Nina Karin Monsen • nina.karin.monsen@online.no • © 2009  

Nina Karin Monsen

Statsstipendiat, Fag- og skjønnlitterær forfatter.

NINA KARIN MONSEN

Tekster:

Det er blitt mange artikler etterhvert, se henvisninger på siden.

Se også under andre emneord.

 

Tale: Fritt Ords Pris 05.05.09

Debatt i Dagen Magazinet: Svar til Octay Dahl 06.05.09

Debatt i BA: Svar til Friele 15.05.09

Bok: Kampen om Ekteskapet og barnet. Fra kap 3.

 

DETTE ER SISTE BOK FRA 2016:

KAMPEN OM SEKSUALITETEN, YTRINGSFRIHET - HAT - TANKEKONTROLL. SKAL VÆRE I ALLE BOKHANDLERE, OGSÅ PÅ

KOLOFONS NETTBUTIKK WWW.KOLOFON.NO, OG KAN BESTILLES DIREKTE 22825100

KAPITTELOVERSKRIFTER:

 

FORORD

INNLEDNING

PERSONBEGREPET OG YTRINGSFRIHETEN

HAT OG YTRINGER

YTRINGSFRIHETENS HINDRINGER

MODERNE TIDER, ET INTELLEKTUELT KAOS

NOEN HOMOSEKSUELE FORFATTERE FORTELLER (BL.A JONAS GARDELL. KAREN CHRISTINE FRIELE, GERD BRANTENBERG)

SEKSUALITET SOM METAFYSIKK

HEDONISMENS MODERNE FORM

DEN OPPLØSTE BEVISSTHET

DEN UFRIE FRIHET

FREMTIDSPERSPEKTIVER

APPENDIX - DEBATTEN I 2009 OMKRING FRITT ORDS PRIS - OG HATPROPAGANDAEN SOM BLE TATT I BRUK MOT MEG

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

SISTE BOK: 2013: SORG OG LIDENSKAP, FILOSOFISKE REFLEKSJONER. KAN BESTILLES PÅ LUTHER FORLAG, til en pris

av 349 kr. HTTP://WWW.LUTHERFORLAG.NO/LUTHER-FORLAG/DIVERSE/SORG-OG-LIDENSKAP

 

Nina Karin Monsen er filosof, forfatter og statsstipendiat. Hun har i en årrekke vært aktiv i den norske offentlige debatten innenfor et bredt spekter av temaer der livssyn, etikk, kjønnsroller og menneskerettigheter står sentralt. Hun har skrevet en rekke bøker og flere hundre kronikker og artikler, i all hovedsak om moralfilosofiske emner.

 

I 2009 mottok hun Fritt Ords Pris, blant annet for sin bok Kampen om ekteskapet og barnet (Avenir 2009). Også gitt ut på Luther Forlag: Inn i virkeligheten. Min vei fra humanetikk til kristen tro (2010).

 

www.lutherforlag.no

 

Sorg og lidenskap er en annerledes sorgbok. Forfatteren byr modig på seg selv på godt og ondt og avslører både sin svakhet og styrke i møte med sin høyst personlige sorg. Rystende ærlig skriver hun innenfra sorgen selv, i sorgen og om sorgen. Men midt i alle utleveringer av sterke følelser og reaksjoner makter hun å reflektere over de store spørsmålene som er knyttet til liv og død og forpliktende samliv mellom mennesker på en måte som skaper gjenkjennelse, utfordrer til ettertanke og innbyr til kritisk dialog. Boken er båret av en intens tro – ikke bare på livet – men på Gud og det gode, og den er skrevet med sterk og ekte lidenskap.

 

SORG OG LIDENSKAP

 

lidenskap

Nina Karin Monsen

Filosofiske refleksjoner

 

Nina Karin Monsen Sorg og lidenskap luther

 

I en epilog gjengir

Nina Karin Monsen

sin egen versjon av Bob

Dylons Not Dark Yet.

 

Hennes refreng lyder slik:

Det er ikke

helt lyst ennå

– men solen er

på vei opp!

,!7II2F3-begjfj!

ISBN 978-82-531-4695-9

ISBN 978-82-531-4695-9 11-02-13

Sorg och lidenskap oms-13.indd 1 2013-02-28 09.33

 

Diverse informasjon og artikler:

 

4 mai 2012.

 

Nå går det en "debatt" i Aftenposten pga. denne:

 

Nina Karin Monsen: De nye fremmede, Aftenposten 3.5.12

 

 

 

Diverse informasjon og artikler:

 

4 mai 2012.

Nå går det en "debatt" i Aftenposten pga. denne:

 

Nina Karin Monsen: De nye fremmede, Aftenposten 3.5.12

 

Anders Behring Breiviks stivnede ansiktsuttrykk får meg til å tenke på de fremmedgjorte. Det gjør også debatten uten dynamikk, reflekterende bevissthet, teori, politikk eller ideologi som kan hjelpe fellesskapet til forståelse. Motsetningene forblir store i årtier fremover. Det vil ta lang tid før man ser at politikken må berikes med religion og metafysikk. Norge er ført inn i en virkelighet hinsides det politiske.

 

Norge har ingen lovgivning som kan håndtere en massemorder som Breivik. Forsvarere og aktorat har ingen forutsetninger for å stille riktige spørsmål. Psykiatere og journalister er like hinsides. Har de møtt mennesker som ligner dette individet de skal vurdere, kritisere og dømme? Lovgivning og rettsapparat dekker ikke realitetene i saken. Erfaringer med det naturlige onde er systematisk undertrykt og uformulert.

 

Breiviks adferd og handlinger er en forbrytelse mot menneskeheten. Hans sak burde håndteres på et nivå der dette aspektet er overordnet. Før han kan komme tilbake til et samfunn der han aldri kjente tilhørighet, må han bryte sammen. Men norske rettslige instanser vil at kriminelle skal løftes inn i varmen uten selv å være varme. I det norske systemet vil Breivik aldri komme ut til seg selv. Å behandle Breivik som landsforræder er å akseptere hans krigsforestillinger før krigen har funnet sted, og la hans forestillinger dominere samfunnsrommet. Men en absolutt personforlatt selvskader og massemorder har intet å si av betydning. En dialog med den naturlige onde, kan gjøre denne til vinner.

 

Begrepet fremmedfølelse oppsto med marxismen. Det beskrev arbeidernes totale maktesløshet i forhold til arbeidslivets betingelser, maskinene og kapitalen. Arbeiderne var del av et maskineri, uten personlighet. De kunne bare underkaste seg eller dø, de kunne ikke engang avskilte seg som person. Godtok de ikke betingelsene, var det uendelig mange andre som gjorde det.

 

Fremmedfølelsen ble i mellomkrigstiden den mest fundamentale menneskelige følelse via eksistensialismen, spesielt i Jean Paul Sartres og Simone de Beauvoirs forfatterskap. I Albert Camus bok Den fremmede (1942) fremstår fremmedfølelsen som en beskrivelse av mennesket uten Gud, uten dypere følelser, et menneske utlevert til solen og tilfeldige stemninger i en kultur der det ikke hørte hjemme, uten tilhørighet til noen eller noe. Hovedpersonen dreper nærmest i vanvare, det er ham helt likegyldig. Men Camus var katolikk, og hans forfatterskap var et varsel. I moderne tid er den fremmede blitt et ideal.

 

Det har oppstått nye fremmede. De heter Aliens, de kan observeres i TV-spill, i figurer som synes å ligne mennesker, de er kun roller, roboter. Kommentatorer bagatelliserer volden i spillene. Men spillenes innhold beskrives best av de tomme øynene, de døde ansiktene, de målrettede figurene, uten personlighet, verdighet, kjærlighet eller ærlighet, fullstendig kontrollert av spillet. Figurene er prototypen på den onde som ikke ser, ikke hører, ikke reagerer, ikke kommuniserer, men bare kjører frem sitt eget spill, som en bulldoser, uten ansvar for fellesskapet, uten forståelse for gjensidighet og gjenstridighet. Den onde har ingen tilhørighet, kan ikke kjenne fellesskap med noen, er selv enehersker i total, narsissistisk ensomhet.

 

Disse typene uten øyne er i moderne tid barnas og ungdommens viktigste samlivspartnere. De sitter inne på sine rom og stirrer på dem i timevis. Er de stengt ute eller inne av sin familie? Det spiller ingen rolle, uansett kan de ikke kan komme ut, før noen har låst opp den innerste døren til det personlige rommet. I Norge skal den forbli låst. I mange land vokser den nye fremmedfølelsen. I Kina dør unge mennesker fordi de ikke klarer å løsrive seg fra spillet i tide.

 

Den uutholdelige fremmedfølelsen kan gå så dypt at et menneske er villig til å bade i blod for å kjenne seg virkelig. Alle vet det. Alle partier har helter som stålsatte seg, drepte og underkuet naturlige følelser for å oppnå makt, frihet og likhet. Ikke minst venstresiden på 1900 - tallet. Å forflytte bevisstheten og la seg sine handlinger styres av det onde, er ikke vanskelig. Roméo Dallaire, FNs representant i Rwanda 1993-94 skrev boken Shake hands with the devil. I løpet av et knapt år drepte normale mennesker nesten en million av sine naboer i en monsterbølge.

 

I moderne samfunn er fremmedheten det normale, ingen autoriteter anstrenger seg for at den enkeltes bevissthet skal underordnes moral, personlighet og fellesskap. Når religion og metafysikk er borte, flyter alt.

 

26 april 2012

 

24 april holdt jeg foredrag på Tertnes IM - godt oppmøte og god forståelse for det inhumane menneskesynet som brer seg via barnelovens § 4a som fratar barnet retten til en far, og innføringen av barnemarkedet for alle og enhver. Det som skjer nå viser tydelig hvor kaotisk det moderne samfunnet er.

 

 

 

Velsignet helg. Frispark. 21.04.2012

 

Nina Karin Monsen: Moralsk kaos

 

 

På syttitallet trodde jeg og mange andre at kvinner ville ta ansvar for sin egen prevensjon, om det ble innført selvbestemt abort. Fosteret kunne forståes darwinistisk, - under en viss alder var det en amfibie. Vi trodde også at mannen ikke passet som far for barn under en viss alder og at kvinner eide sin kropp på samme måten som menn eide sin.

 

Alt dette var feil. Kvinner er ikke blitt mer seksuelt ansvarlige siden 1978. Mennesket er person fra unnfangelsen. Menn vil nå ha pappapermisjon. Kvinner har fremdeles en livmor, nå kan den leies ut. Nå kan alle produsere barn.

 

Aborttallene var høye også da legenemndene tok beslutningen. Antagelig var en vesentlig grunn til morsbestemt abort legers motvilje mot å sitte i abortnemnder. I Gro Harlem Brundtlands selvbiografiske bøker kom det frem at hun bekymret seg for legenes samvittighet. Meg bekjent er fremdeles ikke abortinngrep blitt et spesialstudium, eller en ettertraktet karrierevei.

 

Høsten 2009 ble det rapportert at leger som er for abort ofte ikke selv vil utføre inngrepet. Nå slåss leger for reservasjonsretten både i forhold til abort og lesbiske som krever sæddonator. Samtidig kommer det informasjon om legers aktive rolle som sæddonator i egen bedrift, som den østeriske legen Wiesner i London på 1940- tallet med seks hundre barn. I årtier har det vært hevdet at sæddonorene var/er medisinstudenter. På tide med en spørreundersøkelse?

 

Om abort skrev Gro Harlem Brundtland i sin selvbiografi: ” Terskelen ville ha vært skyhøy for min egen del.” (B. I, s. 118) Samtidig skrev hun ”medfølende” om 15 – åring som ikke ville ta abort, fordi hun ønsket å flytte hjemmefra, få hjelp og morstrygd. Gro skrev: ” Det burde ha vært mulig for oss som samfunn å gi en jente et bedre alternativ enn å velge morsrollen som 15 – åring!” (B.I. s.121)

 

Hvorfor endret ikke arbeiderbevegelsen sitt menneskesyn i riktig retning? Vi kunne hatt et samfunn som gjorde det mulig for faren å overta. For hver kvinne som fjerner et foster, finnes det en mann som også mister et barn. Om han er glad for det, vet vi lite om. Jeg har aldri hørt noen mann snakke om den sorgen han følte da en kvinne mot hans vilje fjernet et barn hun ikke følte tilstrekkelig for.

 

Vi kunne også hatt et samfunn som gjorde det mulig for andre slektninger å overta barnet i åpenhet og med alle rettsvirkninger. I vår tid er det mange frivillige ”foreldre”. Det blir flere og flere. Mange som ikke er i slekt med barnet snakker høyt om sin omsorgsevne. Samtidig som flere og flere sørgelige adoptivhistorier blir kjent.

 

Brundtland som de fleste venstresosialister skiller uten å nevne det mellom to etiske systemer, en for de svake, en for de sterke. Disse er aldri blitt prinsipielt begrunnet. Hvorfor er barnets far eller andre nære slektninger utelukket som beslutningstakere før et abortinngrep? En høringsrunde kunne i det minste vært mulig? Også med venner og naboer? Hvis man oppriktig mener at biologisk tilhørighet ikke er så farlig, gjelder vel det alle barn?

 

Et tegn på et godt samfunn er at også ”ressurssvake” mødre og fedre får en mulighet til å handle moralsk. Skal kvinner det er synd på, få(ta) abort, fordi de ikke kan velge at barnet skal leve, mens kvinner det ikke er synd på, kan føde og erfare morsrollen som det mest fantastiske i sitt liv? Har menn som blir fratatt et barn mindre farsfølelse enn de som får et barn? Er moral bare følelser som svinger den ene eller den andre veien?

 

Barnet er også sin fars, en del av slekten. Barnet som moren ser som en plage, kan være en mulig berikelse for faren og de nærmeste slektningene. Å forstå barnet som morens eiendom er å lukke barnet inne i morens mentale boble. Ingen burde i et fritt land kunne dømmes fra livet bare i et annet menneskes hode.

 

I moderne kultur skal vi alle være statsindivider, som isolerte telefonstolper i gamle dager skal vi linkes til noen som ikke er der. Kjønn, familie og ekteskapsbegrepet er borte, det er også det personlige ansvaret for eget og næres liv.

 

Dette isolerte kjønnsløse statsindividet eksisterer bare i venstrepolitiske hoder. Virkeligheten er en annen. I et selskap med slekten fikk jeg det demonstrert for ett års tid siden: Mine mange fettere og kusiner skulle fortelle litt om seg selv. Alle fremhevet sine sønner. Kjønn eksisterte altså. Jeg kunne ikke dy meg og spurte om patriarkatet ikke var dødt? Nei, ropte de.

 

Gro Harlem Brundtland og mange på venstresiden anså kristendommen for å være kommende mødres fiende: ” Moral blir hyklerisk hvis det betyr at vi aksepterer at mødre lider og dør i forbindelse med uønskede svangerskap og illegale aborter, og at uønskede barn vokser opp i elendighet.” (Tale i FN 1993).

 

Blir ikke moral også hyklerisk når vi aksepterer at de aller minste menneskene kan tas av dage? Blir ikke moral hyklerisk når vi aksepterer at ufødte barn ikke har fedre, og at fedre ikke har barn? At ufødte barn ikke har slekt? Nå er det snart kvinnemangel i store deler av verden på grunn av reproduktive rettigheter. Barnemarkedet får nye kunder. Menn som ikke har beslutningsrett når de har besvangret en kvinne, kan nå kjøpe så mange barn de vil.

 

 

21 januar 2012

 

 

Vil du bli støttemedlem? Foreningen Sant Ekteskap (FSE), har nå følgende styre: Nina Karin Monsen, Jan Bygstad, Reidar Paulsen, Rune Andersen, Annie Schaug og Erik Okkels.

 

Du kan melde deg inn via santekteskap@gmail.com eller nina.karin.monsen@online.no. Det koster 100 kr. pr.person pr år, bankkonto 3624.30.45856.

 

FSE skal kun følge rettssaken i Strasbourg, der 542 ektepar saksøker staten for å få rett til å reise rettsak i Norge, og støtte saken når den kommer opp i Norge. I Norge ble vi som kjent avvist da vi stevnet staten i 2009. Saken dreier seg om ekteskapets gyldighet når ektepar fra før 2009 ikke samtykker til den radikale endringen av ekteskapsinstitusjonen som ble vedtatt sommeren 2008, og protesterer på manglende likebehandling med partnerne, som fikk rett til å samtykke til en lov som var skreddersydd for dem, av dem, og som ikke hadde noen rettsvirkninger for dem. Alle ektepar ble automatisk overført til den nye ordningen, som gir alle rett til å "gifte" seg med en av samme kjønn, og som legitimerer at barn ikke lenger har rett til far, men kan få "medmor" i stedenfor. Snart fjerner de barns rett til mor, innfører surrogati, og lar "medfar" få mors rolle.

 

HER FØLGER NOEN NYE ARTIKLER:

 

DAGEN JANUAR 2012

 

 

Nina Karin Monsen: Hva er et gyldig ekteskap?

 

Rolf Kjøde svarer på min kronikk 24.12.11, med å hevde at ekteskapet ikke er privat. Han synes å tro at samboerskapet er det. Men alle samboere er registrert av Folkeregisteret og faller inn under statens lov om samboerskap fra 2010, en lovgivning som er svært lik ekteskapsloven. Også samboeres barn er i offentlig registre.

 

Kjøde synes å mene at en kirke eller menighet som lager egne registre og forslag til ektepakter som til og med tinglyses i Brønnøysund, er private, og ikke offentlige. Men det politiske skillet mellom tilbud fra private næringsdrivende og det offentlige i helsesammenheng, er både irrelevant og uten mening når det gjelder ekteskapet. Alle offentlige registreringer har samme pålydende.

 

Kjøde svarer ikke på mitt poeng om sammenhengen mellom jus, teologi og filosofi, og er vel derfor enig i at ektepar som er gift polygamt, også kan praktisere polygami. Han liker ikke ordet hedensk, men det er det eneste jeg kan finne som samsvarer med den forfalskede ekteskapsloven, der kjønn er irrelevant, barnemarkedet er en logisk følge av lovgivningen, og barnelovens § 4a tar fra barn retten til en far. Uten denne forfalskede loven, kunne ikke det ha skjedd. Den store forskjellen på den heterofile og den homofile ekteskapsinstitusjonen, er at barnet rettslig sett utnevnes til en vare, barnemarkedet likestilles med den naturlige familien, og familien kan konstrueres som man vil, av alle, i alle aldre, i alle sosiale situasjoner, billig eller dyrt, som det passer den enkelte.

 

At barnet mister sine menneskerettigheter, betyr at menneskeheten settes mange skritt tilbake når det gjelder menneskesyn. Jeg er overbevist om at dette var hovedhensikten med pakken av lover som ble innført i 2009. Man ville forandre synet på barnet og forholdet mellom foreldre og barn. Partnerne hadde allerede ektepars rettigheter. Når surrogati blir lovlig i Norge, noe Øystein Mæland og hans venner ønsker, mister barn også retten til mor. Det har aldri tidligere eksistert en kultur som den vi nå lever i, en slik eksperimentering med barn og unge har aldri noen gang funnet sted – ordet hedensk er kanskje for mildt.

 

At tusenvis av ”ektepar” har brukt de nye lovene siden 2009, forteller oss at kristne ledere ikke har informert om det nye rettslige synet på barn, foreldre og familien, og at homofilt ekteskap legitimerer barnemarkedet og forsvarer tap av menneskerettigheter for barn. Disse lederne har altså ikke forstått sammenhengen mellom lovgivning, filosofi og teologi. Eller er de alle venstresosialister?

 

Kjøde har ikke forstått hva saken i Strasbourg dreier seg om. Han skriver: ” … fokus no må settast på å få medhald i Strasbourg slik at den norske stat tvingast til å utstyre seg med ei kjønnspolær ekteskapslov i tillegg til den reviderte lova frå 2009.” Her innrømmer han at mann – kvinne ikke lenger har en egen ekteskapslov, men må bruke en lov skreddersydd for homofile, en lov han oppmuntrer til bruk av.

 

La meg oppsummere: I Strasbourg krever 542 ektepar rett til å reise sak i Norge. Dette er en menneskerett og jeg regner med at vi vil vinne. Men domstolen i Strasbourg er ikke overordnet norske myndigheter, og kan ikke tvinge noen stat. Fremdeles er det Oslo Tingrett som avgjør om saken kan reises.

 

Saken i Norge dreier seg om hva som skal til for at et ekteskap er gyldig. I ekteskapsloven § 1 a stilles det krav om fri vilje og samtykke. Den juridiske nøtten (som min nå avdøde mann professor i familierett og internasjonal privatrett Helge Johan Thue formulerte) er: Når myndighetene endrer selve ekteskapsinstitusjonen til noe ugjenkjennelig som et stort flertall av de gammelgifte ikke ville ha samtykket til og heller ikke kunne forutse ville skje, er deres ekteskap da gyldig? Det spørsmålet bør rettsapparatet besvare, etter sakssøkernes mening. Sier de ja, sier de samtidig at samtykke fra ektepar regnes for å være mindre viktige enn samtykke fra partnerne, som fikk rett til å samtykke. Det hadde (har) ingen rettsvirkninger for dem å si hverken ja eller nei (unntak rett til adopsjon, men ingen land i verden avgir barn til homofile). Bare en tredjedel har latt seg overføre. Vi vil altså ha belyst betingelsene for våre ekteskaps gyldighet og våre menneskerettigheter og kreve likebehandling med partnere.

 

Om vi vinner i Norge - hvis ikke er ektepar fra før 2009 diskriminert i forhold til partnerne - er det fremdeles stortinget som må vedta ny ekteskapslovgivning og eventuelt reversere lovene, også barneloven. Vi må ha nye politikere som respekterer både den enkelte voksne gifte og ethvert barn som person.

 

Men fremdeles eksisterer barnemarkedet, og mens kristne i mange land bare tilpasser seg statens hedenske tenkesett, vokser dette markedet. Det blir flere og flere som kan skaffe seg et barn de ikke er foreldre til, par, enslige, unge, gamle, fattige og rike.

 

Mitt håp er at hedensk tenkning i fremtiden skal begrenses og ikke oppmuntres til gjennom lovgivningen. Lovgivningen skal i et kristent, humanistisk samfunn reflektere en humanistisk, kristen filosofi og teologi. Våre normale filosofiske og teologiske tankesystemer skal gjennomsyre vår lovgivning, og barnet skal igjen løftes opp og frem.

 

Kristne kan ikke samtykke til den forfalskede ekteskapsloven i sitt hjerte. Deres ekteskap er derfor ikke gyldig, annet enn i den ikke – kristne statens øyne som ikke respekterer kristnes menneskeverd. Det er litt av et dilemma som uvitende kristne ledere har påført kristne, når de ikke har gjort sterkt opprør mot disse lovene.

 

Jeg oppfordrer alle kristne, både ektepar og enslige til å bli med i vår kamp i Strasbourg, og deretter i Norge. Også de som er gift etter 2009 kan bli med, men de kan ikke være vitne i saken. Derimot kan de kreve å få tre inn i det gamle ekteskapet, når vi har vunnet retten til å beholde den ekteskapsloven vi giftet oss etter. Da kan de påberope seg mangel på informasjon, en informasjon våre myndigheter med viten og vilje har holdt tilbake.

 

DAGEN 24 DESEMBER 2011

 

 

Nina Karin Monsen: Ekteskapets forvitring

 

I Dagen 20.12.11 forsvarer Rolf Kjøde bruken av den forfalskede ekteskapsloven. Han synes å tro at hvis man bare ikke vier homoseksuelt praktiserende, går det egentlig bra. Han er altså klart forvirret – eller forvitret – ettersom han også mener at samboerskap er verre enn en homofilisert ekteskapsinstitusjon. Endel kristne ledere heller til samme oppfatning, deriblant mange prester og biskoper i DNK.

 

En grunn til dette er rett og slett mangel på forståelse for og kunnskap om lovgivningens betydning i samfunnet. De store kirkefedrene var alle både teologer, filosofer og jurister. For dem ville det vært en selvfølge at jussen stemte overrens med filosofien og teologien. Man ville ikke på den ene siden kunne hevde at Gud skapte mennesket som mann og kvinne og at ekteskapet var innstiftet av Gud, og deretter akseptert en lovgivning som gikk på tvers av et slikt syn. Bibelen sier at mennesket ble skapt til mann og kvinne, ikke til mann og mann, kvinne og kvinne. Gud skapte ikke mennesket som to, likegyldig kjønn. Totallet sier ingenting om ekteskapets kjerne, det hele mennesket, mann og kvinne, sammenføyd i kjærlighet. Gud er ikke nødvendig som veileder og velsigner av onanistiske forhold.

 

Det er altså bare i relasjonen til en person av motsatt kjønn, at kjærligheten gjør paret til ett kjød. Det hele mennesket er ekteskapets kilde og menneskets fullføring. Mennesket er ikke skapt for å leve alene, halvdelene smelter sammen under kjærlighetens prosesser. Før kjærligheten kan holde ut, tåle og tro alt, må den ha manifestert seg. Mellom to av samme oppstår ikke den helende, sammenførende kjærligheten. I ekteskapet mellom mann og kvinne blir seksualiteten velsignet og æret.

 

Kjøde trekker inn det muslimske ekteskapet som et argument for den forfalskede ekteskapsloven. Han hevder at kristne kan være monogame etter at de har giftet seg polygamt. Ja, det kan de sikkert for seg selv hjemme og rent privat, men deres offentlige ekteskap er uansett polygamt. Det er tydelig at Kjøde også i dette tilfelle ser bort fra samspillet mellom lovgivning, teologi og filosofi. Han og mange andre kristne ledere og politikere, forstår rett og slett ikke poenget med jus.

 

Men han og andre kan stille seg selv spørsmål om hva som skjer hvis den kristne ektemannen plutselig konverterer til Islam? I muslimske land er alle kristne fri til å skifte tro. I tunge tider for kristne, er det sikkert ikke uvanlig at det skjer. Da kan mannen, uten å skille seg, uten å inngå nytt ekteskap, skaffe seg tre nye koner uten å be konen om lov. Hans ekteskap er nemlig rettslig sett muslimsk, altså polygamt. Det er også hennes, hvilket betyr at hun bare kan bli skilt fra mannen etter store anstrengelser. Men en muslimsk mann kan skille seg fra sin kone uten problemer, han kan bare meddele henne at hun er blitt skilt. Han beholder barna.

 

Kristne som er gift under muslimsk lov, er altså like mye bundet av den muslimske lovgivningen som muslimer er. Det er bare egen tro som binder dem til en monogam livsførsel. Når troen forsvinner kan de tre inn i det polygame ekteskapet. Muslimske land opererer ikke med to ekteskapslovgivninger, en monogam og en polygam, det er kun den polygame som gjelder.

 

Når kristne par viet etter muslimsk ekteskapslovgivning vender tilbake til Norge er de fremdeles polygamt gift, nå blir de også likekjønnet gift, fordi den forfalskede ekteskapsloven gjelder for alle, også de gift før 2009, og fordi Norge praktiserer domisilprinsippet. Alle som har lovlig opphold i Norge er også norsk gift. Dette kaos har heller ikke myndighetene utredet, men det kan bety at en del norske ektepar fra muslimske land nå har anledning både til flerkoneri og flermanneri.

 

Kjøde burde videre reflektere over hva slags religion det polygame ekteskapet stemmer overrens med. Muslimske land forstår ekteskapet sekulært, men det er bare pro forma. I det muslimske ekteskapet møter man ingen treenig Gud. Det er profeten Muhammed som er modellektemannen. Han respekterer ikke kvinner som likeverdig med menn, og trodde på ingen måte at mennesket er skapt som mann og kvinne, men derimot som en flokk: En mann og flere kvinner, deriblant også barn og tenåringer. Ekteskapsalderen i fundamentalistiske Iran er 9 år for jenter og 15 år for gutter. Islam ser med stor strenghet på kvinners seksualitet, både i ekteskapet og ellers i samfunnet. Islam har derimot stor forståelse for menns seksualitet. Av den grunn har muslimsk ekteskapslovgivning også times - ekteskapet, i praksis prostitusjon, imamer gir tillatelse. At kristne bruker en polygam lovgivning og mener at de er monogamt gift, kan bare skyldes uvitenhet om samfunnsforholdene der de bor.

 

Når man bruker en lovgivning så bruker man altså hele loven, ikke bare en bit av den.

 

Alle som trer inn i en eller annen form for kontrakt eller avtale, med andre mennesker eller staten, har fulle rettigheter innenfor det lovverket de lovlig anvender.

 

I Norge betyr det nå at alle kan ”gifte” seg med en av samme kjønn, om den ene foretar en kjønnsoperasjon er de fremdeles ”gift”. Alle kvinner kan ved et skifte av kjønn på partner (uten å endre seksuell praksis, det finnes elskere), både i og utenfor ”ekteskapet”, kreve sæd fra staten. Snart får alle menn de samme rettighetene siden toppeliten er begynt å bruke surrogati. Alle som bruker den forfalskede ekteskapsloven, har en annen ”religion” og en annen filosofi enn kristne. De tilhører en hedensk kult. De har en filosofi som gjør mennesket til en vare på et marked.

 

Kristne kan heller ikke få både i pose og sekk. Moderne utagerende hedninger kan bruke den forfalskede ekteskapsloven, de har ingen treenig Gud å forholde seg til, de tror ikke på den varige, skapende kjærligheten. For monogame kristne og de som tror på kjærlighetens helende virkninger er bruken av denne loven å ødelegge sitt hjerte og forstand. Det er offentlig innført schizofreni, her finnes det vanntette skott mellom tro, menneskesyn og lovgivning. Den kristne Gud bor i menneskets eget hjerte, bare Guds sammenføying av hjertene hos en mann og en kvinne betyr kjærlighet.

 

VG. DES. 2011 Nina Karin Monsen: De nye kaninene.

 

Jeg vil tro at kvinner til alle tider har sutret over mangel på orgasme. Det nye er at en programleder på NRK uten kjæreste sutret for åpen scene på Trekant og en ekshibisjonistisk sexolog fikk eller simulerte orgasme. Eksperten, 82 årige Betty Dodson, beholdt klærne på. Hun var også tilhenger av klitoris – onani - kulten. Noen levende peniser ble vist frem. Det er lov å blotte seg på NRK. Har NRK - redaksjonene det slik hjemme? Eller skulle de bare bryte ned blyghet, sjenanse, kjærlighetsevne og erotiske følsomhet hos alle andre? Hykler de frigjorthet?

 

Den såkalte seksuelle revolusjon har pågått i mange tiår. Vi er mange som har trodd på kjærlighetens mektige erotiske kraft, ment at den har rett til å oppheve moralske normer, fordi den i seg selv er moralsk riktig. I gamle dager ble Eros forstått som de innerste og dypeste følelser en kvinne og en mann kan ha for hverandre, tiltrekningen mellom de to gjaldt på alle nivåer. Prosessen mot sammensmelting kunne like gjerne begynne i sjelen som i kroppen.

 

Men bildet av Eros har alltid vært motsetningsfylt. Eros ble beskrevet som demonisk og irrasjonell i Emely Brontés Stormfulle høyder. Heathcliffe, sigøyner, mystisk, lunefull, sårbar og Chatherine, arrogant, vill, en fri sjel – binder hverandre i et fast grep livet i gjennom. På forskjellige måter destruerer det dem begge. Georges Bizets Opera Carmen, omhandler en kvinne som ønsker død over menn hun elsker, hun må selv dø. Men i D.H. Lawrences roman Lady Chatterleys elsker er den sterke erotiske kjærligheten sanselig og lekende, Connie og Oliver finner lykken hos hverandre, til tross for at de ikke får leve livet sammen. Eros var både vill og farlig natur og en frodig have, skapt for og av to mennesker, en mann og en kvinne, Eros var livets mening, liv og død.

 

Alle disse dimensjonene er fjernet fra den moderne fortelling om seksualitet. Ingen dør av hjertesorg, lidenskap er skiftet ut med teknikk. Kjærligheten holder ikke ut, tåler ingenting, er uten tro og håp. Den er blitt et sidespor, mer en frykt, enn en glede. Moderne seksualatleter skal betjene hverandre med hender (og føtter?), krype inn i alle kroppshull, egne og andres, på alle tenkelige måter, gjerne med bind for øynene. Orgasmen - som ble kalt for et nys, av Inge og Sten i 1970 – årene, skal være verdt alt strevet.

 

At orgasmer er uendelig varierte, personlige og spiller en sentral rolle i kjærlighetslivets dialog, er uviktig og uinteressant. Det finnes ikke personlige forhold lenger. Atletene skal videre til andre i sin konkurranseiver. Idealet er betjent eller selvbetjent seksualitet, evnen til naturlig kroppslig hengivenhet og sjelelig overgivelse skal utryddes i ung alder. Onanister trenger ikke noen å elske.

 

Bare bransjer som lever av upersonlig og apersonlig seksualitet kan mene at dette er menneskeverdig adferd. De som bruker kroppen som blikkfang, dyrker forfengelighet og det tomme, ekstremt store, men ensomme og narsissistiske egoet. Hensynsløst knuser de gjerne noen hjerter til frokost. Selv er de hjerteløse, full av erogene zoner som merkelige, kamelonaktige amfibiedyr.

 

Ingen nevner at denne formen for teknisk seksualitet er avhengighetsskapende og kan dyrkes frem hos de fleste og av enhver. Seksualiteten kan flyte fritt, den som tenner begjæret blir selv begjært. Også overgrepsofre og misbrukte barn kan få utløsning og oppleve en fysisk tilfredsstillelse, som de skammer seg dypt over. For en del år siden hørte jeg at en fem års gammel jente, misbrukt over lengre tid, onanerte i barnehagen. Kropper følger naturens lover, spesielt når psyken, moralen og det personlige livet er opphørt eller definert ut.

 

Det hedonistiske markedet trenger en uendelig mengde med kandidater og aspiranter, NRK måtte trå til med markedsføring. Alle skal ha tilgang til mange, spesielt unge, som tror på den moderne frihetens galskap. Voksne, eldre og teknisk mest erfarne er sultne som ulver. En eldre homofil regissør fortalte på Trygdekontorets homospesial at han hadde hatt seks kvinner og to tusen menn. De får aldri nok, og de blir aldri tilfredsstilt. De har i virkeligheten kastet seg selv utfor stupet. All seksualitet er nå både likestilt og fristilt. Barn skal også frigjøres seksuelt. Det er lett å spå om fremtiden, pedofili blir normalt det også.

 

NRK lager nok nye reality - serier for fremadstormende barn og unge fra dekadente miljøer. Nå har de vist frem en teknisk seksualfiksert jente, menn vil også kreve å få onanere i beste sendetid, ja, folk i alle aldre, vil stå i kø. Gutter pleide i gamle dager å konkurrere om hvem som pisset lengst og fikk raskest utløsning. Nye konkurranse muligheter, ny avsky og en flom av depresjoner ligger og venter i tiden fremover. Og selvsagt, nye barneleker i skolegården.

 

Det er en narsissistisk og hedonistisk ukultur som styrer pornobransjen, prostitusjonsmarkedet, motebransjen og store deler av media. Denne kultens øverste bud er: Nyt deg selv, din skjønnhet og grandiositet i din ensomhet, arbeid for å få oppmerksomhet mens du dyrker deg selv, - og tjen fett på virksomheten.

 

Det verserer en vits om kaniner i Australia. De er kjent for å pule ustanselig. Visstnok er de også høflige. En kanin, som holdt på å leve livet, sa ”thank you mam” - ”thank you, mam,” - osv., og - Sorry Sam. Nå skal mennesket være kanin, hoppe på alt som kommer i dets vei, torso, kjønnsorganer og kroppsåpninger har hovedrollen, hodet og hjerte er satt på vent.

 

KRONIKK DAGEN 22.09.2011

 

Nina Karin Monsen: Hva er en Person?

 

I Velsignet Helg (15.09.11)taes personbegrepet opp i relasjon til sykdommen demens. Bjørn Møller nevner rasjonalitet som et kriterium på personen. Med et slikt utgangspunkt, er personen gjort til fornuft og intellekt. Det kan være mange mennesker som ikke fyller den type kriterier, ikke minst postmoderne mennesker som gjerne lever ut følelser uten mange tanker for konsekvensene.

 

Den ledende filosofien om personen, personalismen, tar ikke utgangspunkt i rasjonaliteten som et avgjørende personkriterium (se min bok: Det elskende menneske, person og etikk). Personalismen tar utgangspunkt i selve eksistenserfaringen, virkelig kjærlighet, god moral og sann verdighet, med den andre som likeverdig person.

 

Denne kjærligheten bygger på erfaringen av jeg – du, relasjonen, der det personlige rommet, dialogen og den nære, dype kommunikasjonen er helt avgjørende. Vi eksisterer som personer gjennom vår evne til dyp og nær kontakt med et annet menneske, som vi forstår og erfarer som person. Personer bekrefter personeksistensen for hverandre. Om den ene er svekket av forskjellige grunner, forbigående eller mer varig, vil det at den andre holder fast og kan se den andre som en person i nærhet, holde dem begge oppe og gjøre dem virkelige.

 

Personalismen er en filosofi som kan føres langt tilbake i åndshistorien. Den er dårlig kjent i Norge og Skandinavia. En kjent personlist var pave Johannes Paul den Store, ikke bare en stor teolog, men også en stor filosof. Personalismen kan også forståes som den filosofien som formidler kristen tenkning om menneskets vesen (se min bok: Inn i virkeligheten, min vei var humanetikk til kristen tro).

 

Personalister sier: Amo, ergo sum” – jeg elsker, altså er jeg. Personen erfarer virkeligheten gjennom kjærlighet, følger trofast sitt hjerte for å leve i virkeligheten. Uten kjærlighet er livet tomt, meningsløst og håpløst. Bare det å være glad i noe, kan hjelpe til å finne stø kurs. Ekte kjærlighet til noen, den ene, er det som hjelper mest. Men kjærlighetserfaringen trenger alltid utholdenhet, hjelp og erkjennelse. Personen gransker stadig seg selv for å finne ut sannheten om seg selv og sine følelser. Noen ganger er følelsene sterke og entydige, noen ganger flyktige og forvirrede. Tankene og sannheten må hjelpe til, ærlighet er nødvendig.

 

Personer arbeider derfor med seg selv for å bli tydelig, uten masker og fasader. Personens mål er det gjensidige kjærlighetsfylte fellesskapet, både mellom mann og kvinne, og mellom alle som bor, arbeider og lever sammen, kjærligheten til Den treenige Gud. Men personer er også modige, de er med på å utvikle det samfunn og den kultur de lever i, for å forbedre kjærlighetens betingelser.

 

Vi lever i en utsvevende kultur der mange tror at overflatisk kjærlighet av en erotisk type, det å være elsket og beundret, gjerne for en dag eller to, noen ganger for enhver pris, er tilstrekkelig. Uverdighet og umoral ansees ikke lenger som en hindring, forførelse og manipulering er en folkesport. Selv å elske, og holde fast i sin kjærlighet i prøvelser og motgang, er ikke en del av tiden. Troen på den monogame kjærligheten er forsvunnet, flyktig erotikk er inne. Dette er en utvikling av det apersonlige eller upersonlige mennesket, som før eller senere vil møte sitt indre kaos og mørke.

 

Personen er altså mennesket som bare blir virkelig seg selv i kjærligheten. Det er som å bli forankret og løftet opp på en og samme tid, bli hel og helbredet. Alle mennesker kan leve ut fra og i kjærlighet, uansett sykdom og tilstand forøvrig. Personen kan også forståes som menneskets åndelighet, ånden syr sammen, forsoner, forhandler, kommuniserer og skaper. Personen er det dypeste, innerste og tydeligste ved oss, men også et uttrykk for Den Hellige Ånd, og ett bilde av Kristus.

 

Når mennesket i ærlighet og oppriktighet kan si at det elsker, da er det seg selv som person. Når egen erfaring med kjærlighet svekkes av ulike grunner, kan den enkelte allikevel elskes av de(n) andre. Ideen om kjærlighetens betydning i menneskelivet er noe av det mest menneskelige av alt. Og den er en dyp kristen ide. Personbegrepet sier at kjærligheten og respekten for kjærlighetens lover er det som gjør oss mest til mennesker. De normene som kjærligheten følger, er den virkeligheten vi skal lære noe av, og stadig la oss veilede av. Vi skal overalt og så sant vi kan velge den ekte kjærlighetens forståelse av oss selv, andre og virkeligheten.

 

Kjærligheten endrer først mennesket selv, den som elsker. Dette mennesket er ikke opptatt av å bli sett, men å se den andre. Men personen gjemmer seg ikke, skjuler seg ikke. Personer er ofte lett å få øye på, de har konturer og en egen livlighet. Det elskende menneske har aktive øyne, skarpe ører og et moralsk engasjement. Den som elsker, kan være lett å elske tilbake, kjærligheten smitter. Men den som forelsker seg i kjærligheten, er ikke alltid den som elsker den andre som person. Nærhet og kommunikasjon er nødvendig for å kjærlighetserfaringen i det personlige rommet.

 

Kjærligheten endrer også tenkningen hos mennesker. Hvis mennesket før kjærligheten dype virkelighetserfaring så verden ut fra et egoistisk og selvsentrert perspektiv, blir oppmerksomheten nå snudd mot virkeligheten, fellesskapet og det moralske grunnlaget for samfunnet. Det elskende mennesket går ikke rundt og speiler seg selv, eller dyrker de(n) de elsker, gjør dem til idoler og setter dem opp på en pidestall. Det personlige er ikke et privat lykkeland, det har konsekvenser for tenkningen om fellesskapet, normer og verdier, det har følger for den enkeltes livsvalg.

 

Kjærlighetstenkning er ingen søt, idyllisk tenkning. Den bærer ikke på illusjoner, fremmer ikke livsløgner. Kjærligheten er langt mer enn en tilfeldig følelse i det private rom fylt av avstand. Vi kan alle lære av mennesker som har levd ut fra kjærligheten. De er ofte engasjerte, aktive, utrettelige, har mye styrke og mye pågangsmot, er utholdende og tåler mye motgang. De slåss for kjærlighetens verdier.

 

Kjærligheten forsyner oss med livsmening. Det elskende mennesker tenker ikke individualistisk, er ikke opptatt av årsaker til det vonde, av straff og skyld. Det elskende mennesket sørger for et godt fellesskap med andre, og tar selv ansvar for dette fellesskapet. Det personlige rommet fylt av kjærlighet, kommunikasjon og verdighet er kilden til alle våre sanne verdier, og gir oss energi for å bidra til fellesskapet.

 

MORGENBLADET 14. JANUAR 2012

 

Nina Karin Monsen: Selvtillit uten selvfølelse

 

Debatten pågår om Anders Behring Breiviks diagnoser. Mange mener at strafferettslig er en sinnssyk mann noe annet enn en normal mann. Hva er forskjellen? Uansett kommer ikke Breivik ut igjen i samfunnet. Bare tilhengerne og sentimentale vil ha noe med ham å gjøre. Slike kan det bli flere av, jo mer oppmerksomhet han nå får.

 

Vårt moderne samfunn formidler betydningen av ytre basert selvtillit, men har meget svekket tenkning om indre selverkjennelse og selvfølelse. Alle mennesker kan bygge selvtillit ved å skaffe seg maksimal oppmerksomhet på ett eller annet område. Innerst inne kan allikevel følelsesløshet, apati, kynisme og angst dominere.

 

En psykiatrisk diagnose er bare en kortere eller lengre tekst som passer eller ikke passer til en mindre eller større indre virkelighet hos en annen person enn tolkeren. Det finnes mange tekster og diagnosesystemer, tankesystemer og tilstander. Tolkninger både av tekstene og personene som strider mot en diagnose vil alltid være mulig, nye fakta og nye observatører vil hele tiden kunne endre den. En diagnose er ikke varig kunnskap eller harde data. Det er bare personen selv som kan finne ut om diagnosen stemmer. Men om personen er uten selvfølelse og selverkjennelse, kan heller ikke han eller hun finne ut av noe. Alle kan spille seg ut etter oppskrifter som er lett tilgjengelige.

 

Det er lett å spille normal. I vår kultur finnes få regler for skikk og bruk, motene er raskt omskiftelige, reglene for adferd er enkle. Man kan stort sett gjøre det man vil. Mange mennesker har et komplisert indre liv, uten nevneverdig selvfølelse eller selverkjennelse, fullt av forstyrrelser og kaos, dominert av mørke, men de smiler glatt.

 

Omgangsformen i vår apersonlige og upersonlige kultur skal være overflatisk og lett. De fleste vet hva de bør snakke om, for å bli regnet som normal: Politikk, kjendiser, sporten og været. Dagsorden settes av media. Temaer eller analyser fra det personlige sanne rommet, hører ikke hjemme i daglig konversasjon. Det gjør heller ikke tunge tanker. Skam, skyld og syndserfaringer er tabu. Man skal snakke slik at det høres ut som om man har full kontroll, fremstå som suveren, og late som en tror at alt ordner seg, mer eller mindre av seg selv. Dette er regler som de fleste kan leve opp til, også de som planlegger selvmord. Virkelige problemer snakker man bare om i nødsfall og med helt spesielt utvalgte nære i sjeldne stunder, slike man har absolutt og full tillit til. Det er ikke mange.

 

| Jeg hører til dem som ikke er i tvil om at Breivik har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, alminnelig i et narsissistisk og egoistisk samfunn. Denne forstyrrelsen er ikke knyttet til høyresiden eller internasjonale organisasjoner. Venstresiden har stått frem som de fremste forsvarerne av vold det siste århundret. Breiviks private innbilninger og virkelighetsforståelse burde avfeies som rent tøv – hvor lenge skal man ta tøv alvorlig? Er det mangel på respekt å si at tøv er tøv?

 

I følge Aftenposten 02.01., skal Breivik ha hevdet følgende – ”I vår organisasjon kan en person bli en enmannshær. Jeg er en egen, uavhengig, organisatorisk celleenhet. Enmannsceller samarbeider ikke med andre celler. Det unike med oss er at vi fokuserer kun på eneceller – operatører, sier han.”

 

Men en person kan ikke være en hær, heller ikke en enmannshær. Hærer består av mange tusener av soldater. Man er aldri alene i en hær, man er alltid sammen med noen. En celleenhet er bare uavhengig, hvis den ikke er en del av en organisasjon. Men enhver celleenhet, av et hvilket som helst slag, samarbeider med andre celler, det er nettopp hva celler gjør. Ellers er de ingen celle. Eneceller befinner seg ikke i enheter. De er løsrevet all sammenheng.

 

Breiviks virkelighetsforståelse er ikke annet enn en serie med selvmotsigelser. Uten å ha lest hans såkalte manifest, regner jeg med at man kan fortsette å oppløse det meste av det han påstår. Det er enkel logikk å rive Breiviks påstander fra hverandre. Det er også enkelt å peke på hva myndighetene nå virkelig burde gjøre om de tar hendelsen 22. juli alvorlig: De bør forstå at de moderne tankesystemene, produserer individualister og narsissister som kan gjennomføre alle slags operasjoner, inkludert grov vold. De bør derfor sikre personer og institusjoner som er nødvendige for beskyttelse av samfunnets styrende organer. Dernest bør de endre den rådende ideologien om menneskets frihet, uendelige muligheter og krav på alle slags rettigheter. Den er direkte skadelig.

 

Anders Behring Breivik er prototypen på det moderne menneske, han tenker ikke, han bare føler og handler. Det skal ikke intelligens til for å utføre det han har gjort, det rekker med ensomhet, stahet, en viss metode og fastholdelse av egen forvirring.

 

Vi lever i et samfunn der mennesker ikke kjenner andre annet enn på det overflatiske plan, og der svært få bryr seg om dypere erkjennelse. Selvgranskning, konfronterende kunnskap om egen personlighet er stort sett fraværende. Ikke en gang i litteraturen dukker psykologisk eller filosofisk selvinnsikt opp som relevant. Tvertimot, fremstilles mennesket som et vesen med en flatpakket selvtillit ferdig til bruk ved fødselen. Vi er visstnok egentlig alle like.

 

 

ARTIKKEL VG, 03.09.2011

 

Nina Karin Monsen: Narsissisme som politisk problem

 

Kommentarene etter massemordene 22. juli har stort sett vært irrelevante. De fleste tar ikke alvorlig at den styrende ideologi i vårt samfunn er narsissismen, som støttes av alle politiske partier. Ingen samfunn kan overvåke narsissister, derimot kan de la være å legge forholdene til rette. Det vil si å arbeide for utviklingen av en personlig, rettferdig og anstendig moral hos alle. Da må først og fremst kristne og konservative verdier respekteres.

 

Narsissisme er en tilstand der det enkelte individ tror at det selv er det eneste som har virkelig eksistens. Andre mennesker er uvirkelige, svake fenomener. Kommunikasjon og virkelig fellesskap ligger utenfor erfaringen. Narsissistene er ensomme, og kan bare motarbeide ensomhet ved å konstruere seg et kunstig fellesskap. De lever på livsløgner, forfalskninger og forherligelse av seg selv, sitt og sine.

 

Narsissus er evig opptatt av seg selv, totalt avhengig av speilet, dypt uselvstendig. Speilet representerer en usynlig makt: De andre, De Sanne Dommerne eller Historien. Narsissus må bekreftes ustanselig. Er han (hun) like vakker, vellykket, sterk og mektig, fysisk, psykisk, sosialt og åndelig fremdeles? Det moderne samfunnet stiller ekstremt store krav til oss. Vi skal være perfekte, fullkomne, uten alder, sykdom og svakhet. Kvinner som menn skal være vakre, suverene, vellykkede, superselvstendige og seksuelt aktive. Inne i oss kan tomheten herske, det vises ikke om vi som marionetter styres av moter, media og massen. Hvem bryr seg om hvordan andre egentlig har det?

 

Moderniteten hevder som en ubestridelig selvfølge at alle individer kan konstruere kjønn, seksualitet, barn og familier. Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for ikke å være suveren på alle områder, det beste kan kjøpes på et av de mange narsissistiske markedene. Kravene til den enkeltes selvskapning er enorm – løgnaktig og absurd.

 

Narsissisme oppstår kanskje først ved møtet med Ekko, ett menneske som totalt tankeløst reflekterer den andres forståelse av egen perfeksjonisme og fullkommenhet. Moderne kultur vrimler av ekkoer. Beundring og ros, enten den er sann eller ikke, ansees av de fleste som vesentlig for individets utvikling. Å bygge opp falske egoer er en samfunnssport. Samtidig følger ofte misunnelse, sjalusi og nedlatenhet i kjølvannet. Den som roser må selv være best, hvordan kan ellers beundringen stå til troende?

 

Narsissistenes har ikke problemer med selvsentrering. De har bare problemer med hvordan de skal skaffe seg nok narsissistisk næring å ruse seg på. De er ellers rigide, statiske og lite skapende. De lever ikke i prosesser, men i fortidens forstørrede billedverden. De lever i eventyrlige drømmer, i magiens verden. De forlanger at andre skal applaudere. Om speilbildet knuses, blir de selv til ingenting.

 

Narsissister tenker stereotypt. Innenfor begrensede områder kan de være kreative, fikse ting og finne løsninger. Men de har ikke respekt for andres virkelighetserfaring og forstår ikke betydningen av reell og levende dialog. De tåler den ikke. De svikter spesielt i relasjoner der personlig og sannferdig kommunikasjon er alfa og omega.

 

Spesielt kan de ikke leve med tvil på sin egen overopphøyethet. Alt som kan skyve ham eller henne ned fra pidestallen må bekjempes, ikke minst absolutte verdier. Absolutte verdier krenker dem. Alle som ser hans eller hennes feil og mangler er fiender. Etter som tiden går og varig, forutsigbar suksess ikke kommer, kan selvbeundringen gå over til selvforakt og selvhat. Da trengs sterkere og sterkere virkemidler for å vedlikeholde illusjonen om egen udødelighet.

 

Narsissistens virkelige kamp står om egen eksistens. Det er en kamp på liv og død. Andre blir en trussel når de er spesielt skapende, levende, virkelige, nære og personlige, eller når de påpeker selvbedrag og nederlag. Fysisk eller psykisk mord på fienden er nærliggende, det handler om å stå alene tilbake og bekrefte den særegne eksistensen. Den ensomme helten behøver ikke ta nevneverdige hensyn. Kanskje er det den suverene ensomheten som til syvende og sist skal bekreftes?

 

Politikere kan ikke alene bekjempe narsissismen, politikk er bygget på forestillinger om kamp, vinnere og tapere. Politikere over hele linjen har svake og utydelige ideer om menneskets virkelighet, og om mennesket som person. Politikk er forstadiet til krig. Pasifister er sjeldne i våre dager. Norge deltar i krigshandlinger mange steder i verden. Venstresosialistene synger Internasjonalen, døde fiender ligger fremdeles igjen på valen.

 

Politikken trenger religionen, men ikke den politiserte varianten av den. Det finnes bare en vei ut av den omfattende og ekspanderende narsissismen: En dyp kristen moral der egoet viker plassen for personen. Respekten for absolutte verdier og sannhet må gjeninnsettes. Målet må være reell kommunikasjon mellom den triumferende venstresiden og den nesten utslettede høyresiden.

 

Personbegrepet må inn i tenkningen om mennesket på alle områder. Vi trenger mennesker som trenger personer som vil leve i nære, gjensidig forpliktede fellesskap. Personer tar vare på seg selv og sine nærmeste, her og nå, så sant mulig. De setter plikter foran sine rettigheter. De forstår betydningen av moral, også om de feiler og svikter. De kan bære skyld, tilgi og be om å bli tilgitt. De er levende mennesker som erkjenner utfordringer og kriser. De mister ikke virkeligheten av syne av den grunn. De slutter ikke å tro på fellesskapet de lever i.

 

16.juli.2011

 

I juni har surrogatidebatten dukket opp - jeg har skrevet mye om tema tidligere, og har også nå deltatt med noen kronikker, de legges ut her. Forøvrig foretrekker jeg begrepet fødemor, for å understreke faktum: Dette er et nytt yrke og alle både kvinner og menn kan benytte seg av en fødemor, slik alle kvinner på 17-18 - tallet (ca. to hundre år) kunne benytte seg av ammer. Kvinner i alle samfunnsklasser sendte barn avgårde til ammer, og feiret barnedåpen uten at barnet var tilstede. Se Elisabeth Badinter: Det naturligste av alt, morskjærlighetens historie (Norsk utg. 1985?) Det er altså i ferd med å innføres en ny mote for morskapet. Homofile menn er idag de sterkeste pådrivere for etableringen av dette yrket.

 

Må ta forbehold om datoer her - har ikke alle artiklene på papir. Men se nettavisene,- der skulle det være korrekt. Etterhvert skal det riktige komme på plass.

 

 

Nina Karin Monsen: Ny industri og nye yrker (Dagbladet 05.07.2011)

 

Debatten om surrogati pågår med øket styrke, takket være Øystein Mæland og regjeringens utspekulerte forsøk på å gjøre fødemor til et yrke i Norge. Samtidig er det mange som synes å være i tvil om en viss type markeders kjennetegn. Man skulle tro at de ikke har hørt om kapitalismens onde krefter.

 

Barneindustrien er åpen for alle. Den er et fritt marked. Alle kan selge det de måtte ha til overs av menneskemateriale av ethvert løsrivbart eller brukelig slag og alle kan kjøpe slike varer. Det selges egg og sæd, gamle og unge, man blander egg og sæd fra flere selgere, man leier ut livmor og kvinnekropper, man selger embryoer, tiner dem og fryser dem opp, og fødemødre passes godt på. Det finnes ingen internasjonale registre, banker og klinikker styrer seg selv. Private deltar slik de måtte ønske.

 

Snart kommer kloningene. Mange av selgerne på markedet blir derved overflødige. Kjøpere defineres som pasienter. De kjenner et dypfølt behov for en eller flere yngre utgaver av seg selv. Lett å forstå vil mange si. Det narsissistiske samfunnets ultimate drøm er at alle fortsetter seg selv i evig tid, og aldri blander gener med fremmede andre. Menn kloner frem sønner, kvinner døtre. Noen vil fortsette å bidra til menneskeproduksjon, noen vil fremdeles like fremmedes barn, en voksende pedofil verden trenger sex med barn, barnearbeidere og barneslaver. Verden har i dag 27 millioner slaver, det er plass til uendelig mange flere. Hvem trenger ikke en liten søt slave?

 

Vi lever i en tid der moralske argumenter mot det biologiske markedet er nedbrutt. Det er vår tids spesielle kjennetegn. Ingen behøver lenger å tenke moralsk, prinsipielt og spesielt ikke ut fra jødisk eller kristen moral. Hverken biskoper eller prester behøver det. Ethvert resonnement er nå følelsesbestemt, situasjonsbetinget og relativistisk. Det tjener alle om bare den enkelte kan henvise til bestemte mangler på det fysiske, psykiske, sosiale eller åndelige området.

 

I Dagbladets debatt blandes hele tiden følelser og erfaringer. Man lager seg livsløgner etter behov og slåss mot hverandre uten å kaste ett eneste blikk på markedets nådeløse og brutale realitet. Den burde være lett å se for alle og enhver. Barn har allerede i norsk barnelov § 4 a mistet retten til far, nå er det mor som står for tur, om noen år selvsagt begge foreldrene. Når fremmede kan erstatte både mor og far, kan alle fremmede erstatte begge. De fleste kan fremstille seg selv som gode barnepiker i media.

 

Fødemødre finnes i forskjellige kategorier. Men de som av fri vilje føder opp til 12 barn for andre og som ikke ønsker seg egne barn, lider under en hittil ubeskrevet forstyrrelse som kan ha eksistert i urtiden: Graviditet skal være permanent. Fødemors behov gjelder graviditetens lengde. Et behov som står over personverdigheten, både kvinnens og barnets. Kvinner som ikke kan leve med det faktum at de virkelig ikke kan få barn, kan på samme måte lide av en forstyrrelse der kroppens mangel løftes over personligheten og verdigheten.

 

Surrogatmoren Julie Price (28.06) sammenligner seg med en hjertekirurg. Å føde krever ingen kompetanse. Naturen gjør det for henne. Hun hevder også at adopsjon er mer menneskehandel enn surrogati. Men det er sitt eget barn hun gir fra seg, ikke en annen kvinnes barn. Hun synes å tro at egoet står over kroppen og biologien.

 

Johanne Sundby (30.06) hevder at barnløse stigmatiseres og mener at barnløshet skal avhjelpes. Det er også et relativistisk resonnement, mange lever godt uten barn. Uansett går virkelig barnløshet ikke bort selv om man får tak på et barn man kan oppdra. Barnet er og forblir et annet menneskes barn. Følelsene for barnet står heller ikke over virkelighetens lover.

 

Svært mange kvinner ser kroppen som en kapital de trenger å beholde i bankboksen lengst mulig. De slåss desperat mot tidens tann og vil som Nicole Kidman og Sarah Jessica Parker – det finnes garantert atskillig flere kjendiskvinner som graviditet ikke passer for - finne en annen kvinne som kan ordne problemet for dem. Fødemor kan få rollen til den gamle ammen, som gjorde mors jobb i flere århundre i Europa. Kvinner fra alle klasser sendte sine barn bort like etter fødselen og feiret barnedåpen uten barnet. En mulig positiv bi - effekt av det nye yrket kan være at det blir noen færre aborter – men det ser neppe politisk korrekte som et gode.

 

Marie Simonsen (19 og 23/06) vil ha saken diskutert på en måte som alle kan leve med. Men ingen konstruerte barn kan leve med å være utestengt på forhånd av den viktigste debatten i deres liv. De knebles for livet. Simonsen hevder dessuten at Jomfru Maria er verdens første surrogatmor. Hvem kjøpte og solgte her? Her var intet implanterende mellomledd som tjente godt. Ingen agenter og byråer. Jomfru Maria tok seg av sin egen sønn og elsket ham høyt.

 

Vi er kommet inn i en ny tid, hittil ukjent i menneskehetens historie takket være helsepersonell som ikke har etiske grenser. Barneindustrien vil gjerne se oss alle som individer de kan eksperimentere med. Den eldste kvinnen som har født er 70 år – hvilken spennende konkurranse for forskere og politikere å se hva de virkelig kan bruke menneskekroppen til? Organmarkedet og stamcelleforskning samarbeider med barneindustrien. I en meningsløs og tom kultur er det godt at vi endelig en gang kan komme til nytte. Mennesket er nå bokstavelig talt en ting. Eksistensialismen og nihilismen er død. Mennesketingen er ettertraktet, et begjær alle kan forstå. Nå kan all ensomhet og isolasjon avhjelpes, enhver form for mangel og avvik benektes.

 

Jeg for min del leder gjerne an i fordømmelsen av barnemarkedet, akkurat som jeg fordømmer avpersonliggjøring og umenneskeliggjøring. Mennesket er skapt som person, ikke som ting. Våre menneskerettigheter er gitt oss av Gud. Far og mor er barnets gudegave.

 

 

Nina Karin Monsen: Komisk advokat (Svar noen dager senere)

 

Frode Strømø ber om min mening om han er far til barna sine. Det kan da ikke jeg vite?

 

Det jeg kan vite noe om er at norsk lovgivning også gjelder for advokater. Advokater burde respektere norsk lovgivning. FNs barnekonvensjon er brutt av Strømø om han har skaffet seg barn, med eller uten egen sæd, fra utlandet. Han har tatt fra egne barn deres gudegitte menneskerettigheter. I Norge gjelder domisilprinsippet, og ethvert barn som taes inn i landet er underlagt norsk lov, i likhet med alle voksne. Som advokat vet Strømø dette, og amerikanske staters forskjellige former for lovgivning og kontrakter har ingen gyldighet i Norge, før en norsk rett har akseptert det. Strømø har altså et forklaringsproblem, og advokatforeningen burde stille ham noen spørsmål.

 

Jeg vil aldri jobbe for ”å få en lovregulering på plass i Norge”. Det overlater jeg til dem som mener at barn ikke har menneskerettigheter. Barnemarkedet er en tsunami, en industri som ikke vil komme under kontroll, før alle er enige om at barn er personer som vi andre. De som stigmatiserer barna er de som kjøper og selger på dette markedet.

 

 

Nina Karin Monsen: En moderne politidirektør (Dagbladet 17. juni 2011?)

 

Øystein Mæland er en ny type politidirektør. Ikke jurist, men lege og psykiater, og fullbefaren AP - politiker. Det er kanskje derfor han kan hoppe fra en type virksomhet til en totalt annen. Men det ville vært meget interessant å vite hvorfor en psykiater, tidligere direktør på Aker Sykehus og fengsellege vil bli leder for landets politistyrke? Omsette politikraft i praksis, som justisminister Knut Storberget sa. Hva slags kraft, da?

 

Vi har fått vite at Mæland er i femtiårsalderen, homofil og muligens likekjønnet gift. Medias språkbruk er så uklar at han kan tenkes å være en av de mange partnerne (ca. 68 %) som ikke har gått over til den nye forfalskede ekteskapsloven. Dessuten har han ett barn på ett og et halvt år som han kaller sitt, og venter et nytt i oktober som han også kaller sitt. Ord betyr jo ikke lenger noe for mange. I lovgivningen betyr de ennå noe, men bare til en viss grad. Mæland har den politisk korrekte utpakkede språkbruken på sin side.

 

Mæland er bare far til ett eller begge av disse barna hvis det er hans sæd som har avlet dem. Hvis ikke er hans kjæreste faren. Ingen av mennene kan bli adoptivfar til barnet, ettersom et barn som ennå ikke er født, har en mor etter norsk lov. Om en kvinne i USA har solgt egg og livmor, er det en privat kontrakt som kan bestrides når som helst av norske myndigheter. For barnet som skal taes inn i Norge, gjelder norsk lov, det har ikke inngått noen kontrakt med noen. I Norge gjelder domisilprinsippet. I følge norsk barnelov er den som føder barnet mor. Amerikanske byråer som formidler egg og livmødre, overprøver ikke norsk rett, uten at Norge godkjenner det. Om Mæland nå får sin vilje, har politikerne opphevet norsk barnelov og domisilprinsippet. Da ikke bare for ham.

 

Vi må nå få endringer i barneloven. Den siste endringen (2008) som fulgte i kjølvannet av den forfalskede ekteskapsloven var § 4 a, der barn ikke fikk rett til både far og medmor. Mæland og hans like trenger § 4 b, der barn ikke kan få rett til både mor og medfar.

 

Når de homofile og deres støttespillere får tilpasset barneloven til mennesker som praktiserer gjensidig onani og ønsker seg særkullsbarn, gjenstår bare en formell endring før alle kan skaffe seg et nyfødt barn de ikke er i slekt med. Det vil si § 4 c, der barn ikke har rett på hverken far eller mor, men bare en eller to (flere) over 18 år som vil gi omsorg. At 18 åringene også må være i stand til å forsørge barnet til det er 18 år, er ikke nødvendig å nevne. Det gjør staten også for dem. Barnehagene ordner resten.

 

Lovgivning er bagateller for disse intellektuelle parvenyene, der prinsipper ikke finnes og deres egen forståelse av egen kjærlighetsevne er vokst over alle grenser. I realiteten (godt beskrevet i Statistisk Sentralbyrås statistikker) er forhold mellom homofile langt skjørere enn forhold mellom heterofile, og levealderen langt dårligere, omtrent på nivå med alkoholikere.

 

Faktum er at de fleste politikere både på høyre og venstresiden lever i fortiden, der de gnager på gamle ideologiske kjøttben: Frihet, likhet og fellesskap for voksne med identitets problemer. Nå lever vi en tid der menneskemateriale ikke bare selges åpenlyst på et privat og offentlig marked, men der flere og flere, spesielt vakre og begavede enkeltindivider vil oppdage at deres egen kropp er en skattkiste: Sæd, egg og livmor skaffer dem goder de måtte ønske seg. Andre kan bidra med stamceller, nyrer, lunger, osv. osv. Til og med hjerter vil snart kunne selges av selvmordere med næringsvett. Familien blir rike når de dør. Farmer for menneskeproduksjon er oppdaget både i Thailand og Nigeria. Mange vil finne veien til moderne sykehus der ingen dør.

 

Ingen har kontroll med dette biologiske markedet. Det finnes ingen internasjonal lovgivning, ingen felles registre sædbanker og klinikker i mellom, heller ikke på det nasjonale plan. Verden er et globalt sammensurium av galskap og politisk ideologi. FN’s menneskerettigheter er for lengst historie, fortolket inn i meningsløsheten. Og naturligvis brutt. Intet barn kan lenger krever å få omsorg fra sine foreldre og vokse opp med dem, så sant mulig, heller ikke i Norge.

 

Mæland har faktisk brutt norsk lov, men det gjør også myndighetene om de nå later som ingenting. Det er forbudt med surrogati i Norge. Det er heller ikke tillatt å frata et barn dets mor. Den amerikanske damen som har solgt egg og leid ut sin livmor, er sikkert utrolig resursrik – ord skifter raskt betydning, når de hopper ned på noen som fremtrer som omsorgsfulle. Ellers ville de nok ikke valgt henne. Men barnet er hennes barn etter norsk lov. Norske myndigheter har plikt til å stoppe denne handelen. Norsk lov kan ikke unngå henne, uten å endre seg selv. Storberget, Stoltenberg, Huitfeldt, Halvorsen og Solberg har ikke andre venner enn homofile og deres støttespillere. Hva slags lovgivning vil disse menneskene etter hvert gi Norge?

 

Tilbake til utgangspunktet. Mæland vet sikkert ikke hvorfor han som psykiater vil bli politidirektør. Mange fødemødre vet ikke hvorfor de vil føde for andre. Men noen i USA og Storbritannia har født opptil 12 barn for andre, uten en gang å ha lyst på barn. Selv lever de livet med hunder.

 

 

Nina Karin Monsen: Statsråder uten vett og forstand

 

(Denne sto i Dagen, med tittel Statsråder i villfarelse, 13.07.11. Den ble sendt til VG, som et svar på debatten der, men de ville ikke la meg svare, de ville gjerne beholde det til senere. Det kom altså i Dagen. Fra VG fikk jeg vite at jeg ikke kunne være i alle kanaler, men jeg fikk også tidligere i debatten innsyn i en epost sendt fra Elisabeth Skarsbø Moen til Åse Thomassen der Thomassen blir bedt om å skrive 500 tegn lenger enn sitt første innlegg. Det har jeg aldri hørt noen tidligere bli bedt om. )

 

I forbindelse med debatten omkring barn fratatt mor og født av annen kvinne, blir det stadig gjentatt at Lysbakken må ordne opp. Hvorfor later aktører som Geir Kvarme at han tror at han vil gjøre det? SV og Aps Jan Bøhler foreslo surrogati allerede i 2008, det samme gjorde Oslo Høyre. Stortingets kostebinderi som vedtok pakken av lover sommeren 2008, ønsket seg et fritt barnemarked, for kvinner og menn, gifte og ugifte, par og enslige, unge og eldre, for alle selgere og kjøpere av menneskemateriale. Statssekretær Kjell Erik Øye i Barne og Likestillingsdepartementet, homofil, tidligere sykepleier og arkitekten bak likekjønnet ekteskap, sa at sosialistene skulle inn i alle menneskers privatliv for å endre og utrydde kjønnsrollene. Karita Bekkemellom gjorde målet med endringene helt klare. (Mitt røde hjerte, 2009):

 

”Jeg er helt imot en ubegrenset religionsfrihet. Religion må underlegges vårt felles lovverk, som alle andre institusjoner i samfunnet. … Politikk tar tid, og denne saken måtte modnes. Dette er en ulempe ved demokratiet, særlig hvis man utålmodig vil gjennomføre overmodne reformer. .. Jeg mente at alle statsrådene burde være likestillings – og homoministre i tillegg til sitt ordinære fagfelt. Jens Stoltenberg burde hatt tittelen ”stats-, og likestillings – og homominister”, og så videre. Da Kjell Erik og jeg gikk gjennom lovverket, fant vi fort ut at hele fire lover måtte endres for å oppnå full likestilling. Partnerskapsloven ... måtte …erstattes med en helt ny lov, en ny ekteskapslov. I tillegg måtte barneloven og adopsjonsloven endres, samt bioteknologiloven, som blant annet skulle sikre like rettigheter med hensyn til kunstig befruktning.” (s. 131-32)

 

Det er ikke mulig å tro at Geir Kvarme har trodd at amerikansk rettspraksis gjelder i Norge. Om han har undersøkt så grundig som han hevder (04.07), må han ha oppdaget at domisilprinsippet gjelder i Norge. Det betyr at norsk lovgivning gjelder for alle som har bopel i Norge, også barna som han hevder kan velge mellom amerikansk og norsk statsborgerskap. Domisilprinsippet står over spørsmål om statsborgerskap. Selv den katolske kirke har ikke oppdaget at alle katolikker uansett hvor i verden de kommer fra nå er likekjønnet gift i Norge.

 

Kvarme får sitt ønske om kontrollen med mødrene igjennom først når norsk lovgivning i barneloven fratar barnet rett til både mitokondriemor, eggmor og fødemor. Om det finnes en homoseksuelt praktiserende far hvis sæd er brukt får barnet en medfar bare hvis de to er forfalsket gift før barnet anskaffes. Hvis ikke, blir barnet farens eget, inntil det måtte dukke opp en kvinne eller mann som vil adoptere barnet. Men barnet kan også bli foreldreløs livet igjennom, som praktisert av Kari Ann Volden. Er det noen som bryr seg? Det er jo bare barn det dreier seg om. Ettersom barneloven heller ikke fremtiden vil være en særlov for homoseksuelt praktiserende, kan alle fremskaffe så mange barn de ønsker.

 

Kvarme vet sikkert at barnevernet kan ta barn fra vanlige foreldre, og at mange foreldre slåss i årevis om foreldreretten til barn. Han kan umulig mene at homoseksuelt praktiserende er hevet over vanlige krav til saklighet, dokumentasjon og argumentasjon, eller at homoseksuelles og andres motiver for å skaffe seg barn og deres behandling av barn fremskaffet uten mor, far eller begge, ikke behøver granskning. I så fall mener han at homoseksuelle og alle eventyrlystne kan heve seg over vanlig lovgivning og moral på dette området, kanskje også på andre.

 

Det som har skjedd i Norge er følgende: Homolobbyen brukte kvinner som frontfigurer for å endre barneloven for å frata barn retten til far. Man mente og mener at kvinner har et voldsomt behov for barn, og at skjebnen er grusom hvis den nekter dem det. Dessuten hevdes det at kvinner lurer menn til å bli fedre mot deres vilje, og at mange lyver om farskapet. Det spilte derfor ingen rolle om denne adferden ble norsk lov. Kvinnen har et begjærlig og ustadig vesen. Det som i likestillingens navn er lov for kvinner, må følgelig bli lovgivning for menn. Kvinner kontrollerer og eier noen barn, menn andre.

 

Problemstillingen er hedensk og eldgammel. La meg sitere Aiskylos Evmenidene. Orestes har drept sin mor og spør: ”Er jeg da knyttet til min mor ved blodets bånd?” Apollon svarer at Zews har strengest straff for fadermord: ” På dette skal du få det rette svar: / Til det som kalles hennes barn, er ei en mor / det rette opphav, bare jordbunnen for et frø. / Nei. Mannen avler. Kvinnen verner kun som venn / det spede liv for vennen, hvis en gud gir vekst.” Athene skal dømme til slutt i kampen: ” Jeg stemmer for Orestes… / Meg fødte ingen kvinne. Jeg har ingen mor. ” (se min bok Jomfru, mor eller menneske, 1984. s. 31)

 

Homofile menn med surrogatbarn og kvinner med donorbarn står for to motsatte prinsipper: Barnet er kun egen eiendom, egen mannlig eller kvinnelig slekt. Barnet er en slags kloning, bare mors eller fars. I verden i dag er kvinnene med barn uten fedre en langt større masse enn mennene, de fleste menn ønsker seg og trenger fremdeles mødre til sine barn. Men enhver mann kan nå tenke løsrevet fra kvinnen, som homoseksuelle. Barn kan forstå seg selv som helt mors eller fars barn – det ene kjønnets barn. Bioteknologien og barnemarkedet kan nå endre alt vi har forstått som likeverd og likestilling mellom kjønnene. Det vil si ny hedendom. To ekstremt forskjellige kulturer oppstår. Mellom dem kvises de vanlige heterofile parene som anvender de tungvinte naturmetodene, ennå utgjør de majoriteten. Dette kaoset er skapt av venstresosialistene.

 

Kvarme og hans venn inngikk partnerskap i 2006, barnet skaffet de seg i 2007. Sommeren 2008, ble radikale endringer i ekteskaps, - barne, - adopsjons,- og bioteknologiloven vedtatt. Kanskje planla de sammen med Karita Bekkemellom, Kjell Erik Øye og Øystein Mæland det hele? Allerede da var det ingen som rynket på nesen noen steder av noe som helst. Merkelig nok.

 

 

 

Nina Karin Monsen: Homoseksualitet og helse ( Jeg regner med at dette korte svaret mitt har stått i VG, midten av juli 2011).

 

VG lar Åse Thomassen igjen hevde at jeg skal forakte homofile. Denne gangen kommer en slags forklaring. Hun mener at uttrykket gjensidig onani er en pussig beskrivelse av ”de mange varianter som finnes av homofile kjærlighetsforhold.” Men ettersom det ikke er mulig å fullbyrde et samleie for to av samme kjønn med likt kjønnsorgan, er gjensidig onani en korrekt beskrivelse. Uttrykket er i bruk blant homoseksuelle. Historikeren Øystein Rian skriver i Norsk Homoforskning (2001) om ” … den gjensidige masturbasjonen som alltid har vært en vanlig seksualytring mellom homoseksuelle…” (s.50). Praksisen kunne også kalles for serieonani. Er noen ellers interessert i homoseksuelles frie liv (menns) – og de mange varianter - kan de få nyttig lærdom i boken Sex – guide for homser (2005), red. Jon Reidar Øyan, aktiv i LHH og AP. Her markedsføres bl.a. cruising og orgier. Vil man lære om lesbiske onaniteknikker kan man lese Anne Holts Mea Culpa (1997). Dette blir nå pensum på skolene.

 

Utgangspunktet for min artikkel (17.06) var Øystein Mæland og synet på barnets tapte menneskerettigheter. Lysbakken hevder at han skal ordne problemet med barneloven. Da må han få et stortingsflertall med seg og foreslå følgende nye paragraf i barneloven: ”Et barn kan ikke ha både mitokondrie, - eggmor, - og/eller fødemor, eller medfar.” Han må også endre definisjonen av hvem som er mor til barnet. Får han flertall til dette?

 

Det utvises høy risikoadferd fra alle aktørene på barnemarkedet.

 

Fra mai 2011

 

25.05.11

 

Her følger et innlegg Aftenposten ikke ville trykke i sin hele lengde. Det kommer et forkortet innlegg en av dagene. Det er påfallende at Aftenposten trykker et langt innlegg av Espen Ottosen om Tore Strømøy 21.05. der han får spalteplass til å drømme seg tyve år frem i tiden om jakten på sæddonorer. Hvorfor vil ikke Aftenposten lage reportasjer/skrive artikler om all den jakten barn over hele Europa og USA nå fører mer eller mindre alene etter sine foreldre? Voksne som jakter på sine barn fedre finnes også - media oppfører seg som de tre apakattene som ikke vil høre, ikke se, ikke fortelle.

 

 

Nina Karin Monsen: Barna tar saken!

 

Espen Ottosen ser 21.05.11, 20 år inn i fremtiden og spekulerer fritt om medias interesse for å lete opp sædgivere. Han vet visst ikke helt hvor han er. Barna har forlengst begynt dette arbeidet selv. De venter ikke på et negativt og forutinntatt media.

 

I USA finnes et nettsted, startet av Ryan Kramer da han var 14 år, www.donor.sibling.com. Han har hatt god hjelp av sin mor Wendy, og funnet fem halvsøsken. Han hevder at han intuitivt kjenner slektskapet med dem. På denne siden har tusenvis av konstruerte barn søkt etter donorfar, eggmor, også voksne har lett etter sine barn, når de for sent har forstått hva de har gjort. Nettstedet har brakt over åtte tusen halvsøsken i kontakt med hverandre, den største gruppen er visstnok tretten barn, over 30 tusen har besøkt siden.

 

I Danmark har også barn begynt letingen som nå 17 årige Ina Rosdal Lauridsen fra Skagen som på You Tube leter etter sin far Cryos donor 137. Det finnes en skandinavisk side, scandinavian sibling.se, startet av Maria Hasselblad, som selv har et konstruert barn. Slike sider og blogger vil poppe opp ettersom flere og flere lesbiske og single kvinner lar fantasien ta overhånd. Flere og flere barn vil dessuten fortelle om hvordan det var å vokse opp med homoseksuelle foreldre, som Dawn Stefanowicz i boken Out from under (2009). Bioteknologien kan for øvrig nå hjelpe flere og flere barnløse heterofile par til å få sine egne barn.

 

Overalt i Europa og USA leter barn etter den ene eller begge sine foreldre. Overalt finnes den samme lengsel, det samme savnet, og den samme fortvilelsen hos barnet over å måtte leve med en skjult identitet. De konstruerte barnas fortvilelse kan ikke føres tilbake til nød hos foreldrene, de må også leve med tanken på at deres tap er ønsket og villet av enten mor, far eller begge, - og lovgiverne.

 

 

 

09.05.11

 

 

Her er mine siste artikler, begge fra 05.05.11, den første sto i Klassekampen, den andre i Dagen. Det er kanskje unødvendig å fortelle at jeg forsøkte å få mer plass i Klassekampen, avisen har etter hva jeg vet, ikke til nå arbeidet med å gi nøyaktige informasjoner om det forfalskede ekteskapet. Det er det selvsagt ikke mange aviser som har gjort, et unntak er Dagen. I media Norge er man redd for sannheten.

 

 

Nina Karin Monsen: Ekteskapets forfalskning, KK 05.05.11

 

Klassekampen bruker betegnelsen til ”kjønnsnøytral ekteskapslov” i sin faktaboks 26.04.2011. Men en slik lov eksisterer ikke i noen lovsamling. Kjønnsnøytral ekteskapslov er forkjempernes kallenavn. De fremstiller seg selv som etisk gode, mens motstanderne er etisk onde.

 

Det juridiske navn på det nye ekteskapet er: Endringslov nr. 53/2008, eller bare ekteskapsloven. Endringslovens § 1 er: ”To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap.” Loven burde kalles ”Motsatt eller samkjønnet ekteskapslov.” Da kommer kaoset godt frem. Det er snakk om to forskjellige ”ekteskap”, et motsatt og et samkjønnet. Men det var ikke lovgivers mening. Meningen var å skape likhet mellom heterofile og mennesker med en homoseksuell praksis. Følgelig må ”eller” byttes ut med ”og”. Enhver person kan nå gifte seg både med en av motsatt og samme kjønn. Det er fremdeles ikke nøytralt hva slags kjønn den man gifter seg med har.

 

Bedre kallenavn er likekjønnet ekteskapslov. Jeg har til nå foretrukket dette siden loven er oppstått på grunn av krav om såkalt likebehandling og like rettigheter for homoseksuelle.

 

Men endringslovens opphav er partnerskapsloven, innført i 1993. Denne lovens § 1 lød: ” To homofile personer av samme kjønn kan la sitt partnerskap registrere, med de rettsvirkninger som følger av denne lov”. Partnerskapsloven hadde ingen rettshistorie.

 

I endringsloven nr. 53/2008 er partnerskapslovens § 1 innført uten betingelsen om homofili, men kjønn er ført inn. Det var ikke tilfelle i den gamle ekteskapsloven. Der dreide 1 § seg om alder og samtykke: ”Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap uten samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret, og tillatelse fra fylkesmannen.” Det gamle ekteskapet kunne kalles for myndighetsekteskapet, heterofili var ingen lovbestemmelse.

 

I Lovdata og i rettshistorien har nå hele endringsloven nr. 53/2008 fått overført ekteskapets fulle historie, og ikke partnerskapets mangel på sådan. Endringslov nr. 53/2008 føres løgnaktig tilbake til ekteskapslov av 1745, til forordninger av 1775, og reskripter fra 1747 og kirkeritualene fra 1685. Dette er det gamle ekteskapets rettshistorie, ikke det nye. Det nye kan bare føres tilbake til partnerskapsloven der seksualitet ble innført i § 1.

 

Endringslov nr. 53/2008 er altså en forfalsket ekteskapslov, slik den presenteres i Lovdata. Jurister må lyve. Ingen kirkeritualer, forordninger eller reskripter har noensinne hatt kjønn eller seksuell praksis som betingelse for ekteskap. Det har heller aldri tidligere vært akseptert at barn gjøres farløse/morløse i norsk lovgivning. Barneloven innfører begrepet medmor, noen barn må nå nøye seg med en medmor istedenfor en far. Ingen barn kan få begge deler. Barnelovens § 4a er en logisk følge av endringslov nr.53 og partnerskapsloven, men ikke av den gamle ekteskapsloven som nå er gått ut av rettshistorien.

 

Det stortingsflertallet gjorde sommeren 2008 har ført til rettshistorisk forfalskning. For øvrig lot kun 658 partnerne seg overføre til den forfalskede ekteskapsloven i 2009, 58 i 2010, av til sammen ca.1800. Partnere går fra hverandre langt oftere enn ektepar, spesielt kvinnepar. 60 partnere ble separert og 83 partnere ble skilt i 2010.

 

Stortingsflertallet påtok seg i virkeligheten sommeren 2008 oppgaver politikere ikke kan velges til i et demokrati. Et fritt folk har ikke bruk for politikere for å få regulert sitt privatliv, tanker, sine følelser og verdier. Stortingsflertallet løy om seksualitetens innerste vesen, om grunnleggende biologiske forhold og om kjønnets betydning for ethvert menneske, uansett status og alder.

 

I FNs barnekonvensjon sikres barn rett til, umiddelbart etter fødselen, navn og nasjonalitet, og så langt mulig, kjennskap til sine foreldre og omsorg fra dem. Staten skal respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold. I Norge ble denne konvensjonen brutt av stortingsflertallet i 2008.

 

Nina Karin Monsen: Hva kristne ikke forstår. Dagen 05.05.11

 

Jeg har i flere år strevet med å forstå hva som kan forklare den handlingslammelsen mange kristne, både formelle og uformelle ledere, synes å være styrt av når det gjelder den homofiliserte familielovgivningen. Jeg mangler både kunnskap om og kjennskap til de indre normene som råder.

 

Mitt svar er at mange kristne, både ledere og medlemmer, ikke forstår at de selv som personer har menneskerettigheter og menneskeplikter og at de selv er nødt til å forsvare dem, på samme måte som ethvert individ fra en minoritetsgruppe. Den kristne majoriteten må bruke den moderne terminologien hentet fra FN’s menneskerettighetskonvensjoner for å få sine rettigheter tilbake. Menneskeverdet er kvintessensen av kristen tenkning, og ikke en politisk beslutning. En og en må vi forsvare det i vårt eget liv.

 

Jon Kvalbein benevner ekteskapet som institusjon (Dagen 28.04.2011). Det er riktig nok. Men ekteskapet er også et av våre eldste rettsinstitutter. Det er i oppvekst i egen familie sammen med far, mor og søsken at de fleste barn lærer betydningen av rett og galt, godt og ondt, rettferdighet og urettferdighet, verdighet og uverdighet. Det er i egen familie at vi forstår normer og verdier, skikk og bruk. Om noen vokser opp utenfor egen familie, er det en spesiell erfaring som også vil bli fortolket av dem det gjelder. Vår første plass i livet forsvinner ikke. Vi er alle bundet av de rammene vi fødes inn i og vokser opp under. Den statusen vi da får, går aldri vekk.

 

Kvalbein bruker uttrykket kjønnslikegyldig lov. Men de som gifter seg er ikke likegyldig til kjønn. Loven er i realiteten bifil, den gjør det mulig for enhver å endre seksuell praksis. Kvalbein er upresis når han skriver: ”Nå er vi 542 ektepar som har fremmet saken for Menneskerettdomstolen i Strasbourg.” Klagen i Strasbourg gjelder ikke den forfalskede ekteskapsloven. Den gjelder noe så grunnleggende som våre menneskerettigheter som personer, vår rett til rettferdighet og retten til å snakke sant. Det er hva vi ble nektet i Norge. Først når vi har vunnet i Strasbourg, kan vi reise sak i Norge, om norske myndigheter tillater det.

 

Kristne synes ikke å forstå at lover er vesentlige også for dem. De nye lovene fra 2009 om ekteskapet, familien og det frie markedet med kjøp og salg av menneskemateriale, skal brukes til å styre utviklingen i barnehager, skoler, helsetjeneste, hele byråkratiet, næringslivet og selve rettsapparatet. En totalitær tenkning ble innført via den nye lovgivningen. Endring av homoekteskapet og kontroll med barnemarkedet kan utelukkende skje i det norske storting. Internasjonale regler kan bare utvikles om tilsvarende politiske endringer skjer i utlandet. Det er ikke tilstrekkelig at KrF eller et lunkent Frp ønsker seg reversering av ekteskapsloven, det må være en bred vilje tilstede. Ny respekt for barnets menneskerettigheter må vokse frem. Kristne i alle politiske partier og i alle land verden over, må forstå at forfalskede ekteskapslover truer både dem selv, deres eget ekteskap og samfunnets forståelse av rettferdighet og menneskeverd.

 

Nå har ekteskapet mistet sin plass i rettshistorien. Moralen henger i løse luften. Det nye forfalskede ekteskapet er nytt i historien. Det er basert på partnerskapslovens første paragraf om seksualitet og kjønn, en nyskapning fra 1993, og ikke på det gamle ekteskapet, der første paragraf var betingelse om alder og samtykke. Historieforfalskningen som er foretatt av våre myndigheter var både planlagt og bevisst. I Lovdata fører man nå homoekteskapet tilbake til 1600 – tallets kirke – og rettshistorie. Ingen teologer har hittil protestert, så vidt meg bekjent. Nye jusstudenter skal videreføre vranglæren.

 

For meg er det sjokkerende at mange kristne ledere ikke krever av myndighetene at de selv og deres menigheter som personer, en og en, skal kunne tenke sant om sitt eget ekteskap. Dette er den mest selvfølgelige menneskerett. De som i dag anser seg selv som gyldig gift har stilltiende samtykket til den nye loven. Men de kan protestere med henvisning til ekteskapslovens § 1 b: ”Ekteskap skal inngås av egen fri vilje og med eget samtykke”. En slik lov som den vi har nå, ville de aldri brukt, kan de hevde. Hvis ikke må de helt konkret betrakte seg selv som umyndige personer satt under statens verge. Det gjelder uansett hva de mener om kirkens myndighet. Etter mitt syn på mennesket som person har ingen rett til å ta den frie vilje fra noen, ikke engang fra kristne. Kristendommen er ingen tvangsreligion, den gjør ikke kristne til husmenn under staten.

 

I det demokratiske Norge kan alle reise sak. Den mest idiotiske sak kan føres. Alle bevis, dokumenter, argumenter osv., skal legges frem i rettssalen. Men vi, de syv ekteparene som stevnet staten 10.09.09, fikk ikke en gang prøve vår argumentasjon og vår påstand om at våre ekteskap må vurderes med tanke på gyldighet. I avvisningen av vår stevning, brukte regjeringsadvokaten, samt dommerne fra tingretten, lagmannsretten og høyesterett, kun venstrepolitiske argumenter. De var hentet direkte fra AP og SVs sludder om at det gamle ekteskapet diskriminerte homoseksuelle.

 

En kristen tenketank er startet. Espen Ottosen har nylig fordømt en kristen leders nye ekteskap. I følge Ottosen var problemet at konen var for ung. Men er dette paret og Ottosen selv gyldig gift? Har tenketankens øvrige medlemmer gransket sin samvittighet og sett på sitt eget samtykke til ekteskap, sin frie vilje og sin personlige verdighet? Om de regner sitt eget ekteskap for å være rettslig gyldig, også etter 2009, har de samtykket til den forfalskede ekteskapsloven for sin egen del.

 

Dette bekymrer meg med tanke på den rettssaken vi skal føre når vi har vunnet i Strasbourg. De som stilltiende samtykker til og bruker den endrede ekteskapsloven blir aktoratets vitner på at kristne godt kan leve med ekteskapets forfalskning.

 

Jeg håper at tenketanken vil mobiliserer kristne i alle partier til sannhet i eget liv. Vi som arbeider med rettssaken har startet en forening for rettssaken og ekteskapet. Se min hjemmeside: www.ninakarinmonsen.no. Det blir snart lagt ut informasjon på nettstedene: www.ForSannhet.no, og www.ForSantEkteskap.no.

 

 

30.03.11

 

Jeg har ikke skrevet på denne siden på lenge. Min mann prof.dr.juris Helge Johan Thue døde 01.10.10, det har vært mye å ordne med siden da. Jeg holder også mange foredrag, og skriver artikler. Den siste kommer i Klassekampen i første uken av mai 2011. Den blir lagt inn her og på andre nettsteder etter at den har stått på trykk.

 

 

Det er fremdeles ekteskapsloven som for tiden er mitt hovedangliggende. Vi er mange som vil arbeide for å reversere lovgivningen tilbake til normalen. Først og fremst fordi vi tror på sannhetens betydning for tenkeren, for enhver person - og deretter fordi vi vil gjøre vårt ytterste for å hindre et fremtidssamfunn der barn produseres som var de alminnelige husdyr av hvem som helst, uten tilknytning til barnet. Den norske kvinnen Kari Ann Volden i begynnelsen av 40 - årene har skaffet seg to tvillinger uten problemer, før etter at barna var født, statsløse og unønsket av to land, Norge og India. Volden hadde bare penger, visstnok 60 tusen kroner (tar forbehold om feil). På barnemarkedet, spesielt i India er barn billige. Men som på alle markeder finnes det varer for enhver inntekt.

 

 

Etter vårt syn kan vi ikke beholde vår egen verdighet som personer om lovgivningen fjerner barnets rett til å være person, og aksepterer det som en vare og aksepterer at vi alle kan selge vårt menneskemateriale, sæd, egg, livmor, og ellers organer som er etterspurt. Bioteknologien er under sterk utvikling, der finnes ingen verdier. Som alle vet er forskere verdinøytrale.

 

 

En person har medfødte rettigheter, noen av dem er far og mor, andre er kjærlighet og verdighet - likhet og frihet. Alle barn har krav på kunnskap og kjennskap til foreldre, familie og slekt, og skal kunne ta frie valg ut fra sin kunnskap og kjennskap. Man skal ikke planlagges ulike og ufrie i et demokratisk samfunn.

 

 

FORENINGEN FOR SANT EKTESKAP ER STARTET. INTERIMSTYRE: NINA KARIN MONSEN, JOHN SVERRE NORDAHL, JAN BYGSTAD, GUNN ANDERSEN OG RUNE ANDERSEN.