de homofile selv få lov til å være merkelig ukonstruerte. Biologiens grenser gjelder nå bare for dem. Man skal derfor gi inntrykk av at det finnes forskjellige ”typer” familier. Fordi enkjønnete par, og bare de, ikke passer inn i begrepene ekteskap, familie, foreldre og barn, ødelegges begrepene og forvrenges. Likekjønnet ekteskap oppløser familien, påfører barn tap, sorg, uvitenhet og stumhet.

         Homofile ønsket tilsynelatende bare adgang til barn uten fedre, nå er kravet fra Oslo Høyre og Aps Håkon Haugli at de også vil ha adgang til barn uten mødre. Og det er dette gode som er hovedmålet med lovendringen, ikke det gamle ekteskapet. Homofile par ville først og fremst inn i de rettigheter som ufruktbare heterofile, gifte og samboere, har hatt i bioteknologiloven. De ville ha halvt foreldreløse barn på en bekvem, følelsesmessig uproblematisk og legal måte. Da måtte de gå veien om ekteskapet de alltid har avvist og bli heterofil - lignende.

         Man endret altså ekteskapsloven for 1, 6 millioner gifte for at partnere og homofile som utgjør 1 - 2 % av befolkningen, skulle få tak på statens barn. Mange av dem har allerede vært gift, som Karen Christine Friele, f. Wilhelmsen, og mange har klart å lage barn på egen hånd med naturmetoden.

         I følge tall fra SSB vokser ca. 900 barn i Norge i dag opp med homofil mor som har vært gift, ca. 100 har far som også har vært gift, ca. 100 barn er antagelig planlagt farløs og født i partnerskap. Noen homofile menn har allerede laget morløse barn, og derved brutt norsk lov. Men også heterofile, single kvinner har reist til utlandet og laget farløse barn. I Danmark kan alle kvinner under 46 år få dette gode. I Spania alle enslige kvinner. Kvinner kan betale selv, mange klinikker gjør det de selv vil. Barnemarkedet er stort. Denne utviklingen nevner ikke Høybråten. Han diskuterer ikke likekjønnet ekteskap i forhold til ny barnelov og bioteknologilov. Men alle lovene ble vedtatt samtidig, i tillegg til ny adopsjonslov.

         Ingen, hverken departementet, regjeringen, stortingsflertallet eller homolobbyen har gjort det minste forsøk på intellektuelt å begrunne det etiske riktige i å lage far - eller morløse barn. Ektepar har kunnet skjule at far ikke var far. Det kan ikke homofile gjøre. Få har bemerket råskapen i bruken av barnet. Istedenfor overgikk stortingsrepresentantene hverandre i troen på homofiles omsorgsevner. Men når man bevisst og planlagt lager handikap for egne barn, er bruk av omsorgsbegrepet en meningsløs hersketeknikk. ”Modernisering” av familien pulveriserer barnas menneskerettigheter.

         Staten har med likekjønnet ekteskap krenket den kristne kulturen, diskriminert kristne og heterofile ektepar, og ydmyket oss som personer. Det kristne heterofile ekteskapet ble redusert til et middel for homofile pars kyniske behov. Den rød – grønne regjeringen har plassert seg selv og sin politikk midt i vårt privatliv. Statssekretær Kjell Erik Øye, homofil aktivist i mange år, tidligere sykepleier, var arkitekten for loven. I 07 sa han at han ønsket å ødelegge det gamle kjønnsrollemønsteret.

         Regjeringen fikk nesten hijab inn i politiet. Hva om de også vil innlemme Islam og den muslimske kultur i ekteskapsloven? Det trengs bare en ny § 1: ” To og flere personer av samme og motsatt kjønn i den alder som måtte passe, kan gifte seg.” Da får vi et ekteskap som passer for mennesker fra alle kulturer, religioner, livssyn og med enhver seksuell legning. Hva om de vil kalle Gud for Allah? Hva sier KrF og Den Norske Kirke da? Forblir de like tafatte?

 

           

           

 

SPALTER, INNLEGG, DEBATTER, INTERVJUER (1970 - 2009):

Debattene har vært mange. Ofte har de startet med at noen har irritert seg over at det kommer frem at jeg tror på moral som iboende naturlige lover.

I den første tiden oppfattet jeg nok ikke at mange ville ha fjernet den moralske tenkningen. At det var den som ergret dem aller mest.

I 1971 deltok jeg på en kvinnekonferense i Rostock, og hørte gjennom flere dager alle si akkurat det samme. De snakket om ein Meer des Friedens sein...

Jeg holdt en tale om nyfeminisme som førte til at det ble oppstandelse, mange av kvinnene tok av øretelefonene og ville ikke høre. Men deres privatsjåfører likte det jeg sa.

Norsk kultur er stastisk - ubevegelig retorikk fra gammelt av.

Norge har nå lenge vært et land der moral skulle erstattes med politikk. Sosialister vil ha et folk som ikke tenker moralsk selv, men som bruker de sosialistiske slagord/dogmer om frihet og likhet som rettsnor for hva som er moralsk rett og galt. Man mener at moralen ikke eksisterer annet enn som overbyggninger. Derfor benektes den moralske erfaringen.

AKP- ml har vunnet den krigen de startet i 1970 - årene. Den blodige revolusjonen kom aldri, men det har også vist seg å være unødvendig. Nå tenker et flertall av medias jouurnalister i takt med sosialistene og de aller fleste debatter er styrt av hva som passer sosialistene.