ninakarinmonsen.no

NINA KARIN MONSEN

Nina Karin Monsen

Statsstipendiat, Fag- og skjønnlitterær forfatter.

Generell informasjon:

Velkommen til alle lesere -

I all hovedsak ligger det her allerede trykte artikler i forskjellige aviser, med en og en annen kommentar inne i mellom. Jeg henviser også til nettstedene morfarbarn og nettverk for ekteskapet, der ligger mange av mine kronikker de siste to og ett halvt år om likekjønnet ekteskapslov og barnemarkedet.

Ellers skriver jeg av og til kommentarer i forbindelse med debatter jeg til enhver tid deltar i eller har deltatt i. I forbindelse med Fritt Ords Pris 2009 var det visstnok 1100 oppslag i løpet av mai-juni, i følge Unn Conradi Andersen. Hun har fått stipend fra Senter for Tverrfaglig Kvinneforskning og forsker på meg som "motoffentlighet" - en enkel person. Kommer tilbake til det senere. Kommentarene har en annen skrift enn artiklene - vanligvis.

I dag (06.03.10) hørte jeg på Ukeslutt at bioteknologene også arbeider med å få et embryo til å vokse utenfor livmoren, de har allerede klart den aller første fasen før det implanteres i en kvinnes livmor. Bioteknologen (navnet fikk jeg ikke med meg) fortalte at i fremtiden kan en gris eller et annet dyr, bærer frem et menneskebarn - det dreier seg om å finne den rette livmoren, naturligvis. Den eldste kvinnen som har født, altså har en elastisk nok livmor, er 70 år, indisk kvinne. India er langt fremme på dette feltet, de har gode klinikker og mange mulige fødemødre, som ikke nødvendigvis er fattige.

For ett par dager siden jeg jeg invitert av Gaysir til å svare på André Octay Dahls siste angrep på meg, det er først sendt til min epostadresse. Jeg har svart ham der. Etter min oppfatning burde Dahl angrepet meg på Stortingets nettsted (har de det?), ettersom han deltar debatten som stortingspolitiker fra Høyre. Det gjorde han også i media da han oppdaget at ikke alle var enig med den rød - grønne regjerningen og stortingsflertallet. Flere andre politikere deltok også. Det var slike som sviktet sine velgere i debatten i stortinget:

Mange brøt løftet sitt til velgerne. Høyre: André Oktay Dahl, Jan Tore Sanner, Sonja Irene Sjølie, Trond Helleland, Erna Solberg, Torbjørn Hansen, Elisabeth Røbekk Nørve, Olemic Thommessen, Per Kristian Foss, Ine Marie Eriksen Søreide, Bent Høie, Elisabeth Aspaker og Martin Engeset. Senterpartiet: Dagfinn Sundsbø, Trygve Slagsvold Vedum, Jenny Klinge, Trond Lode, Erling Sande, Lars Peder Brekk. Og så var det selvsagt statsråden, Magnhild Meltveit Kleppa, som fikk nye informasjoner om sin sønns homofili. ( se min bok: Kampen om ekteskapet, del I, kapitel 2). 2009

Forøvrig ser jeg at mobbere boltrer seg på Gaysir - homofile mobber mest, ble det konstatert i fjor (se Google).

Torbjørn Urfjell SV er en av dem, - SVere er intolerante på en nesten nydelig måte, de tåler ikke et lite kupp før de tar fra personen verv og anseelse (Bergen 2010). Inga Marte Torkildsen hevdet (juni 2008) at hun representerte nestekjærligheten i ekteskapsdebatten, og ikke Dagfinn Høybråten. Espen Ophaug V. kjefter også på meg fordi jeg var med i Venstres prinsippprogramkommité. Jeg trakk meg pga. en kronisk sykdom. Vi var ikke kommet til ekteskapsloven, da.

Men tilbake til André Octay Dahl. Han hadde et angrep meg i DagenMagazinet 06.05.09, dagen etter jeg fikk Fritt Ords pris. I et brev datert 07.05.09, forteller han han at vil at han og jeg skal møtes. Jeg avviste hans frieri i DM noen dager senere. Når jeg får litt tid skal jeg legge ut hele brevet hans her. Foreløpig kommer bare mitt svar til ham i DagenMagazinet, her er det viktigste:

DagenMagazinet 07.05.09: Nina Karin Monsen: Octay Dahl, venn eller fiende? Octay Dahl, angriper meg 06.05.09 i DM. Han tror at han vet hva jeg mener. Han mener visst at han selv er reflektert. Kan han da begrunne hvorfor det er til noen barns beste å bli konstruert farløse? Med et utseende som gjør at barna ligner medmor, en kvinne de ikke er i familie med? At planlagt morløse barn også er ok.? Octay Dahl bør slutte å diskriminere og forskjellsbehandle barn. Når 3 av 4 barn vokser opp sammen med mor og far, blir gruppen som er planlagt uten fedre (eller mødre) utsatt. Som barn flest, vil de savne far og mor og sørge over tapet.

Min kritikk rammer ikke barn, den rammer voksne, spesielt homofile, men også single heterofile som skaffer seg farløse eller morløse barn. Folk har til alle tider gjort med privatlivet som de selv vil. Men få har hatt makt nok til å få staten til å lage en lovgivning basert på deres spesielle praksis. Familielover skal være basert på sannhet om relasjoner mellom mennesker som er i familie. Familie og bofellesskap er to vidt forskjellige fenomener. Ethvert barn har en far og en mor, og denne enkle sannheten skal norske politikere bøye seg for, den skal inn igjen i norsk lov. Mange oppfatter lovgivning som moralsk normerende.

Octay Dahl var tidlig ute med fordømmelser av meg i mange sammenhenger. Han skrev under på det sære oppropet til jazzmusiker Lisa Dillan. Det gjorde også andre i norsk homopolitisk toppdivisjon som Kjell Erik Øye og Anette Trettebergstuen. Dette oppropet og demonstrasjonen førte til at jeg mottok trusler og måtte ha sikkerhetsvakt i Operaen.

Lisa Dillans opprop er basert på noen formuleringer fra boken min Kampen om ekteskapet barnet. Hun har ikke selv lest boken. Jeg skriver (s. 75) om homoaktivister og Blitz som var aggressive og hatefulle ved demonstrasjonene mot likekjønnet ekteskap i Oslo og Stavanger våren 08. Politiet måtte gripe inn. Dernest har Dillan en formulering fra en kronikk i Aftenposten om prostitusjon, også løsrevet fra sammenhengen. Kronikken dreide seg om at også prostituerte kan velge på nytt, få hjelp, men hjelpen må stå i forhold mengden av penger i markedet. Tittelen på min kronikk var: Prostitusjon, penger og skam. Aftenposten tok vekk ”penger”. Den tredje formuleringen er fra en kronikk i KK om donormarkedet, hvor jeg beskriver den mentalitet som sannsynligvis styrer mennesker som selger/kjøper andres sæd, egg, livmor, osv., altså de følelsesmessige kreftene som gjør barnemarkedet mulig. Jeg forstår dette som narsissisme. En del psykiske forstyrrelser går i arv.

Disse løsrevne formuleringene forteller at de som står bak oppropet har egne interesser, de ønsker stor vekst i barnemarkedet. Homopolitiet vil bare ha en positiv og vakker beskrivelse av homoaktivister, de vil ikke at prostituerte skal sees som noen som velger, det kan etter deres mening heller ikke homofile, de vil ikke ta inn over seg at barn arver foreldres psykiske egenskaper og eventuelle sykdommer.

Forunderlig nok, Dahl skrev brev til meg fra Stortinget, datert dagen etter angrepet i DM. Hva har hendt? I brevet forteller han at han ennå har til gode å ha møtt meg, og fått muligheten til å diskutere både homofile, den nye ekteskapsloven, barn og Fritt Ord prisen med meg, og han ber om at vi kan finne tid til det. Han sier også at han velger å tolke en del av uttalelsene mine i beste mening og oppfatter at vi faktisk er enige om en del ting. Fremfor å ha dialog via media og leserbrevspalter håper han at jeg kan ringe og at vi kan møtes, for å samtale, for bedre forståelse av hverandre. Han synes det er forkastelig at enkelte bruker trusler mot meg, og også mot ham.

Møtes med Octay Dahl? Nei, tusen takk. Jeg fraråder alle å stemme Høyre, Venstre, rød – grønt. Partiene som nå har vedtatt at barnemarkedet er ekteskapets grunnlag bør ikke lenger ha velgernes tillit. De respekterer ikke elementære, enkle sannheter om det menneskelige. Vi må få tilbake verdikonservative ledere som ikke har latt seg lure av diskriminerings- og likestillingsretorikken. Hvor er de?

(Noen småting ble endret i epostoversendelsen).

Stadig må jeg korrigere medias oppslag om rettssaken vi har reist mot staten. Nrk hevdet at Monsen hadde tapt saken, det gjorde også ABC - nyheter, NRK har rettet det opp. Aftenpostens Jenny Sandvig hadde jeg en lang samtale med, oversendte stevningen, allikevel ble det feil. Det tok meg 14 dager å få rettet opp, Aftenposten gjorde det ikke selv. Vanligvis setter de inn egne rettelser, ikke i dette tilfelle.

Nina Karin Monsen: Aftenpostens feil 26.02.10.

I Aftenpostens Jenny Sandvigs artikkel om vår rettssak (11.02.10) het det: ”Det mener de strider mot menneskerettighetene, uten å påberope seg hvilke menneskerettigheter som skal være krenket.”

I vår stevning, som Sandvig fikk tilsendt, er det referert til følgende menneskerettigheter: FN konvensjonen om politiske og sosiale rettigheter, art. 23, 26, Menneskerettighetserklæringen av 1948, 1, 2, 6, 7, 8, 14, 16, 18, 29, 1. Vi henviser også til FNs barnekonvensjon. Den er nå brutt i Norge. Man kan frata en bestemt kategori barn sosial likhet. Far eller mor, barnets fødselsgave, kan fjernes etter voksnes behov.

Vi har dessuten referert til følgende sak i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, 06/04/09: ”Retten har så langt ansett at rettigheten under artikkel 14 om ikke å bli diskriminert mot i forbindelse med oppfyllelsen av rettigheter garantert under Konvensjonen er brutt når statene behandler personer forskjellig i like situasjoner uten å sørge for en objektiv og fornuftig rettferdiggjøring. Retten til ikke å bli diskriminert mot under oppfyllelsen av rettighetene garantert av Konvensjonen er også brutt når statene uten en objektiv og fornuftig rettferdiggjøring unnlater å behandle forskjellig personer hvis situasjon er betydningsfull forskjellig.”

Regjeringen har ulikebehandlet partnere og ektepar. Vi krever likebehandling med partnere. Det har ingen rettsvirkninger for partnere om de skifter til likekjønnet ekteskap. Når homofile er blitt likebehandlet med heterofile, skal også heterofile likebehandles med homofile. Navnet på ekteskapsloven i Norge er endret for alle. Den heter common marriage, sier BL-departementet, media sier homoekteskap. De feiret på Operataket. Vi har stevnet staten for å beholde den loven som vi giftet oss etter.

Oslo Tingrett bruker Altadommen. Men ekteskapsinstitusjonen er ikke regjeringens naturressurs. Ekteskapet er et personlig forhold, med individuelle rettigheter. Det samme gjelder i alle kristne land.

NB! Aftenposten fjernet min overskrift.

Faktum er at det foreløpig bare er en dommer i Oslo Tingrett som har avist saken. Hun klarte ikke å gjengi saken korrekt, men holdt seg trofast til regjeringsadvokantens versjon. Regjeringsadvokaten går naturligvis ikke imot regjeringen, stortingsflertallet, store deler av media, toppeliten, LLH. Regjeringsadvokater har jo karrierer de skal tenke på. Men når media gjør så mange feil, er det fordi journalister ikke har alminnelige informasjoner om rettssaksprosedyrer eller fordi media rett og slett vil desinformere? Min respekt for journalister har dalt kraftig i forbindelse med denne debatten.

I Morgenbladet har det den siste måneden pågått en debatt om donorbarn, se avisens nettsted for hele debatten. Jeg hadde en kronikk om norsk familiepolitikk, her følger den og mitt svar til to lesber som angrep meg:

Nina Karin Monsen: Familiepolitikk uten prinsipper, Morgenbladets kronikk, 05.02.10

Naturligvis er det bra at debatten om den nye familiepolitikken som ble vedtatt sommeren 08 har startet, nå sist i Morgenbladet, avisen som burde ha ført an siden 2005 da likekjønnet ekteskapslov kom på programmet hos AP og SV.

Langt flere våger etter hvert å hevde offentlig at barnet prinsipielt ikke er en vare, ingen familieslave, men har soleklare rettigheter i kraft av seg selv som person. Ethvert barn er født med far og mor, de to er en del av barnets bagasje. Men kulturradikalerne, styrt av homolobbyen, mente at de hadde rett til å stjele fra bagasjen. Snart også mor, eller begge. Barn er også en del av menneskehandelen. Noe annet voksne kunne trenge? Barnemarkedet har ingen moralske betenkeligheter, det er verdinøytralt.

I Norge gjaldt FNs barnekonvensjon. Nå er pkt. 7 fjernet. Den sa at barnet har rett til å kjenne til sine foreldre og få omsorg fra dem, så sant mulig. Når politikere som Audun Lysbakken allikevel kan hevde (Aft.21.12.09) at ”Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov og har fått en meget sterk stilling i norsk rett”, skyldes det at den rød - grønne regjeringen og homo - Høyre, sommeren 08 endret synet på barnet. Barnet har i deres øyne bare rett på omsorg fra en eller flere voksne (personer over 18 år). Kulturradikalerne har nylig pakket ut foreldrebegrepet. Der fant de bare omsorg. Barn kan nå få fire typer foreldre: biologiske, sosiologiske, juridiske og psykologiske foreldre. De siste vinner stadig rettssaker i USA. Omsorgsfulle steforeldre og samboere, uten papirer på barnet, får nå nye muligheter. Biologiske foreldre står lavest i kurs, ettersom homofile aldri får barn sammen.

Familiebegrepet kan også pakkes ut. Den konstruerte familie kan bestå av ”mennesker over 18 år” som gir hverandre omsorg. Asylsøkere og flyktninger behøver ikke familiegjenforening, men omsorg. Alle man anser for å være en del av sin konstruerte familie bør kunne arve på like fot. Det kan skape sosial likhet.

            I Norge får nå snart alle kvinner tilbud om sæd, og alle menn tilbud om egg (forslag fra SV, Ap og Oslo Høyre). Ettersom konservatismen i Norge er død også i Morgenbladet og på høyresiden – dens viktigste kilde var det heterofile ekteskap, familien og barnets rettigheter, - er det bare ny politisk vilje hos folk flest som kan beskytte barnet, og igjen sikre fars/mors rolle i familien. Men barnets sjanser er små. Det politiske liv vil ikke ha noe med prinsipper og moral å gjøre. Vi som lenge har forsvart barnets medfødte menneskerettigheter et blitt utsatt for en klart styrt sjikane.

Marit K. Slotnæs skrev (11.12.09): ”Det er fortsatt vanskelig å problematisere saken, uten å høre Nina Karin Monsens skingrende retorikk på den ene siden – og homobevegelsens ikke mindre blinde og tonedøve rettighetsargumenter på den andre.” Slotnæs har dårlig hukommelse, hun lot seg blende av overskrifter. Ikke var jeg retorisk, ikke skingret jeg. Det var media som skingret, også Morgenbladet. Ikke en eneste gang uttalte jeg meg ensidig negativt om homofile. Jeg skrev mot anonym og all sæddonasjon (1987), uttalte meg positivt til lesbiske mødre (04, før jeg visste at de planla farløse barn). Alle far/morløse barn har dessverre et sosialt handikap, selv om de druknes i omsorg.(se www.ninakarinmonsen.no).

Allerede i min roman Tvillingsjeler, 1993, reflekterer jeg over et samfunn der barn er statens eiendom. Idealet er utvaskede personligheter, barn vokser opp på barnehjem og produseres ofte til fornøyelse for en flokk matriarker: ”Forresten manipulerer staten med menneskers identitet, som du kallet det! Du har hørt om statens frivillige sæd - og eggtjeneste og om loven til alle kvinners rett til barn antar jeg? Hvorfor skal ikke jeg følge normen i vårt samfunn? … Lita ble stum. Det var mange på Barnehjemmet som ikke visste hvilken mann eller kvinne de stammet fra. Alle syntes det var bra at Staten ga kvinner innsprøytning med gratis sæd eller implanterte egg. Saken hadde forresten aldri interessert Lita. I likhet med mange andre så hun nærmest på det som en praktisk form for formering. Når en ønsket seg barn, og det passet inn i planene, gikk det ofte mye raskere på den måten. Selv menn og kvinner som kunne få det til på vanlig måte, brukte gjerne inseminasjonsmetoden. Fornøyelse og arbeid var to forskjellige ting, sa de. ”(s.98)

I 1993 tenkte jeg ikke på at også menn vil kreve morløse barn. Familien var truet, men den var den enkeltes ansvar. Den enkelte kunne kjenne dårlig samvittighet og gjenopprette skader. Nå kan alle som ønsker det ødelegge en familie med statens hjelp, den kan aldri bygges opp igjen. Man vil få høre at man handler av nestekjærlighet. Planlagte far - mor eller foreldreløse barn skal være takknemlige for at de er født, sier SV, AP, Sp, Rødt og Høyre. Det sier man ikke til vanlige barn.

Media valgte å konstruere seg noen homofober, fremfor å skrive om utviklingen på barnemarkedet. Med få unntak, har media neglisjert barnets umistelige rettigheter. Ingen kan ta fra voksne menneskerettigheter ved å henvise til egen fysiske, psykiske, sosiale eller seksuelle tilstand. Heller ikke hos barnet sitter menneskerettighetene løst. Man kan fjerne kunnskap og kjennskap til far eller mor, men aldri virkninger på barnets sinn og i barnets kropp. Bare alder skiller voksne og barn, menneskeverdet er det samme.

I dag er norsk familiepolitikk de facto styrt av homofile, single og deres allierte, grupper som har stor interesse av planlagte far - og morløse barn, fordi de selv ikke kan skaffe seg barn på annen måte. En konstruktiv debatt må gå imot den politisk korrekte tenkningen. Man kan ikke tenke at det er statens oppgave å fordele barn likt. Man må bygge på et første moralsk prinsipp: Det er inhumant å planlegge urettferdighet og sosial ulikhet for barn. Det et barn har fra sin skapers hånd, har intet menneske og ingen stat rett til å ta fra det.

Det er som en tsunami, uttalte nylig Ole Schau, han siktet til strømmen av enslige kvinner. Han leder verdens største sædbank, Cryos, som selger tre fjerdedeler av sin sæd verden over. I Kina venter 24 millioner unge menn på en brud. Når får de høste kinesiske egg og låne fødemor i India? Om barnløshet er et argument, stiller disse sterkt.

I Norge burde media konsentrere seg om skolene. Nå skal homofili og glidemiddel inn som noe normalt, pensum er klart, lesbiske Mimi Bjerkestrand har 150 tusen medlemmer til sin rådighet i utdanningsforbundet. Voksne som ikke ville diskutere offentlig barns tap av rettigheter før unnfangelsen eller uttale seg om hvilke normer som skal styre ekteskapet og familiepolitikken, må nå diskutere seksuelle varianter med sine barn og barnebarn. Vi får håpe at de fleste forstår at urettferdighet overfor barn etter noen årtier vil ramme hele samfunnet.

Nina Karin Monsen: Homofellen, Morgenbladet 26.02.10 Donorbarn-debatt:

Monclair og Steigum (M&S)angriper(12.02) min kronikk (05.02) om familiepolitikk uten prinsipper. De kaller debatten for sårbar. Men det er barn som planlegges uten far eller mor som er sårbare. Barn er også debattens sentrum, de skal leve resten av sitt liv med denne spesielle sårbarheten. M&S anser homofile for å være urettferdig behandlet av samfunnet. Men det legitimerer ikke urettferdig behandling av egne barn og dannelsen av nye sosiale kategorier, etter hva jeg vet ukjent i menneskehetens historie. M&S vil visst nok at barn skal skrive om gode og dårlige erfaringer. Hvor mange halvt foreldreløse barn ønsker de seg før de begynner å tenke prinsipielt? Prinsipper kommer før erfaringer.

Kunstneren Ingun Bøhn, f.1947, skrev 22.05.09 i Aftenposten: ”Jeg har vokst opp med en sædcelle til far og kan fortelle lesber og eventyrlystne at det ikke har vært noe stas. Man er og blir historieløs, og svar skyldig når tema far kommer på bane, og det er ofte! Det er lettere å referere til adopsjon eller død. Men en far uten navn! Jeg skal love at det svir! Det kommer aldri til å bli kult. Det blir heller aldri "vanlig". Selv et ønsket og elsket barn har behov for foreldre av begge kjønn. Livet selv har overbevist meg om at å leve med mor og far, gjør en moden for valg man må ta som ung voksen, i kjærlighet til en av motsatt kjønn. Jeg anser anonym sæddonasjon som et psykologisk eksperiment jeg aldri ville utsette noen for.”

M&S liker nok sånne som Sofie Frøysaa, 21 år. Hun talte mot Fritt Ords pris utdelingen til meg foran Operaen. Hun representerte de lykkelige barna med to ”mødre”. Men Sofie har far og er vokst opp i ekteskap. Til tross for det ble hun stadig brukt av media. Antagelig finnes det i dag i Norge bare noen hundre planlagt farløse barn, de fleste er mindreårige. Kun 1% av befolkningen ble registrert som homofile av Folkehelsens undersøkelse i 2003, ikke 10 % som LLH stadig hevder. 1 % samsvarer med internasjonale tall. LLH har ca. 2200 medlemmer, antall partnere var ca. 3500. Bare 31 % av disse har ønsket overføring i 2009 til likekjønnet ekteskap. LLH representerer ikke landets homofile.

Homofile kvinner i Norge begynte så vidt jeg vet å lage barn allerede på 1970 - tallet. De snakket ikke da om kjærlighetsbarn. På den tiden brukte de homofile venner. Barna fikk antagelig registrert far. Å konstatere farskapet var - og er i forhold til vanlige barn, statens plikt. Omkring år 2000 (?) fikk homofile aktivister ideen om at lesber skulle kreve at staten skulle behandle dem likt med heterofile kvinner som hadde steril ektemann. Da kunne de få renset sæd med far som var sjekket for sykdommer, osv. Lesbene begynte å snakke om ”våre” barn. Stebarnsadopsjon ble tillatt i 2006, det tar bare noen måneder å få papirene klare.

            Barn ble åtet. Eller var det lesbene som gikk i fellen? I følge barneloven § 4 a kan barn nå ikke ha både far og medmor. Jeg vet ikke om M&S er mødre eller medmødre – men fedre er de i hvert fall ikke. Medmor får ikke selv barn av staten, men hun skal betale barnebidrag. Hun må skaffe sæd selv. Hennes barn må adopteres av eventuell kjæreste. Lesbiske skilles tre ganger så ofte som ektepar. Juridiske barn blir uansett livsarvinger. Medmor kommer enten lett ut av avtalen eller aldri. Staten vil sende bidragsfogden etter henne. Barnet ligner fysisk sett medmor, staten har funnet en passende donor. Hvordan vil barnet oppleve å være konstruert i en fremmed kvinnes bilde?

            Stortingsflertallet slukte argumentet om barnets problemer med tap av forelder som kvinnene selv hadde fjernet. Men nå vil single kvinner med uklar seksualitet også ha statens hjelp til å lage farløse barn. Det finnes mange enslige mødre allerede, sier de. Hvorfor skal heterofile tvinges til å gå på bar, få ikke-kontrollert sæd og kanskje belastes med en mann som vil være far? Hvem barna til enslige kvinner ligne? Jens Stoltenberg? Hva mener Gunn Karin Gjul? Hun snakket lenge om barnets rett til to ”forelder”. Tema er plutselig av null interesse.

Mor og medmor med hvert sitt nyfødte barn får både mamma- og pappapermisjon. Den ene betaler riktignok for den andres barn, men får selv dobbel barnetrygd fra staten. Neste bølge av barneelskere blir menn. De er allerede innvilget pappapermisjon av NTL om de tar med seg et barn fra utlandet. Så kommer eldre kvinner med brukbar livmor, enslige og par av ethvert slag som får føde- og eggmor i India og sæd fra Cryos.

M&S diskuterer ikke hva radikalt bestjålne barn, familieslaver, vil gjøre om de blir mange og kan stå sammen, også internasjonalt. Alle mennesker får identitet fra sin sosiale rolle og plass i hierarkiet. Disse barna blir intet unntak. Det en del stater nå gjør mot dem kan ikke gjenopprettes.

M&S hevder at noen ser ned på barn fordi de ikke kjenner sitt opphav. Har de ikke forstått at det er mor og medmor som kan bli sterkt mislikt? Svært mange mener det er etisk galt av voksne bevisst å gjøre barn halvt eller helt foreldreløse. Det har med barnets status som person å gjøre, det dreier seg ikke om homofili. Men homofile har nå i mange land vært pionerer for at halvt foreldreløse barn er høyst etisk akseptabelt for dem. Ikke et ord er ytret om barnets menneskerettigheter fra det hold. Det faller et spesielt ansvar på LLH og homofile toppolitikere og deres støttespillere i SV, AP og Høyre som nå har presset frem planlagte halvt farløse barn som kvinners rettighet.

Debatten om utviklingen av KrF er interessant. Den viser at få politikere idag, ønsker å stå frem som konservative og representere den andre siden i demokratiet. Det er tydelig at mange i småpartiene gjerne vil bli akseptert av det største partiet i Norge AP. Man vil inn i maktens sentrum. Hva slags saker, er helt underordnet. Jeg og mange med meg har lenge skjønt tegningen.

Nina Karin Monsen: KrFs nye venner. Frispark. Velsignet Helg. 20.02.10 Dagen Magazinet

Nå vil KrF bli rause, få nye venner. Det kan bli venner som ikke bekjenner seg til kristendommen, ikke støtter Israel, vil ha lett adgang til polet og de som staten gir planlagte halvt foreldreløse barn. Det er den siste gruppen venner som undrer meg mest. Blant dem er noen lesbiske par og en tsuinami av single kvinner, seksualitet ikke opplyst. Disse kvinnene har det til felles at de skiller seg sterkt fra alle andre kvinner, som nettopp vil ha barn med den mann de elsker, og ikke kan drømme om å frata barnet dets far.

            KrF må nå akseptere homofiliundervisning i skolene. Skeiv ungdom vil at mennesker skal ha tilpassede normer og ikke selv tilpasse seg normer, lederen Espen Evjenth vil ha undervisning i glidemiddel. Snakk om farer ved analsex blir det nok lite av. KrF må generelt støtte ”homokulturen”. I Sex-guide for homser fortelles det om homoerotismens eksesser. De årlige homoparadene er preget av pornoseksualitet og sadomasokisme, betalt av kommuner og fylkeskommuner. Så vidt jeg vet gikk det med ca. 30 millioner til såkalt homopolitisk arbeid i fjor. Bare LLH fikk mer enn ni millioner.

            Ingen behøver å betvile at dette er en destruktiv og maktsyk ”kultur”. I serien om norske homofile, nylig vist på NRK, ble homsemiljøet i Oslo betegnet som råttent av Johannes Brun. Han snakket om unge menn som ble spist av ulvene og tatt av gribbene, miljøet var verre enn bygdedyret. Andre fortalte at de var promiskuøse, hadde forsynt seg av fruktfatet og skaffet seg en egen moral.

         I programmet deltok også feministen Berit Ås’ datter, Inge. Hun hadde aldri kalt seg selv for homofil, lesbe er finere enn homo for lesber. Hun fortalte om erobringen av nyfeminismen og Kvinnehuset i 1970- årene. Det foreligger et internt notat fra den tiden skrevet av Kari Melby, nå professor i historie ved NTNU: ” …for meg ser det ut som om heteroseksuelle kvinner for stor del har sluttet å drive organisert kvinnepolitisk arbeide. … Hvis det er noe i dette bør vi tenke mer over å bevare skallet av nyfeministene, NF, som dekkorganisasjon for Lesbisk bevegelse, LB. …” At lesbisk bevegelse dominerte Kvinnehuset var godt kjent i miljøet, men ble unisont benektet av de som visste bedre. Jeg skrev en kronikk om forholdene i 1980. Gerd Brantenberg startet lesbisk bevegelse i 1975. Lesbiske har hatt stor innflytelse siden da, både i kvinnebevegelsen, statsfeminismen og på kvinneforskningssentrene. Ikke mange har våget å argumentere mot dem. Lesbene var pionerer for matriarkatet.

Andre i NRK programmet uttalte at det er trendy å se homofil ut. De snakket om traktorlesbe, drag, skrulle, bitch, bamse, de utelot så vidt jeg husker soper, lærhomse (butch), og silkehomse (femi). Ukulturen er godt beskrevet i homsevitsene (se Google). Det grunnleggende skillet går mellom menn og kvinner, silke- og lærhomser. Men bitchene allierer seg med lærhomsene, som Friele gjorde under debatten omkring Fritt Ords Pris 2009, da hun kalte homofile som var uenig med henne for silkehomser. Når heterofile snakker om sine flotte homofile venner, antar jeg at det er silkehomser og bamser de refererer til. De er bevegelsens snille ansikt utad. Uvitende tolerante individer kan få seg noen overraskelser.

           Homofile har brukt heterofile for å få politisk makt til å endre seksuelle normer og den alminnelige moral for alle. De har også arbeidet fra SV, AP, Høyre og kirken med samme mål. Nå er norsk heterofil familiepolitikk blitt en homofil styrt privat affære. Skeiv Ungdom har forøvrig på programmet å forandre verdensordningen. Homofil supermakt er den hittil siste revolusjonen i hvite velferdsland. I 2009 ble pissoiret i Stensparken i Oslo fredet, kjent møtested for homser.

Homofile diskriminerer nå heterofile. I Skavlans prateprogram 05.01.10 erklærte svenske Eva Dahlgren som overførte sitt partnerskap med Efva Attling til ekteskap, at de hadde degradert seg – det sa de hjemme. En skjult opptaker i homomiljøene vil avsløre en blomstrende homokult. Man kan også lese homofile forfattere. De oppfatter ofte homofile som bedre, finere og modigere enn heterofile, som de dessuten antar er skaphomser. Friele opererte i NRK programmet med 10 % homofile, tall fra Folkehelsens undersøkelse i 2003 er ca. 1 % homofile, og 1 % bifile. Det samsvarer med tall fra utlandet.

Skal KrF bli venner med homsekulturen, får de venner som ser ned på den biologiske familie, og betrakter den som en umoderne konstruksjon. De må også støtte synet på homofili som medfødt og uforanderlig. Muligheten for behandling eller frelse, vil ikke bli akseptert. KrF må deretter akseptere eggdonasjon og fødemødre. Arve Juritzen er bare en av flere homofile som ikke har fulgt norsk lov.

KrF må vel også bli venner med andre utagerende undergrunnskulturer. Eller skal de ekskludere sadomasokister, bifile og pedofile? Hva med rusmisbrukerne og kriminelle fra inn- og utland? KrF vil etter moderniseringen av partiet kunne brukes som alibi for det meste.

Hvis KrF nå skal føre politikk formet av sine motstanders vrengebilder av dem, hvem vil tro at de kan føre en modig politikk? Om de ikke tør å slåss for en anstendig moral, ekteskapet og barns menneskerettigheter, bør de kanskje melde overgang til SV? Ingen har bruk for skapkristne, uansett om arrogante nestledere mener partiet bør vokse for å leve opp til deres maktbehov.

Det er interessant at så mange er sinte på kristne og religiøse mennesker - man kan nesten tro at det pågår en verdensomspennende kampanje. De samme argumenter går igjen. De som angriper er antagelig ateister, agnostiskere, humanetikere og selvsagt venstresiden som alltid har villet fjerne den kristne moralen og familien. Men de som virkelig har satt i gang ekstreme, redselsfulle og grusomme massemord er ateistiske tyranner som Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot. I dag har mange glemt at Hitler og Stalin hadde en ikke - angrepspakt, og at Stalin beundret Hitler. Da han fikk vite at tyskerne hadde invadert Sovjet, ville ha ikke tro det. Det er alltid en trøst at verden kunne ha vært enda verre - enn om de to hadde samarbeidet? Da hadde verdensherskeren vært her.

Nina Karin Monsen: Er kristendommen et gode for verden? Frispark Velsignet Helg, DagenMagazinet 17.11.09

I Westminister Hall pågikk det 07.11.09 en debatt om den katolske kirke var et gode for verden. Debatten ble sendt direkte på BBC. Den startet med en avstemning:1102 personer mente at den katolske kirke ikke var et gode for verden, 678 var for, 465 visste ikke. Den som virkelig snudde salen var Stephen Fry, genial skuespiller, homofil og meget veltalende. Avstemning etter debatten viste at 268 var for påstanden, 1876 imot og bare 34 visste ikke lenger om den katolske kirke var et gode i verden.

Fry innledet med å si at han ikke anklaget enkeltpersoner i den katolske kirke, men ville snakke om systemet kirken representerte. Han snakket så om kondomer som kunne hindret spredning av aids i Afrika, om kvinner i tusentalls verden over som døde under barnefødsel fordi kirken var imot prevensjon, og om kirkens ansvar for overgrep mot tusenvis av barn. Fry sluttet sitt innlegg med å fremstille alle kirkens menn og kvinner som seksuelle avvikere, fordi de levde i sølibat. Å leve i sølibat var en spesiell unormal livsstil. Bildet av den skinnhellige hykler dukket umiddelbart opp i mitt hode.

Debatten illustrerte politikkens vesen. De vinner som kan hevde at de er gode, uskyldige ofre, og kan spille på sentimentalitet, medlidenhet, forakt og syndebukker.

Homofile fremstår nå som det gode menneske, offer for det onde i familien, vennegrupper, kirker og samfunn. Heterofile derimot er blitt den kompakte, onde majoritet.

Hvor gode er homofile? I en undersøkelse som ble offentliggjort i Bergen i september blant over 3000 tiende klassinger, ble det konstatert at homofile mobber mest. 52 % av de homofile guttene mobber andre ansikt til ansikt, 26 % av de bifile, og bare 10 % av de heterofile guttene forteller at de gjør det.

De politisk korrekte gir nå homofile gjennom norsk lovgivningen en ledende rolle i familie og skole. Representanter fra LLH skal i årene som kommer lære barna at kjønn er en konstruksjon, og at heterofili bare er en av flere muligheter. Barn skal løsrive forplantning fra seksuell nytelse. Barn skal løsrives fra sine foreldre, spesielt far, og konsept - familien skal sees på som likeverdig med den biologiske familie.

Troen på homofile, spesielt kvinnene, som gode mennesker, viser seg også i norsk lovgivning. De kan nå planlegge et farløst barn når de er fylt 18 år, bare de har en kjæreste. Men enslige som man visstnok formoder er heterofile, først skal få denne ”rettigheten” etter at de har gitt opp å finne drømmemannen, i 30 – 40 års alderen. Aps Gunn Karin Gjul vil legge frem et forslag til våren. Det kan bli interessant å høre hvordan helsepersonell på fertilitetsklinikkene skal intervjue enslige kvinner og avgjøre om deres skuffede følelser over mannen holder til en inseminasjon eller om de må prøve ut noen kandidater til. Det skal også bli interessant å se om kvinner vil slutte å reise til Danmark, der det ikke stilles noen form for krav. Og hvordan skal forresten helsepersonell avsløre to heterofile kvinner som foregir å være lesbiske og skaffer seg farløse barn sammen? Når dette forslaget er gått i gjennom er det ikke lenge før de rødgrønne foreslår eggdonasjon og fødemødre i Norge. Det siste kan også bli et yrke her i landet.

Med den politiske stemningen som nå råder vil det bli lenge før barnevernet tør å undersøke barns oppvekst hos homofile par. Barneombudet, Reidar Hjermenn kom ikke med en eneste motforestilling mot krenkelsen av barns menneskerettigheter, og vil neppe reagere i fremtiden heller. Mange barnepsykologer og psykiatere har mistet munn og mæle. Men psykologen Jesper Juul skrev: ”Jeg vil ikke legge skjul på at jeg ikke har sympati for ideen om donorbarn – uansett om donoren er helt eller delvis anonym. Jeg forstår lengselen etter å bli foreldre, men samtidig er donorprosjektet den ulitmate objektgjøringen av barn. Min erfaring rommer mange historier om hvordan omstendighetene påvirker morens relasjon til barnet etter fødselen.” (Aftenposten 30.01.09)

Jeg vil tro at en debatt i Norge om Den katolske kirke som et verdens gode, ville ha gitt oss omtrent samme resultat som de fikk i London. DNK ville heller ikke ha kommet godt ut, og slett ikke bedehusmiljøene. Vi er også her i landet kommet dit hen at det onde i verden er heterofile kristnes skyld, selv når mangel på respekt for menneskerettighene kommer påviselig fra annet hold. Kristne er ikke flink til å snu politiske stemninger, de følger heller etter, de våger ikke en gang kritisere de som vil ødelegge kristendommen. Også Krf er de livredd for å bli stemplet som moralister, mørkemenn og kvinner, og homofobe. Ingen tør å innrømme hvorfor voksne over nesten hele den politiske linjen svikter barna: De lider av angst for å bli mobbet av de rødgrønne, de politisk korrekte og de homofile.

Frykten for de politiske korrektes moralske selvskryt, offerroller, sjikaner og mobbing, går hånd i hånd med angst for å kritisere humanetikere og muslimer. Dette tilsammen gjør at kristne nå er i ferd med å tape åndskampen. Jesus snakket om veien, sannheten og livet, han var ikke redd for direkte tale. Mange kirker later nå som ingenting og vier unge par inn i nyskapningen likekjønnet ekteskapsinstitusjon med barnemarkedet som referanseramme. Dette ekteskapet er uttenkt av en rødgrønn regjering som ikke tror på familien, heterofilien og det felles barnet. Den er derimot positiv til sosiale eksperimenter med barn. Det er regjeringen som denne som ikke er et gode for verden.

Anne Holt er en som har vært aktiv i debatten. Hun bruker kun sitt eget krenkende jeg som argument, og synes å tro at alle som går imot likekjønnet ekteskapslov og er sterkt bekymret for utviklingen på barnemarkedet gjør dette fordi de er homofobe, en betegnelse som ikke noen har gjort noe forsøk på å definere. Som man ser i hennes innlegg vil hun ikke en gang innrømme at et barn uten far eller mor, eller begge foreldrene, har ett sosialt handikap. Til nå i verdenshistorien har hel eller halvt foreldreløse barn lidd sterkt under mangelen. Barn endrer seg ikke i takt med politisk korrekte oppfatninger, eller fordi voksne ønsker det.

Nina Karin Monsen: Anne Holt og verden. Kronikk i VG 11.10.09

I VG 20.09, sto følgende: ”Holt reagerer kraftig på Nina KarinMonsen s uttalelser om at barn av homofile foreldre har et handikap.” Hun har derfor snakket med sin datter på seks år. Hun oppfatter debatten om likekjønnet ekteskap som en debatt om homofiles rett til å bli foreldre. Nylig kom hun med de samme beskyldningene mot meg i NRK 30.09. i Kulturnytt.

Jeg har svart Holt tidligere. Mine svar preller av, det virker som om hun insisterer på at noen skal mene at barnet er problemet. Men problemet er voksne som planlegger far, mor eller foreldreløse barn, uansett seksuell adferd. Jeg interesserer meg ikke for en debatt om homofile har rett til å bli foreldre. Jeg interesserer meg for barns rett til mor og far. Debatten dreier seg om hva som er god lovgivning. Lovgivning som endrer grunnfestede begreper som foreldre, familie og ekteskap, inviterer til kaos.

I Canada har man fjernet termen biologisk foreldre, og erstattet den med juridisk foreldre for alle. I Spania står det på fødselsattestene for alle barn Opphav A og Opphav B, istedenfor mor og far. I Massachusetts bruker man Part A og Part B på alle vielsesattester, og vil ha innført forelder A og B på fødselsattester. I Virginia og Oregon vil homofile kalles for forelder 1 og 2. I New Zealand og Australia er det foreslått tre juridiske foreldre, og man vil tillate at donor kan tre inn i foreldreskapet om ønsket. I Australia kan sæddonorer kontakte barn fylt 18 år. I USA har man fått psykologisk forelder. Hun/han har vunnet foreldreretten til barnet fremfor biologisk, adoptiv og gift forelder. I Ohio bruker man termen fosteradopsjon, par med ubrukte embryoer kan donere dem til et annet par, i praksis et adopsjonsmarkedet for ufødte. Fødemor og hennes mann er barnets juridiske foreldre.

Californias høyesterett har i flere saker gitt ikke biologiske ”mor” fars rolle, også når hun ikke har adoptert barnet. Dette kan få konsekvenser for heterofile par med stebarn. I Pennsylvania kjempet et par på 62 og 60 med surrogatmor og en ung eggmor, om rettigheter til trillinger. Samme sted er sæddonor først dømt, deretter frikjent for forsørgelsesplikt for tvillinger. Saken har vært oppe for høyesterett, jeg kjenner ikke utfallet. I England mistet biologisk mor begge barna til ex -kvinnekjæresten.

I India har donorbarn ingen rett til kjennskap til ukjent far eller mor. Men Irland nekter surrogatmødre alle rettigheter til barn de føder. En av verdens største sædbanker, danske Cryos, selger ca. tre – fjerdedeler av sin sæd til par og enkeltindivider verden over. Det rapporteres om økende antall barn med blå øyne verden over. I Vietnam er det foreslått at kunder må skaffe familiemedlemmer eller venner som stiller opp med sæd til andre.

Frankrike, Italia og Taiwan setter barnets rettigheter foran voksnes behov. Frankrike forkastet likekjønnet ekteskap av hensyn til konsekvensene for barna, Italia gir assistert befruktning kun til ektepar med fertilitetsproblemer, Taiwan gjør det samme, og forbyr sæd og egg fra nære slektninger, donor kan bare brukes to ganger. I California, 2002, fikk 77 kvinner i 50 – 60 års alderen implantert et embryo. Det ble født 45 barn. Konklusjonen ble at alder er ingen hindring. Den eldste kvinnen som til nå har født er en indisk 70 åring.

Samtidig som staters lovgivning er kaotiske og truer barns rettigheter på en hittil ny måte, pågår forskning som gjør det mulig for et barn å ha to biologiske mødre. Stamcelle -forskning gjør det mulig å lage et embryo fra bare en eller to kvinner. Sæd blir umoderne.

Problemet er overhodet ikke om barn er ønsket, elsket eller uskyldige. Problemet er at mange voksne ikke bryr seg om barns menneskerettigheter. Ett donorbarn kaller seg selv for familieslave, - barnet får en annen status enn de voksne det vokser opp sammen med, en status barnet aldri kan bli kvitt. Slavene kunne drømme om frihetens time, det kan ikke disse barna. Man kan spørre om forkjemperne for barnemarkedet bryr seg om voksnes menneskerettigheter. Oppløses familiebegrepet for barn, svekkes det også for homofile som ønsker seg egne barn. Bare alder skiller barn og voksne, ikke menneskeverd.

Istedenfor å sutre og plage sin adoptivdatter med voksnes problemer, bør Anne Holt fortelle oss hvilken verden hun ønsker seg. Ønsker hun vekst i barnemarkedet og et planlagt adopsjonsmarked som hjelper voksne ut av barnløshet? Ikke lenger avhjelpe barn i nød, men skape nød for barn? Hvor går hennes grenser i dette villniset?

-----------------------------------------------------------------------------------------------

Vennlig hilsen Nina Karin Monsen

Ad debatten omkring Fritt ords pris:

Nå (nov.09) er det ca. 2 år siden jeg skrev den første artikkelen mot likekjønnet ekteskap for alle heterofile, både de som allerede var gifte og de som skal gifte seg. Nå skal vi forhåpentligvis snart få vår sak mot staten opp, det avgjøres 18 jan. 2010. Vi vil kreve rett til det samme samtykke som partnere har ifølge loven. Partnere kan nå "gifte" seg via internett, underskrive på et skjema og deretter motta brav fra Folkeregisteret med en dato som blir deres bryllupsdag. De blir altså ikke gift som andre mennesker, med vitner og det hele. Det er mer enn spesielt at homolobbyen har akseptert ordningen. Partnerskapsloven dør ut med de to siste partnere som ikke vil betraktes som gifte.

Vår sak mot staten er derfor veldig beskjeden, vi krever bare å bli behandlet som myndige personer som kan samtykke til ekteskap, og som får beholde den ekteskapsloven vi giftet oss etter. Da dør det gamle ekteskapet ut med det siste paret som ikke ville være likekjønnet gift og altså akseptere at kjønn er totalt irrelevant i et ekteskap.

Mitt utgangspunkt for debatten var språk og definisjoner, basert på filosofi, semantikk og logikk, dernest jus og sunn fornuft; så gikk barnemarkedet opp for meg i all sin gru. Produsere farløse, morløse eller foreldreløse barn - hva var det for noe?!

Ethvert barn er født med en far og en mor, å ha far og mor er en egenskap ved barnet, de kan begge gjenfinnes i barnets gener. Gud har skapt ethvert barn med en far og en mor. Å ta fra barnets dets fødselsrett er umenneskelig. Etter min oppfatning har ingen rett til å stjele fra barnets bagasje, ikke far, ikke mor, ikke noe annet heller, ingen organer, ingenting.

Denne umenneskeligheten, dette identitetsranet er innført som sosial norm i Norge (og en del andre land). Å ulikebehandle barn, utsette dem for urettferdighet og gjøre dem til spesielle sosiale kategorier, uten de samme rettighetene som alle andre barn har, er å forlate all kristen og humanistiske tenkning.

Det gjøres nå gjennom norsk lovgivning, barnelov og bioteknologilov. § 4 a i barneloven sier at et barn kan ikke både ha en far og en medmor. Men ethvert barn har en far, og i følge FNs barnekonvensjon av 1989, norsk lov i 1991, rett til å vokse opp med sine foreldre så sant mulig. Nå skal den norske staten, styrt av de rød - grønne, gjøre det umulig for noen barn å ha far, og barnekonvensjonen er brudt. Men det forteller ikke Jens Stoltenberg til noen. Mange vet det, mange tier.

Mine motstandere er prinsippløse mennesker, kynikere som vil utsette andre mennesker for sosiale eksperimenter - til og med for noen av dem, egne barn. De slåss snevert for homofiles prestisje i "heterosamfunnet" - to homofile kvinner (om kort tid også menn) skal likestilles og ansees som like gode "foreldre" som ett heterofilt par med felles barn. Disse "homo/radikal/liberalerne" som nå er kommet inn på det statlige barnemarkedet ønsker seg makt over og kontoll med far/mor/foreldreløse barn. I virkeligheten har man nå likestilt den biologiske familie med barnemarkedet.

Forkjemperne argumenterer ikke for endringene i familielovgivningen ut fra etikk, filosofi, logikk, jus. Det eneste "argumentet" som går igjen er homofiles omsorgsevner. Hva har det med saken å gjøre? Alt som skiller barn fra voksne er alder. I Norge 18 år, i Iran 9 år for jenter (ekteskapsalder), 15 år for gutter. I mange andre land kan grensene antagelig være lavere. Hvis man fritt kan gjøre dette mot barn, hva kan man da gjøre mot voksne? Forøvirg er det merkbart at menneskerettighetene stadig står svakere, de blir stadig forstått mer og mer utvannet og utvisket. Hvis man kan konstruere seg en familie, kan noen da kreve familiegjenforening? Typisk nok er man nå ferd med å gjøre familiegjenforening vanskeligere for innvandrere.

Da Fritt Ords Pris 2009 ble tildelt meg, oppsto det en massepsykose. De som ledet var endel mennesker som drev en enkel militant politikk: Sjikner enhver motstander og kritiker, slik at alle skremmes til taushet. Jeg tror at aksjonen var godt planlagt og at den kom fra norsk homotoppmiljø og deres venner.

Noen av dem hadde allerede sjikanert meg gjentagne ganger i debatten, jeg var i og for seg forberedt på den verbale volden. Noen fra menneskerettighetssammenhenger som Dag Endsjø og Aage Borchgrevinck var særdeles voldelige, - hvilket var interessant. På det tidspunktet var jeg ikke klar over at militante homofile samler seg i slike organisasjoner, og det faktisk er lang tradisjon for det.

Men der dukket frem mange aggressive toppolitikere og ledere fra homomiljøene, som André Octay Dahl, Kjell Erik Øye, Haakon Haugli, Karen Pinholt, Anne Holt (flere navn senere) Endel forsvarte meg, Kaj Skagen hadde et utmerket innlegg i Dagbladet, han hadde også lest boken min. Francis Sejersted naturligvis - det ble en del på den siden også. Noen av de som forsvarte meg, trodde riktignok at jeg hadde sagt gale ting, - det ble nesten litt underlig å lese at de forsvarte at denne prisen for ytringsfriheten skulle gies til meg, uten at de leste hva jeg hadde skrevet/sagt.

Karen Christine Friele var en viktig bidragsyter til hysterien, ironisk nok mest fordi hun på forhånd hadde lagt meg for hat. Men hun er visstnok enig med meg i sak, hun er imot ekteskap for homofile, og hun liker visstnok heller ikke planlagte farløse barn er det blitt meg fortalt. Hennes grunn til å spille sitt hat ut for åpne dører, var antagelig at jeg en gang omkring 1984 anmeldte en bok av henne, ikke så postivt vil jeg anta, jeg husker det ikke. Samt at jeg hadde kritisert en dom som frifant en kvinne som hadde drept sin sovende mann med en hagle - Friele tålte ikke mitt moralske syn om det personlige ansvar. I det hele tatt er det kristne moralsynet antagelig det homofile hater mest.

En annen lesbe var også viktig: Lisa Dillan, som snekret sammen en slags begrunnelse med løsrevne sitater fra noen av mine kronikker de siste årene. Hun sørget for demonstrasjon og facebookside, og gjorde meg til sin sak. Hun samlet inn noen tusen underskrifter. Jeg har bladd gjennom listen og funnet navn på personer man skulle tro kunne bruke sin makt på andre måter, om de hadde noe saklig å fare med: Azar Alsharif, Kjell Erik Øye, Guro Sibeko, Karen Pinholt, Ingunn Yssen, Kirsti Malterud, André Octay Dahl, Ida Lou Larsen, Øystein Skar, Mette Hoel, Cathrine Sandnes, Sofie Frøysaa, Gry Wester, Harriet Bjerrum Nielsen, Siri Lindstad, Torill Frøise, Vibeke Knagenhjelm, Bjarte Hjelmeland, Stein Lillevolden, Halvor Moxnes, Wenche Mühleisen, Øystein Gullvåg Holter, Anne Robberstad, Hilde Bondevik, Hilde Danielsen - det får vel holde. Gir et godt inntrykk av disse personenes saklighetsnivå.

Brit Dillan, Lisas mor, kom på møte i Bodø 20.10.09, hvor Biskop Tor B. Jørgensen og jeg holdt innlegg. Det ble et rekordmøte i Kirkeakademiets historie, - byens avis kom ikke. Brit Dillan ba om ordet helt til slutt, sa søte ord til Jørgensen, sjikanerte deretter meg grovt uten noen foranledning, og måtte deretter gå for å rekke bussen. Jeg ble overrasket over en slik utspekulert beregning, og fikk ikke fortalt hvor ille jeg syntes hennes opptreden var. Homofile, heller ikke deres mødre, eller andre slektninger og venner, har ingen rettigheter som gir dem fullmakter til å være verbalt voldelige.

Mitt tema den kvelden var barnemarkedet og barns personverdighet. Biskop Jørgensen lovet meg at biskopene skulle tenke mer over barnemarkedet. Jeg har ennå ikke hørt eller sett at de har gjort det. Han var ikke vennligsinnet da han skrev innlegg mot meg da debatten startet i mars etter at boken min Kampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter og analyser, kom ut. Hans fordømmelse passet ikke helt for en biskop som vil fremtre som liberal.

Jeg er ikke det minste i tvil om at hadde mine motstandere kunnet snekret sammen en stevning mot meg, ville de gjort det. Karen Christine Friele fikk Hans Bratterud dømt for en bønn i 1984, seks år etter at hun selv fikk Fritt Ords Pris. Men ingen av de som kjeftet mest på meg kan referere til hva jeg mener. Deres argumentasjon hadde falt sammen som støv i en rettssal. De tolker meg demonisk, - eller rettere sagt, nøyaktig slik aggressive, totalitære politiske grupper som vil ha makt, alltid tolker sine motstandere. Deres strategier - lært av Gay Liberation Front 1972 USA - er snekret sammen med vitende og vilje.

De fikk ved medias hjelp det til, slik at alt jeg sa, virket som om det kun var myntet på homofile. Denne diskriminerende dreining som homolobbyen bruker som teknikk, får homofile til å stå frem som ofre, og heterofile får trang til å beskytte dem. Alle som kritiserer ofre er pr. definisjon demoner av verste sort. Jeg vil anta at en del homofile journalister var aktive når det gjaldt forvreningene, ikke minst i Dagbladet.

Men å si at bioteknologiske barn er konstruerte, gjelder faktisk alle bioteknologiens barn. At far eller morløse barn har et sosialt handikap gjelder alle barn uten far eller mor, osv., osv. se nedenfor.

Sett fra mitt ståsted er homofile en liten gruppe i barnemarkedets nye verden. Dessverre har noen av dem (antagelig til forskrekkelse for et mindretall homofile, som er tause i debatten), gjort seg selv til pionerer for voksnes rettigheter når det gjelder kjøp og salg av menneskemateriale, både statlig, privat og når det gjelder private selgere og kjøpere. De homofile går nå foran, de heterofile kommer etter og vil selvsagt kunne oversvømme dem. Det kan bli lange køer foran disse klinikkene.

Den store bølgen av forbrukere tror jeg vil bli single kvinner og menn, eldre par, og alle som av en eller annen grunn vil ha kontroll med et barn som ikke har far, mor eller foreldre. Ingen private helseklinikker kan/vil overta statens plikter og beskytte barn. Moderne velferdsstater mangler allerede mange hjelpere.

Hvis ikke statene nå lager strenge regler for kjøp og salg av menneskemateriale, blir det mange nye steder der barn med blå øyne dukker opp, mange voksne som kan skaffe seg snille og lydige familieslaver, barn som kun har ett voksent menneske som ansvarsperson og som ikke kan bruke FNs barnekonvensjon og kreve retten til å vokse opp med far (eller mor). Staten har tatt fra noen barn denne retten. Det staten gjør av urett, er det ikke enkelt å gjenopprette. At dette skal være sosialisme, tror jeg at alle store sosialistiske forfattere ville ha protestert intenst på. Oscar Bråten, Martin Andersen Nexø og Ivar Lo Johansen, Jens Bjørboe, Viktor Hugo osv. osv., hadde ikke trodd sine egne ører.

Så hva skyldes hysterien?

Kort redegjørelse for mine standpunkter ut fra medias oppslag og anklager.

1. Konstruerte barn:

Noen likte plutselig ikke ordet konstruerte barn. Men dette begrepet gjelder ikke bare for barn som homofile får, det omfatter alle barn som unnfanges ved hjelp av bioteknologi. Det omfatter til og med barn av heterofile par hvor far har sæd og mor egg, men de må ha legehjelp for å befrukte egget med renset sæd. Det omfatter også heterofile par, der ektemann er steril, eller kvinnen har spesielle problemer.

For par der sæd mangler er konstruksjonen (den instrumentelle behandlingen av menneskemateriale) resultat av en lang prosess. Først utvelgelse av donor. Menn som blir sædprodusenter må oppfylle visse kriterier, mange får ikke. De skal være sykdomsfrie osv., deres sæd vil bli renset og sjekket opp, og mottakerne - kvinnene - skal også gjennomgå forskjellige undersøkelser, før det blir foretatt en inseminering, beregnet i forhold til tiden for eggløsningen. I Norge kan sæd brukes seks ganger, kvinnene får bare tre forsøk. Det gjelder både heterofile og homofile. I Danmark kan en sædprodusent få inntil 26 barn han ikke behøver å ta personlig ansvar for som far.

Kvinner med steril mann, vil bli inseminert med sæd fra en mann som ligner ham.

Kvinner som får den juridiske rollen som medmor, vil bli behandlet som steril far, og man vil forsøke å finne en donor som ligner denne kvinnen. Medmor har undertegnet et skjema til helseklinikken, "medmor", og barnet kan ligne på to kvinner. "Medmor" vil ikke selv få assistanse til å lage barn. Som et heterofilt par får de to kvinnene ett konstruert barn, max to. Men dette er praksis foreløpig, her kan komme store endringer, når mange vil inn på markedet.

Når kvinner er enslige, velges far ut fra biologiske krieterier: Hud, hår og øyenfarge, samt høyde. I Danmark også utdannelse. se www.cryos.dk

Det er de to voksne, både heterofile og homofile, forbrukere og noen statsansatte helsepersonell, som sammen planlegger det farløse barnet i Norge. Helsepersonell foretar insemineringen.

Inntil 2005 var det anonym sæddonasjon i Norge. Dette ble endret etter en del debatt både i 1980-årene og senere, da Norge gjorde FNs barnekonvensjon til norsk lov i 1991. Det første planlagte farløse barnet som får vite navn på far kommer ikke før om ca. 15 år, - det forutsetter at mor forteller barnet sannheten om hvem som er far. Myndighetene sender ikke ut brev til barna.

Konstruksjon av barn er et resultat av en lang medisinsk historie som nå har kulminert med at en god del av verdens land gir friske mennesker, menn og kvinner, også i høy alder, adgang til sæddonor, eggmor, mitokondriemor og fødemor, samt stamcellebarn uten sædcelle, kloninger. Kvinner kan få hjelp til å føde barn i opptil 70 års alder.

Jeg tok forøvrig allerede til orde mot anonym sæddonasjon, altså sæddonasjon for heterofile i Dagbladet 20.02. 87. Barn skal vokse opp med mor og far, så sant mulig. Det er både etisk riktig ut fra kristendom og humanetikk - det har i hvertfall vært det. De som måtte mene noe annet, må avkreves tilstrekkelig og relevant begrunnelse.

Jeg er (som de aller fleste) imot et fritt barnemarked for både friske heterofile, homofile, single, par, gamle og unge. Jeg har altså aldri i forbindelse med debatten om ny norsk familielovgivning uttalt meg kun om homofile. Utviklingen er nå slik at mange single kvinner kan planlegge å få farløse barn. I Danmark og Spania har single kvinner under 46 år i fem-seks år kunnet planlegge farløse barn.

2. Lesbiske med barn

Jeg er blitt anklaget for å ha snakket negativt om alle barn som lever med lesbisk mor, altså mor som har skiftet fra heterofili til homofili og brudt ut av et ekteskap eller samboerskap med mann, sine barns far. Det er rent oppspinn.

Tvertimot, kun en gang har jeg uttalt meg om barn som lever med 2 kvinner kun engang, i Dagbladet 17.04.05. Da positivt. Dagbladets journalist Rannveig Korneliussen spurte: "Hva synes du om at lesbiske og homofile får barn? ”Mitt svar: ” – Det er like stor forskjell på dem som alle andre. Er de modne og fornuftige og har kjærlighet og gi, spiller det ingen rolle hva slags seksualliv man har. Jeg vil heller ta barn fra en del heterofile foreldre. For eksempel er det forferdelig galt at en del narkomane foreldre får beholde barna sine."

På dette tidspunkt var det overhodet ikke på tale at friske kvinner, 2 homofile/heterofile eller enslige, skulle få statens hjelp til å skaffe seg farløse barn, og at norsk barnelov skulle bryte med FNs barnekonvensjon, heller ikke at eggdonor og fødemor, skal bli lovlig i Norge. Da hadde jeg nok ikke uttalt meg så generelt og positivt. Men om jeg hadde gitt mer negative uttalelser ville de igjen ha omfattet alle kvinner som skaffer seg farløse barn, pluss naturligvis menn som skaffer seg morløse barn, enten de er homofile eller heterofile. Homofile kvinner og menn er ingen særegen gruppe i denne sammenhengen, selvom deres barn blir synligere sosialt. Det er barnets interesser som må forsvares.

Sofie Frøysaa, har vært mye media og åpenbart likt det. Hun har lesbisk mor og har angrepet meg i mange sammenhenger, hun holdt til og med tale da Fritt Ords Pris ble delt ut 05.05.09. Hun har i flere år latt seg bruke som talerør for barn med ”lesbiske mødre” forat media skulle få skyts mot meg. Har hun bevisst fortiet sin oppvekst med far til hun var 8/9 år, og sitt forhold til ham senere? Har hun lært å skamme seg over at hun har far?

Hva barn føler når de forstår hva et homofilt samleie er, enten det gjelder menn eller kvinner, skulle jeg gjerne vite, men jeg har aldri uttalt meg om den gruppen barn som Sofie tilhører, barn vokst opp med mor og far, født i ekteskap, og flyttet med mor til mors kvinnekjæreste.

Sofie Frøysaa og de fleste av de som har intervjuet henne, vet ingenting om den nye sosiale kategorien barn som nå er oppstått i verden: Planlagte farløse, morløse eller foreldreløse barn, til med adopsjon av befruktede egg er mulig i USA. Sofie kan, regner jeg med, ringe sin far når hun vil, hun har bilder, minner og mange mulige møter å glede seg til. Det kan ikke disse barna, deres sosiale tap er mest sannsynlig permanent og livslangt.

Mine innvendinger mot statlig planlagt halv eller hel foreldreløshet, er basert på et moralsk prinsipp: Det man ikke kan anse et et alment gode, bør ikke bli lov. Det man ikke kan ønske skal gjøres mot en selv, kan ikke være et gode for andre. Personverdigheten hos barnet skal respekteres fra unnfangelsen. Man planlegger ikke å ta fra et barn dets far eller mor etter fødselen, unntagen når det er fare for barnets liv, - det er ikke moralsk riktig å gjøre det før fødselen heller.

3. Sosiale handikap

Man har anklaget meg for å hevde at barn av lesbiske er handikappet. Kunnskapsnivået hos de som anklager meg ligger usedvanlig lavt. Et planlagt farløst barn har på grunn av hele den medisinske prosedyren og grundig legesjekk av begge foreldrene, særdeles store sjanser til å bli født velskapte, det kan bli superbarn. Noe kan allikevel skje under fødselen av uforutsette hendelser.

Jeg har kun uttalt meg om sosiale handikap, og snakket om farløsheten som en sosial mangel. Denne mangelen gjelder alle barn uansett mors seksuelle preferenser. Såsant far er borte, er han en person det vil bli spurt etter, nevnt og kommentert. Når et barns far er fraværende, mens de andre barna har sin far tilstede, er det synlig og merkbart, ikke minst for barnet selv. Det gjelder i privatlivet, barnehager og skoler, og selvsagt også senere i livet. Far er god å ha når det voksne barnet skal gifte seg, eller trenger en donor - det er tusen gode grunner for å kjenne far. Det samme gjelder mor - å mangle mor er en sorg og et savn, også når en annen kvinne er kommet i mors sted. Det er vel en av grunnene til at en stemor kan forståes negativt, hun skyver mor ut i barnets tenkning og vil ha mors plass. Kanskje mange stemødre er blitt møtt med kraftige fordommer, også fra barnet.

Å mangle far er et synlig tap for barnet. Sitt ansikt som det ser i speilet, ligner på far som det aldri har sett. Fars stol er alltid tom, fars rolle er alltid tom, der far er tilstede for andre barn, er han ikke tilstede for for det farløse barnet, hverken i barnehave, skole, idrettsplass, eller som donor når det gjelder organer.

Handikap er et alminnelig, norsk ord for mangler og hindringer som må overvinnes eller læres å leve med. Handikap er ikke bare psykiske, fysiske eller åndelige. Jeg har i likhet med Ole Schou, direktør for Cryos, det syn at barn som lages farløse har et sosialt handikap, de mangler rett og slett far, og den sosiale status som far gir sitt barn. (Se bl.a. Kampen om ekteskapet og barnet, s. 154). Å lære å leve med en mangel på far, kan sikkert de fleste makte, men å definere mangelen bort er umulig. Denne mangelen forsvinner ikke.

Mange barn som hittil i historien har mistet far/mor/foreldre har lidd sterkt under det, derfor har vi så mange store romaner om familien. Men de fleste barn som hittil har manglet far/mor, har enten far/mor som er død, forsvunnet eller på en eller annen måte uten kontakt med barnet. Dette har til nå ikke vært planlagte sosiale mangler, barn har ikke vært planlagt far/mor/foreldreløse av moderne velferdsstater, som skal lindre nød, ikke skape den.

At far/mor/foreldre faktisk er fratatt barnet, plasserer barnet i en helt ny sosial gruppe, som foreløpig er sjelden blant verdens barn. Å bli fratatt far kan nå gjøres med statens hjelp av både friske homofile og heterofile kvinner, både gifte, samboende og single. Barnet har i mange land ikke rett på å vite sin fars navn, ikke rett på arv etter far, og ikke rett på fars beskyttelse.

Barn har mange sosiale handikap sier mange, ja, det har de, det er mange sosiale handikap som kommer med foreldres spesielle livsvalg, men sosiale handikap er vanligvis ikke planlagte og bevisste fra før barnet er unnfanget. Ikke en del av livsplanen for barnet.

4. Ingen vil ha homofile barn?

Denne anklagen ble ført opp på forsiden av Dagsavisen (mai 09 ??), revet løs fra en situasjonsbeskrivelse som tok utgangspunkt i et dokumentarprogram om et stort homofilt miljø i USA, sendt for noen år siden. Her blir homofile foreldere spurt om de selv vil ønske at deres barn viste seg å være homofile. De svarte alle nei på spørsmålet. Grunnen var selvsagt ikke at de tenkte ysj og fysj om homofili, men konteksten var at de erkjente at homofile (de selv og deres venner og bekjente) hadde vanskelige og problemfylte liv.

Et lignende spørsmål til skilte foreldre om de selv ville ha ønsket at deres barn skilte seg, ville også ha resultert i at de ville ha sagt nei på spørsmålet. Hadde noen spurt kvinnesakskvinner som hadde tatt abort, om de ville ønsket at deres døtre, skulle gjøre det, ville de antagelig også svart nei. Ingen ønsker vel problemer for egne barn? Selv om man selv har gått i et vanskelig liv med fri vilje, vil man vel ikke ønske at barna skal gjøre det?

Jeg tror at mange foreldre ville si at de ikke ønsker at barna deres skulle gjøre det samme som dem - grunnene er vanligvis ikke at de ser ned på barna sine, men at bestemte livsvalg er forbundet med mye slit, lidelse og smerte.

5. Man anklaget meg for å ha sagt at lesbiske var rugekasser, og at de brukte menn som melkemaskiner. Begge deler kan ikke være sanne samtidig som enhver forstår. Roald Helgheim er en av de som var oppført over rugekasser, i Dag og Tid (26.04.09) påsto han at jeg stadig snakket om disse rugekassene. Han er journalist og burde kjenne til kildekritikk.

Så hva sa jeg? Selvsagt ingen av delene. Dvs. for en tid siden nevnte jeg at det gamle patriarkalske synet på kvinners rolle i barneproduksjonen var at mannen betydde alt, han hadde sæd, man trodde at barnet var ferdig laget i sæden. Eggcellen ble først oppdaget i 1827. Altså et referat til mannssamfunnets syn som gjaldt alle kvinner, ble overført til meg? Av hvem? Jeg husker ikke helt, men det kan ha vært Karen Pinholt, uansett var det noen som ville konstruere en homofob, noe som er meget viktig i denne kampen. Melkemaskinen kom et svar på Dagbladets journalists spørsmål om disse rugemaskinene - var det Espen Sandsli - jeg syntes spørsmålet var så dumt og vitnet om slik uvitenhet, at jeg spontant svarte at det måtte da heller være omvendt? I Bergen sier kvinner at når menn er sexy, er de skjønne at de kunne melke dem. Det er morsomt, men da får de barn med mannen, og barnet får både far og mor, på en gang. Det er hva alle barn vil ha.

HVORFOR disse negative og innsnevrede tolkningene?

Jeg ble forbauset over dette styret over ting som ingen hverken hadde sagt eller ment. Men kanskje de som påsto at jeg mente det, mente det selv? Det er den beste forklaringen.

Ut fra disse feiltolkningene som avslører tolkernes egne fordommer og ikke mine, har man i pressen, spesielt BT, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Dagbladet, Dagsavisen og NRK mistenkeliggjort meg som person. Det skjedde en form for demonisering som utstabile personer ofte tyr til, når de mangler argumenter.

Grunnene kan være mange, men jeg tror at den viktigste er at disse ville gjøre min kamp for det tradisjonelle ekteskapet og barns rett til å vokse opp med begge sine foreldre, så vanskelig som mulig. Rett å slett mistenkeliggjøre denne kampen ved å mistenkeliggjøre meg.

Man har bevisst villet konstruere meg som homofob for at stortingsflertallet med Gunn Karin Gjul, Anikken Huitfeldt, Magnhild Meltveit Kleppa, Inga Marte Thorkilsen, André Octay Dahl, Karita Bekkeimellom, m.fl. i spissen best skal kunne skjule utviklingen på det internasjonale, globale barnemarkedet, der barn nå kan produseres far/mor/foreldreløse av de som måtte ønske det.

Man vil skjule den mangelfulle og elendige saksbehandlingen som familiepolitikken ble gjenstand for.

Man vil skjule hvor tankeløs, uvitende og ureflektert politikerne har vært.

Friske mennesker har nå skaffet seg adgang til helseklinikker/jordmødre/leger, og beslaglegger helsevesenets resurser, og våre politikere diskuterer ikke engang det økonomiske omfanget av det.

Hva koster sædklinikkene, Rikshospitalet og Helse - Fonna, og de ti - 11 fertilitetsklinikkene skattebetalerne?

Media har demonstrert hvor hvor ekstremt dårlige de er til å oppfylle sin informasjonsplikt ovenfor det norske samfunn, og hvor lite alvorlig de tar PFU og VVP regelverk.

Til nå har ingen journalister etterforsket medias egen dekning av oppstyret i forbindelse med tildelingen av Fritt Ords Pris 2009 til meg. Det er min påstand at mange journalister forsøkte å helle bensin på bålet, og ble selv ble svært aktive når det gjaldt å ”såre” homofile, mens de ga meg skylden. Journalistene var homofobene.

Mitt anliggende er og har hele tiden vært at den radikale endringen av begreper som ekteskap, familie og foreldre i lovverket krever en grundig og solid begrunnelse, og burde vært gjort til gjenstand for en grundig, demokratisk behandling. Da Frankrike behandlet spørsmålet om likekjønnet ekteskapslov satte regjeringen ned en komité på 30 medlemmer fra mange profesjoner. Den arbeidet i to år med ukentlige høringer, og avviste likekjønnet ekteskap av hensyn til barna. Frankrike regnes som Europas mest sekulære land.

Internasjonal Lovgivning: KAOS

På verdensbasis er det mange forskjellige "løsninger" når det gjelder lovgivning på området. Se min Kronikk Anne Holt og verden. VG 11.10.09. Noen momenter:

I Norge bruker man nå foreldre* og foreldre**, brud og brudgom er fjernet fra vielsesattestene - hva man bruker er jeg pt ikke kjent med.

I New Zealand og Australia er det foreslått tre juridiske foreldre, og man vil tillate at donor kan tre inn i foreldreskapet om ønsket. I Australia kan sæddonorer kontakte barn fylt 18 år. I USA har man fått psykologisk forelder. Hun/han har vunnet foreldreretten til barnet fremfor biologisk, adoptiv og gift forelder.

I Ohio nærmer man seg et nytt innenlands adopsjonsmarked: Her er det tillatt med fosteradopsjon, par med ubrukte embryoer kan donere dem til et annet par. Om embryet kan sendes til utlandet er jeg ikke kjent med. Fødemor og hennes mann er barnets juridiske foreldre.

Kan vi tenke oss en fremtid der noen slektninger kan ha rettigheter i barns menneskemateriale? Kan bestemmelsene om medgift få nytt innhold?

Samtidig som staters lovgivning er kaotiske og truer barns rettigheter på en hittil ny måte, pågår forskning som gjør det mulig for et barn å ha to biologiske mødre. Stamcelleforskning gjør det mulig å lage et embryo fra bare en eller to kvinner. Sæd blir umoderne.

Denne utviklingen er ennå ikke gjort kjent av media i den grad den fortjener, hverken etikk eller jus er diskutert på bred, saklig og informativ basis. Om ett land i verden gir fri adgang til barnemarkedet for alle, og nekter barn all informasjon om hvem som er deres opphav, som altså India i dag gjør, samt aksepterer foster adoption (adopsjon av embryo, noe om er lovlig i Ohio), har vi i realiteten fri adgang til barn for alle som ønsker det. Det åpner for mange andre markeder der barn er varen.

Like før jul foreslo Gunn Karin Gjul at nå skal også enslige få lage farløse barn i Norge med statens velsignelse. De kan visstnok klare seg med en foreldre, men begrunnelsen for medmor var at farløse barn måtte ha en ekstra foreldre.

Om ikke lenge kommer SV, Ap og Oslo Høyre med forslag om eggdonorer, fødemødre, mitokondriemor - også alle menn må i likestillingsnavn få lage morløse barn.

Vennlig hilsen Nina Karin Monsen, november 09 / januar 2010

Tekster:

Tale: Fritt Ords Pris 05.05.09

Debatt i Dagen Magazinet: Svar til Octay Dahl 06.05.09

Debatt i BA: Svar til Friele 15.05.09

Bok: Kampen om Ekteskapet og barnet. Fra kap 3.