Nina Karin Monsen • nina.karin.monsen@online.no • © 2009  

 

 NINA KARIN MONSEN

 

Nina Karin Monsen

 

Statsstipendiat, Fag- og skjønnlitterær forfatter.

 

 

SISTE BOK: 2013: SORG OG LIDENDSKAP, FILOSOFISKE REFLEKSJONER. KAN BESTILLES PÅ LUTHER FORLAG, til en pris av 349 kr. HTTP://WWW.LUTHERFORLAG.NO/LUTHER-FORLAG/DIVERSE/SORG-OG-LIDENSKAP

 

Nina Karin Monsen er filosof, forfatter og statsstipendiat. Hun har i en årrekke vært aktiv i den norske offentlige debatten innenfor et bredt spekter av temaer der livssyn, etikk, kjønnsroller og menneskerettigheter står sentralt. Hun har skrevet en rekke bøker og flere hundre kronikker og artikler, i all hovedsak om moralfilosofiske emner.

 

I 2009 mottok hun Fritt Ords Pris, blant annet for sin bok Kampen om ekteskapet og barnet (Avenir 2009). Også gitt ut på Luther Forlag: Inn i virkeligheten. Min vei fra humanetikk til kristen tro (2010).

 

www.lutherforlag.no

Sorg og lidenskap er en annerledes sorgbok. Forfatteren byr modig på seg selv på godt og ondt og avslører både sin svakhet og styrke i møte med sin høyst personlige sorg. Rystende ærlig skriver hun innenfra sorgen selv, i sorgen og om sorgen. Men midt i alle utleveringer av sterke følelser og reaksjoner makter hun å reflektere over de store spørsmålene som er knyttet til liv og død og forpliktende samliv mellom mennesker på en måte som skaper gjenkjennelse, utfordrer til ettertanke og innbyr til kritisk dialog. Boken er båret av en intens tro – ikke bare på livet – men på Gud og det gode, og den er skrevet med sterk og ekte lidenskap.

sorg og

lidenskap

Nina Karin Monsen

Filosofiske refleksjoner

Nina Karin Monsen Sorg og lidenskap luther

I en epilog gjengir

Nina Karin Monsen

sin egen versjon av Bob

Dylons Not Dark Yet.

Hennes refreng lyder slik:

Det er ikke

helt lyst ennå

– men solen er

på vei opp!

,!7II2F3-begjfj!

ISBN 978-82-531-4695-9

ISBN 978-82-531-4695-9 11-02-13

Sorg och lidenskap oms-13.indd 1 2013-02-28 09.33

 

 

 

 

Diverse informasjon og artikler:

 

4 mai 2012.

Nå går det en "debatt" i Aftenposten pga. denne:

 

Nina Karin Monsen: De nye fremmede, Aftenposten 3.5.12

 

Anders Behring Breiviks stivnede ansiktsuttrykk får meg til å tenke på de fremmedgjorte. Det gjør også debatten uten dynamikk, reflekterende bevissthet, teori, politikk eller ideologi som kan hjelpe fellesskapet til forståelse. Motsetningene forblir store i årtier fremover. Det vil ta lang tid før man ser at politikken må berikes med religion og metafysikk. Norge er ført inn i en virkelighet hinsides det politiske.

Norge har ingen lovgivning som kan håndtere en massemorder som Breivik. Forsvarere og aktorat har ingen forutsetninger for å stille riktige spørsmål. Psykiatere og journalister er like hinsides. Har de møtt mennesker som ligner dette individet de skal vurdere, kritisere og dømme? Lovgivning og rettsapparat dekker ikke realitetene i saken. Erfaringer med det naturlige onde er systematisk undertrykt og uformulert.

Breiviks adferd og handlinger er en forbrytelse mot menneskeheten. Hans sak burde håndteres på et nivå der dette aspektet er overordnet. Før han kan komme tilbake til et samfunn der han aldri kjente tilhørighet, må han bryte sammen. Men norske rettslige instanser vil at kriminelle skal løftes inn i varmen uten selv å være varme. I det norske systemet vil Breivik aldri komme ut til seg selv. Å behandle Breivik som landsforræder er å akseptere hans krigsforestillinger før krigen har funnet sted, og la hans forestillinger dominere samfunnsrommet. Men en absolutt personforlatt selvskader og massemorder har intet å si av betydning. En dialog med den naturlige onde, kan gjøre denne til vinner.

Begrepet fremmedfølelse oppsto med marxismen. Det beskrev arbeidernes totale maktesløshet i forhold til arbeidslivets betingelser, maskinene og kapitalen. Arbeiderne var del av et maskineri, uten personlighet. De kunne bare underkaste seg eller dø, de kunne ikke engang avskilte seg som person. Godtok de ikke betingelsene, var det uendelig mange andre som gjorde det.

Fremmedfølelsen ble i mellomkrigstiden den mest fundamentale menneskelige følelse via eksistensialismen, spesielt i Jean Paul Sartres og Simone de Beauvoirs forfatterskap. I Albert Camus bok Den fremmede (1942) fremstår fremmedfølelsen som en beskrivelse av mennesket uten Gud, uten dypere følelser, et menneske utlevert til solen og tilfeldige stemninger i en kultur der det ikke hørte hjemme, uten tilhørighet til noen eller noe. Hovedpersonen dreper nærmest i vanvare, det er ham helt likegyldig. Men Camus var katolikk, og hans forfatterskap var et varsel. I moderne tid er den fremmede blitt et ideal.

Det har oppstått nye fremmede. De heter Aliens, de kan observeres i TV-spill, i figurer som synes å ligne mennesker, de er kun roller, roboter. Kommentatorer bagatelliserer volden i spillene. Men spillenes innhold beskrives best av de tomme øynene, de døde ansiktene, de målrettede figurene, uten personlighet, verdighet, kjærlighet eller ærlighet, fullstendig kontrollert av spillet. Figurene er prototypen på den onde som ikke ser, ikke hører, ikke reagerer, ikke kommuniserer, men bare kjører frem sitt eget spill, som en bulldoser, uten ansvar for fellesskapet, uten forståelse for gjensidighet og gjenstridighet. Den onde har ingen tilhørighet, kan ikke kjenne fellesskap med noen, er selv enehersker i total, narsissistisk ensomhet.

Disse typene uten øyne er i moderne tid barnas og ungdommens viktigste samlivspartnere. De sitter inne på sine rom og stirrer på dem i timevis. Er de stengt ute eller inne av sin familie? Det spiller ingen rolle, uansett kan de ikke kan komme ut, før noen har låst opp den innerste døren til det personlige rommet. I Norge skal den forbli låst. I mange land vokser den nye fremmedfølelsen. I Kina dør unge mennesker fordi de ikke klarer å løsrive seg fra spillet i tide.

Den uutholdelige fremmedfølelsen kan gå så dypt at et menneske er villig til å bade i blod for å kjenne seg virkelig. Alle vet det. Alle partier har helter som stålsatte seg, drepte og underkuet naturlige følelser for å oppnå makt, frihet og likhet. Ikke minst venstresiden på 1900 - tallet. Å forflytte bevisstheten og la seg sine handlinger styres av det onde, er ikke vanskelig. Roméo Dallaire, FNs representant i Rwanda 1993-94 skrev boken Shake hands with the devil. I løpet av et knapt år drepte normale mennesker nesten en million av sine naboer i en monsterbølge.

I moderne samfunn er fremmedheten det normale, ingen autoriteter anstrenger seg for at den enkeltes bevissthet skal underordnes moral, personlighet og fellesskap. Når religion og metafysikk er borte, flyter alt.

 

26 april 2012

 

 

24 april holdt jeg foredrag på Tertnes IM - godt oppmøte og god forståelse for det inhumane menneskesynet som brer seg via barnelovens § 4a som fratar barnet retten til en far, og innføringen av barnemarkedet for alle og enhver. Det som skjer nå viser tydelig hvor kaotisk det moderne samfunnet er.

 

 

Velsignet helg. Frispark. 21.04.2012

Nina Karin Monsen: Moralsk kaos

 

På syttitallet trodde jeg og mange andre at kvinner ville ta ansvar for sin egen prevensjon, om det ble innført selvbestemt abort. Fosteret kunne forståes darwinistisk, - under en viss alder var det en amfibie. Vi trodde også at mannen ikke passet som far for barn under en viss alder og at kvinner eide sin kropp på samme måten som menn eide sin.

     Alt dette var feil. Kvinner er ikke blitt mer seksuelt ansvarlige siden 1978. Mennesket er person fra unnfangelsen. Menn vil nå ha pappapermisjon. Kvinner har fremdeles en livmor, nå kan den leies ut. Nå kan alle produsere barn.

Aborttallene var høye også da legenemndene tok beslutningen. Antagelig var en vesentlig grunn til morsbestemt abort legers motvilje mot å sitte i abortnemnder. I Gro Harlem Brundtlands selvbiografiske bøker kom det frem at hun bekymret seg for legenes samvittighet. Meg bekjent er fremdeles ikke abortinngrep blitt et spesialstudium, eller en ettertraktet karrierevei.

Høsten 2009 ble det rapportert at leger som er for abort ofte ikke selv vil utføre inngrepet. Nå slåss leger for reservasjonsretten både i forhold til abort og lesbiske som krever sæddonator. Samtidig kommer det informasjon om legers aktive rolle som sæddonator i egen bedrift, som den østeriske legen Wiesner i London på 1940- tallet med seks hundre barn. I årtier har det vært hevdet at sæddonorene var/er medisinstudenter. På tide med en spørreundersøkelse?

     Om abort skrev Gro Harlem Brundtland i sin selvbiografi: ” Terskelen ville ha vært skyhøy for min egen del.” (B. I, s. 118) Samtidig skrev hun ”medfølende” om 15 – åring som ikke ville ta abort, fordi hun ønsket å flytte hjemmefra, få hjelp og morstrygd. Gro skrev: ” Det burde ha vært mulig for oss som samfunn å gi en jente et bedre alternativ enn å velge morsrollen som 15 – åring!” (B.I. s.121)

Hvorfor endret ikke arbeiderbevegelsen sitt menneskesyn i riktig retning? Vi kunne hatt et samfunn som gjorde det mulig for faren å overta. For hver kvinne som fjerner et foster, finnes det en mann som også mister et barn. Om han er glad for det, vet vi lite om. Jeg har aldri hørt noen mann snakke om den sorgen han følte da en kvinne mot hans vilje fjernet et barn hun ikke følte tilstrekkelig for.

Vi kunne også hatt et samfunn som gjorde det mulig for andre slektninger å overta barnet i åpenhet og med alle rettsvirkninger. I vår tid er det mange frivillige ”foreldre”. Det blir flere og flere. Mange som ikke er i slekt med barnet snakker høyt om sin omsorgsevne. Samtidig som flere og flere sørgelige adoptivhistorier blir kjent.

Brundtland som de fleste venstresosialister skiller uten å nevne det mellom to etiske systemer, en for de svake, en for de sterke. Disse er aldri blitt prinsipielt begrunnet. Hvorfor er barnets far eller andre nære slektninger utelukket som beslutningstakere før et abortinngrep? En høringsrunde kunne i det minste vært mulig? Også med venner og naboer? Hvis man oppriktig mener at biologisk tilhørighet ikke er så farlig, gjelder vel det alle barn?

Et tegn på et godt samfunn er at også ”ressurssvake” mødre og fedre får en mulighet til å handle moralsk. Skal kvinner det er synd på, få(ta) abort, fordi de ikke kan velge at barnet skal leve, mens kvinner det ikke er synd på, kan føde og erfare morsrollen som det mest fantastiske i sitt liv? Har menn som blir fratatt et barn mindre farsfølelse enn de som får et barn? Er moral bare følelser som svinger den ene eller den andre veien?

Barnet er også sin fars, en del av slekten. Barnet som moren ser som en plage, kan være en mulig berikelse for faren og de nærmeste slektningene. Å forstå barnet som morens eiendom er å lukke barnet inne i morens mentale boble. Ingen burde i et fritt land kunne dømmes fra livet bare i et annet menneskes hode.

I moderne kultur skal vi alle være statsindivider, som isolerte telefonstolper i gamle dager skal vi linkes til noen som ikke er der. Kjønn, familie og ekteskapsbegrepet er borte, det er også det personlige ansvaret for eget og næres liv.

Dette isolerte kjønnsløse statsindividet eksisterer bare i venstrepolitiske hoder. Virkeligheten er en annen. I et selskap med slekten fikk jeg det demonstrert for ett års tid siden: Mine mange fettere og kusiner skulle fortelle litt om seg selv. Alle fremhevet sine sønner. Kjønn eksisterte altså. Jeg kunne ikke dy meg og spurte om patriarkatet ikke var dødt? Nei, ropte de.

Gro Harlem Brundtland og mange på venstresiden anså kristendommen for å være kommende mødres fiende: ” Moral blir hyklerisk hvis det betyr at vi aksepterer at mødre lider og dør i forbindelse med uønskede svangerskap og illegale aborter, og at uønskede barn vokser opp i elendighet.” (Tale i FN 1993).

Blir ikke moral også hyklerisk når vi aksepterer at de aller minste menneskene kan tas av dage? Blir ikke moral hyklerisk når vi aksepterer at ufødte barn ikke har fedre, og at fedre ikke har barn? At ufødte barn ikke har slekt? Nå er det snart kvinnemangel i store deler av verden på grunn av reproduktive rettigheter. Barnemarkedet får nye kunder. Menn som ikke har beslutningsrett når de har besvangret en kvinne, kan nå kjøpe så mange barn de vil.

 

 

 

 

21 januar 2012

 

 

Vil du bli støttemedlem? Foreningen Sant Ekteskap (FSE), har nå følgende styre: Nina Karin Monsen, Jan Bygstad, Reidar Paulsen, Rune Andersen, Annie Schaug og Erik Okkels.

 

Du kan melde deg inn via santekteskap@gmail.com eller nina.karin.monsen@online.no. Det koster 100 kr. pr.person pr år, bankkonto 3624.30.45856.

 

FSE skal kun følge rettssaken i Strasbourg, der 542 ektepar saksøker staten for å få rett til å reise rettsak i Norge, og støtte saken når den kommer opp i Norge. I Norge ble vi som kjent avvist da vi stevnet staten i 2009. Saken dreier seg om ekteskapets gyldighet når ektepar fra før 2009 ikke samtykker til den radikale endringen av ekteskapsinstitusjonen som ble vedtatt sommeren 2008, og protesterer på manglende likebehandling med partnerne, som fikk rett til å samtykke til en lov som var skreddersydd for dem, av dem, og som ikke hadde noen rettsvirkninger for dem. Alle ektepar ble automatisk overført til den nye ordningen, som gir alle rett til å "gifte" seg med en av samme kjønn, og som legitimerer at barn ikke lenger har rett til far, men kan få "medmor" i stedenfor. Snart fjerner de barns rett til mor, innfører surrogati, og lar "medfar" få mors rolle.

 

 

HER FØLGER NOEN NYE ARTIKLER:

 

DAGEN JANUAR 2012

 

Nina Karin Monsen: Hva er et gyldig ekteskap?

 

Rolf Kjøde svarer på min kronikk 24.12.11, med å hevde at ekteskapet ikke er privat. Han synes å tro at samboerskapet er det. Men alle samboere er registrert av Folkeregisteret og faller inn under statens lov om samboerskap fra 2010, en lovgivning som er svært lik ekteskapsloven. Også samboeres barn er i offentlig registre.

Kjøde synes å mene at en kirke eller menighet som lager egne registre og forslag til ektepakter som til og med tinglyses i Brønnøysund, er private, og ikke offentlige. Men det politiske skillet mellom tilbud fra private næringsdrivende og det offentlige i helsesammenheng, er både irrelevant og uten mening når det gjelder ekteskapet. Alle offentlige registreringer har samme pålydende.

Kjøde svarer ikke på mitt poeng om sammenhengen mellom jus, teologi og filosofi, og er vel derfor enig i at ektepar som er gift polygamt, også kan praktisere polygami. Han liker ikke ordet hedensk, men det er det eneste jeg kan finne som samsvarer med den forfalskede ekteskapsloven, der kjønn er irrelevant, barnemarkedet er en logisk følge av lovgivningen, og barnelovens § 4a tar fra barn retten til en far. Uten denne forfalskede loven, kunne ikke det ha skjedd. Den store forskjellen på den heterofile og den homofile ekteskapsinstitusjonen, er at barnet rettslig sett utnevnes til en vare, barnemarkedet likestilles med den naturlige familien, og familien kan konstrueres som man vil, av alle, i alle aldre, i alle sosiale situasjoner, billig eller dyrt, som det passer den enkelte.

At barnet mister sine menneskerettigheter, betyr at menneskeheten settes mange skritt tilbake når det gjelder menneskesyn. Jeg er overbevist om at dette var hovedhensikten med pakken av lover som ble innført i 2009. Man ville forandre synet på barnet og forholdet mellom foreldre og barn. Partnerne hadde allerede ektepars rettigheter. Når surrogati blir lovlig i Norge, noe Øystein Mæland og hans venner ønsker, mister barn også retten til mor. Det har aldri tidligere eksistert en kultur som den vi nå lever i, en slik eksperimentering med barn og unge har aldri noen gang funnet sted – ordet hedensk er kanskje for mildt.

At tusenvis av ”ektepar” har brukt de nye lovene siden 2009, forteller oss at kristne ledere ikke har informert om det nye rettslige synet på barn, foreldre og familien, og at homofilt ekteskap legitimerer barnemarkedet og forsvarer tap av menneskerettigheter for barn. Disse lederne har altså ikke forstått sammenhengen mellom lovgivning, filosofi og teologi. Eller er de alle venstresosialister?

            Kjøde har ikke forstått hva saken i Strasbourg dreier seg om. Han skriver: ” … fokus no må settast på å få medhald i Strasbourg slik at den norske stat tvingast til å utstyre seg med ei kjønnspolær ekteskapslov i tillegg til den reviderte lova frå 2009.” Her innrømmer han at mann – kvinne ikke lenger har en egen ekteskapslov, men må bruke en lov skreddersydd for homofile, en lov han oppmuntrer til bruk av.

La meg oppsummere: I Strasbourg krever 542 ektepar rett til å reise sak i Norge. Dette er en menneskerett og jeg regner med at vi vil vinne. Men domstolen i Strasbourg er ikke overordnet norske myndigheter, og kan ikke tvinge noen stat. Fremdeles er det Oslo Tingrett som avgjør om saken kan reises.

Saken i Norge dreier seg om hva som skal til for at et ekteskap er gyldig. I ekteskapsloven § 1 a stilles det krav om fri vilje og samtykke. Den juridiske nøtten (som min nå avdøde mann professor i familierett og internasjonal privatrett Helge Johan Thue formulerte) er: Når myndighetene endrer selve ekteskapsinstitusjonen til noe ugjenkjennelig som et stort flertall av de gammelgifte ikke ville ha samtykket til og heller ikke kunne forutse ville skje, er deres ekteskap da gyldig? Det spørsmålet bør rettsapparatet besvare, etter sakssøkernes mening. Sier de ja, sier de samtidig at samtykke fra ektepar regnes for å være mindre viktige enn samtykke fra partnerne, som fikk rett til å samtykke. Det hadde (har) ingen rettsvirkninger for dem å si hverken ja eller nei (unntak rett til adopsjon, men ingen land i verden avgir barn til homofile). Bare en tredjedel har latt seg overføre. Vi vil altså ha belyst betingelsene for våre ekteskaps gyldighet og våre menneskerettigheter og kreve likebehandling med partnere.

Om vi vinner i Norge - hvis ikke er ektepar fra før 2009 diskriminert i forhold til partnerne - er det fremdeles stortinget som må vedta ny ekteskapslovgivning og eventuelt reversere lovene, også barneloven. Vi må ha nye politikere som respekterer både den enkelte voksne gifte og ethvert barn som person.

Men fremdeles eksisterer barnemarkedet, og mens kristne i mange land bare tilpasser seg statens hedenske tenkesett, vokser dette markedet. Det blir flere og flere som kan skaffe seg et barn de ikke er foreldre til, par, enslige, unge, gamle, fattige og rike.

Mitt håp er at hedensk tenkning i fremtiden skal begrenses og ikke oppmuntres til gjennom lovgivningen. Lovgivningen skal i et kristent, humanistisk samfunn reflektere en humanistisk, kristen filosofi og teologi. Våre normale filosofiske og teologiske tankesystemer skal gjennomsyre vår lovgivning, og barnet skal igjen løftes opp og frem.

Kristne kan ikke samtykke til den forfalskede ekteskapsloven i sitt hjerte. Deres ekteskap er derfor ikke gyldig, annet enn i den ikke – kristne statens øyne som ikke respekterer kristnes menneskeverd. Det er litt av et dilemma som uvitende kristne ledere har påført kristne, når de ikke har gjort sterkt opprør mot disse lovene.

Jeg oppfordrer alle kristne, både ektepar og enslige til å bli med i vår kamp i Strasbourg, og deretter i Norge. Også de som er gift etter 2009 kan bli med, men de kan ikke være vitne i saken. Derimot kan de kreve å få tre inn i det gamle ekteskapet, når vi har vunnet retten til å beholde den ekteskapsloven vi giftet oss etter. Da kan de påberope seg mangel på informasjon, en informasjon våre myndigheter med viten og vilje har holdt tilbake.

 

 

 

DAGEN 24 DESEMBER 2011 

 

Nina Karin Monsen: Ekteskapets forvitring

 

I Dagen 20.12.11 forsvarer Rolf Kjøde bruken av den forfalskede ekteskapsloven. Han synes å tro at hvis man bare ikke vier homoseksuelt praktiserende, går det egentlig bra. Han er altså klart forvirret – eller forvitret – ettersom han også mener at samboerskap er verre enn en homofilisert ekteskapsinstitusjon. Endel kristne ledere heller til samme oppfatning, deriblant mange prester og biskoper i DNK.

            En grunn til dette er rett og slett mangel på forståelse for og kunnskap om lovgivningens betydning i samfunnet. De store kirkefedrene var alle både teologer, filosofer og jurister. For dem ville det vært en selvfølge at jussen stemte overrens med filosofien og teologien. Man ville ikke på den ene siden kunne hevde at Gud skapte mennesket som mann og kvinne og at ekteskapet var innstiftet av Gud, og deretter akseptert en lovgivning som gikk på tvers av et slikt syn. Bibelen sier at mennesket ble skapt til mann og kvinne, ikke til mann og mann, kvinne og kvinne. Gud skapte ikke mennesket som to, likegyldig kjønn. Totallet sier ingenting om ekteskapets kjerne, det hele mennesket, mann og kvinne, sammenføyd i kjærlighet. Gud er ikke nødvendig som veileder og velsigner av onanistiske forhold.

            Det er altså bare i relasjonen til en person av motsatt kjønn, at kjærligheten gjør paret til ett kjød. Det hele mennesket er ekteskapets kilde og menneskets fullføring. Mennesket er ikke skapt for å leve alene, halvdelene smelter sammen under kjærlighetens prosesser. Før kjærligheten kan holde ut, tåle og tro alt, må den ha manifestert seg. Mellom to av samme oppstår ikke den helende, sammenførende kjærligheten. I ekteskapet mellom mann og kvinne blir seksualiteten velsignet og æret.

            Kjøde trekker inn det muslimske ekteskapet som et argument for den forfalskede ekteskapsloven. Han hevder at kristne kan være monogame etter at de har giftet seg polygamt. Ja, det kan de sikkert for seg selv hjemme og rent privat, men deres offentlige ekteskap er uansett polygamt. Det er tydelig at Kjøde også i dette tilfelle ser bort fra samspillet mellom lovgivning, teologi og filosofi. Han og mange andre kristne ledere og politikere, forstår rett og slett ikke poenget med jus.

            Men han og andre kan stille seg selv spørsmål om hva som skjer hvis den kristne ektemannen plutselig konverterer til Islam? I muslimske land er alle kristne fri til å skifte tro. I tunge tider for kristne, er det sikkert ikke uvanlig at det skjer. Da kan mannen, uten å skille seg, uten å inngå nytt ekteskap, skaffe seg tre nye koner uten å be konen om lov. Hans ekteskap er nemlig rettslig sett muslimsk, altså polygamt. Det er også hennes, hvilket betyr at hun bare kan bli skilt fra mannen etter store anstrengelser. Men en muslimsk mann kan skille seg fra sin kone uten problemer, han kan bare meddele henne at hun er blitt skilt. Han beholder barna.

Kristne som er gift under muslimsk lov, er altså like mye bundet av den muslimske lovgivningen som muslimer er. Det er bare egen tro som binder dem til en monogam livsførsel. Når troen forsvinner kan de tre inn i det polygame ekteskapet. Muslimske land opererer ikke med to ekteskapslovgivninger, en monogam og en polygam, det er kun den polygame som gjelder.

Når kristne par viet etter muslimsk ekteskapslovgivning vender tilbake til Norge er de fremdeles polygamt gift, nå blir de også likekjønnet gift, fordi den forfalskede ekteskapsloven gjelder for alle, også de gift før 2009, og fordi Norge praktiserer domisilprinsippet. Alle som har lovlig opphold i Norge er også norsk gift. Dette kaos har heller ikke myndighetene utredet, men det kan bety at en del norske ektepar fra muslimske land nå har anledning både til flerkoneri og flermanneri.

            Kjøde burde videre reflektere over hva slags religion det polygame ekteskapet stemmer overrens med. Muslimske land forstår ekteskapet sekulært, men det er bare pro forma. I det muslimske ekteskapet møter man ingen treenig Gud. Det er profeten Muhammed som er modellektemannen. Han respekterer ikke kvinner som likeverdig med menn, og trodde på ingen måte at mennesket er skapt som mann og kvinne, men derimot som en flokk: En mann og flere kvinner, deriblant også barn og tenåringer. Ekteskapsalderen i fundamentalistiske Iran er 9 år for jenter og 15 år for gutter. Islam ser med stor strenghet på kvinners seksualitet, både i ekteskapet og ellers i samfunnet. Islam har derimot stor forståelse for menns seksualitet. Av den grunn har muslimsk ekteskapslovgivning også times - ekteskapet, i praksis prostitusjon, imamer gir tillatelse. At kristne bruker en polygam lovgivning og mener at de er monogamt gift, kan bare skyldes uvitenhet om samfunnsforholdene der de bor.

            Når man bruker en lovgivning så bruker man altså hele loven, ikke bare en bit av den.

Alle som trer inn i en eller annen form for kontrakt eller avtale, med andre mennesker eller staten, har fulle rettigheter innenfor det lovverket de lovlig anvender.

I Norge betyr det nå at alle kan ”gifte” seg med en av samme kjønn, om den ene foretar en kjønnsoperasjon er de fremdeles ”gift”. Alle kvinner kan ved et skifte av kjønn på partner (uten å endre seksuell praksis, det finnes elskere), både i og utenfor ”ekteskapet”, kreve sæd fra staten. Snart får alle menn de samme rettighetene siden toppeliten er begynt å bruke surrogati. Alle som bruker den forfalskede ekteskapsloven, har en annen ”religion” og en annen filosofi enn kristne. De tilhører en hedensk kult. De har en filosofi som gjør mennesket til en vare på et marked.

Kristne kan heller ikke få både i pose og sekk. Moderne utagerende hedninger kan bruke den forfalskede ekteskapsloven, de har ingen treenig Gud å forholde seg til, de tror ikke på den varige, skapende kjærligheten. For monogame kristne og de som tror på kjærlighetens helende virkninger er bruken av denne loven å ødelegge sitt hjerte og forstand. Det er offentlig innført schizofreni, her finnes det vanntette skott mellom tro, menneskesyn og lovgivning. Den kristne Gud bor i menneskets eget hjerte, bare Guds sammenføying av hjertene hos en mann og en kvinne betyr kjærlighet.

 

 

 

VG. DES. 2011 Nina Karin Monsen: De nye kaninene.

 

Jeg vil tro at kvinner til alle tider har sutret over mangel på orgasme. Det nye er at en programleder på NRK uten kjæreste sutret for åpen scene på Trekant og en ekshibisjonistisk sexolog fikk eller simulerte orgasme. Eksperten, 82 årige Betty Dodson, beholdt klærne på. Hun var også tilhenger av klitoris – onani - kulten. Noen levende peniser ble vist frem. Det er lov å blotte seg på NRK. Har NRK - redaksjonene det slik hjemme? Eller skulle de bare bryte ned blyghet, sjenanse, kjærlighetsevne og erotiske følsomhet hos alle andre? Hykler de frigjorthet?

            Den såkalte seksuelle revolusjon har pågått i mange tiår. Vi er mange som har trodd på kjærlighetens mektige erotiske kraft, ment at den har rett til å oppheve moralske normer, fordi den i seg selv er moralsk riktig. I gamle dager ble Eros forstått som de innerste og dypeste følelser en kvinne og en mann kan ha for hverandre, tiltrekningen mellom de to gjaldt på alle nivåer. Prosessen mot sammensmelting kunne like gjerne begynne i sjelen som i kroppen.

            Men bildet av Eros har alltid vært motsetningsfylt. Eros ble beskrevet som demonisk og irrasjonell i Emely Brontés Stormfulle høyder. Heathcliffe, sigøyner, mystisk, lunefull, sårbar og Chatherine, arrogant, vill, en fri sjel – binder hverandre i et fast grep livet i gjennom. På forskjellige måter destruerer det dem begge. Georges Bizets Opera Carmen, omhandler en kvinne som ønsker død over menn hun elsker, hun må selv dø. Men i D.H. Lawrences roman Lady Chatterleys elsker er den sterke erotiske kjærligheten sanselig og lekende, Connie og Oliver finner lykken hos hverandre, til tross for at de ikke får leve livet sammen. Eros var både vill og farlig natur og en frodig have, skapt for og av to mennesker, en mann og en kvinne, Eros var livets mening, liv og død.

            Alle disse dimensjonene er fjernet fra den moderne fortelling om seksualitet. Ingen dør av hjertesorg, lidenskap er skiftet ut med teknikk. Kjærligheten holder ikke ut, tåler ingenting, er uten tro og håp. Den er blitt et sidespor, mer en frykt, enn en glede. Moderne seksualatleter skal betjene hverandre med hender (og føtter?), krype inn i alle kroppshull, egne og andres, på alle tenkelige måter, gjerne med bind for øynene. Orgasmen - som ble kalt for et nys, av Inge og Sten i 1970 – årene, skal være verdt alt strevet.

At orgasmer er uendelig varierte, personlige og spiller en sentral rolle i kjærlighetslivets dialog, er uviktig og uinteressant. Det finnes ikke personlige forhold lenger. Atletene skal videre til andre i sin konkurranseiver. Idealet er betjent eller selvbetjent seksualitet, evnen til naturlig kroppslig hengivenhet og sjelelig overgivelse skal utryddes i ung alder. Onanister trenger ikke noen å elske.

            Bare bransjer som lever av upersonlig og apersonlig seksualitet kan mene at dette er menneskeverdig adferd. De som bruker kroppen som blikkfang, dyrker forfengelighet og det tomme, ekstremt store, men ensomme og narsissistiske egoet. Hensynsløst knuser de gjerne noen hjerter til frokost. Selv er de hjerteløse, full av erogene zoner som merkelige, kamelonaktige amfibiedyr.

Ingen nevner at denne formen for teknisk seksualitet er avhengighetsskapende og kan dyrkes frem hos de fleste og av enhver. Seksualiteten kan flyte fritt, den som tenner begjæret blir selv begjært. Også overgrepsofre og misbrukte barn kan få utløsning og oppleve en fysisk tilfredsstillelse, som de skammer seg dypt over. For en del år siden hørte jeg at en fem års gammel jente, misbrukt over lengre tid, onanerte i barnehagen. Kropper følger naturens lover, spesielt når psyken, moralen og det personlige livet er opphørt eller definert ut.

Det hedonistiske markedet trenger en uendelig mengde med kandidater og aspiranter, NRK måtte trå til med markedsføring. Alle skal ha tilgang til mange, spesielt unge, som tror på den moderne frihetens galskap. Voksne, eldre og teknisk mest erfarne er sultne som ulver. En eldre homofil regissør fortalte på Trygdekontorets homospesial at han hadde hatt seks kvinner og to tusen menn. De får aldri nok, og de blir aldri tilfredsstilt. De har i virkeligheten kastet seg selv utfor stupet. All seksualitet er nå både likestilt og fristilt. Barn skal også frigjøres seksuelt. Det er lett å spå om fremtiden, pedofili blir normalt det også.

NRK lager nok nye reality - serier for fremadstormende barn og unge fra dekadente miljøer. Nå har de vist frem en teknisk seksualfiksert jente, menn vil også kreve å få onanere i beste sendetid, ja, folk i alle aldre, vil stå i kø. Gutter pleide i gamle dager å konkurrere om hvem som pisset lengst og fikk raskest utløsning. Nye konkurranse muligheter, ny avsky og en flom av depresjoner ligger og venter i tiden fremover. Og selvsagt, nye barneleker i skolegården.

Det er en narsissistisk og hedonistisk ukultur som styrer pornobransjen, prostitusjonsmarkedet, motebransjen og store deler av media. Denne kultens øverste bud er: Nyt deg selv, din skjønnhet og grandiositet i din ensomhet, arbeid for å få oppmerksomhet mens du dyrker deg selv, - og tjen fett på virksomheten.

Det verserer en vits om kaniner i Australia. De er kjent for å pule ustanselig. Visstnok er de også høflige. En kanin, som holdt på å leve livet, sa ”thank you mam” - ”thank you, mam,” - osv., og - Sorry Sam. Nå skal mennesket være kanin, hoppe på alt som kommer i dets vei, torso, kjønnsorganer og kroppsåpninger har hovedrollen, hodet og hjerte er satt på vent.

 

 

 

KRONIKK DAGEN 22.09.2011

Nina Karin Monsen: Hva er en Person?

 

I Velsignet Helg (15.09.11)taes personbegrepet opp i relasjon til sykdommen demens. Bjørn Møller nevner rasjonalitet som et kriterium på personen. Med et slikt utgangspunkt, er personen gjort til fornuft og intellekt. Det kan være mange mennesker som ikke fyller den type kriterier, ikke minst postmoderne mennesker som gjerne lever ut følelser uten mange tanker for konsekvensene.

            Den ledende filosofien om personen, personalismen, tar ikke utgangspunkt i rasjonaliteten som et avgjørende personkriterium (se min bok: Det elskende menneske, person og etikk). Personalismen tar utgangspunkt i selve eksistenserfaringen, virkelig kjærlighet, god moral og sann verdighet, med den andre som likeverdig person.

Denne kjærligheten bygger på erfaringen av jeg – du, relasjonen, der det personlige rommet, dialogen og den nære, dype kommunikasjonen er helt avgjørende. Vi eksisterer som personer gjennom vår evne til dyp og nær kontakt med et annet menneske, som vi forstår og erfarer som person. Personer bekrefter personeksistensen for hverandre. Om den ene er svekket av forskjellige grunner, forbigående eller mer varig, vil det at den andre holder fast og kan se den andre som en person i nærhet, holde dem begge oppe og gjøre dem virkelige.

Personalismen er en filosofi som kan føres langt tilbake i åndshistorien. Den er dårlig kjent i Norge og Skandinavia. En kjent personlist var pave Johannes Paul den Store, ikke bare en stor teolog, men også en stor filosof. Personalismen kan også forståes som den filosofien som formidler kristen tenkning om menneskets vesen (se min bok: Inn i virkeligheten, min vei var humanetikk til kristen tro).

            Personalister sier: Amo, ergo sum” – jeg elsker, altså er jeg. Personen erfarer virkeligheten gjennom kjærlighet, følger trofast sitt hjerte for å leve i virkeligheten. Uten kjærlighet er livet tomt, meningsløst og håpløst. Bare det å være glad i noe, kan hjelpe til å finne stø kurs. Ekte kjærlighet til noen, den ene, er det som hjelper mest. Men kjærlighetserfaringen trenger alltid utholdenhet, hjelp og erkjennelse. Personen gransker stadig seg selv for å finne ut sannheten om seg selv og sine følelser. Noen ganger er følelsene sterke og entydige, noen ganger flyktige og forvirrede. Tankene og sannheten må hjelpe til, ærlighet er nødvendig.

Personer arbeider derfor med seg selv for å bli tydelig, uten masker og fasader. Personens mål er det gjensidige kjærlighetsfylte fellesskapet, både mellom mann og kvinne, og mellom alle som bor, arbeider og lever sammen, kjærligheten til Den treenige Gud. Men personer er også modige, de er med på å utvikle det samfunn og den kultur de lever i, for å forbedre kjærlighetens betingelser.

            Vi lever i en utsvevende kultur der mange tror at overflatisk kjærlighet av en erotisk type, det å være elsket og beundret, gjerne for en dag eller to, noen ganger for enhver pris, er tilstrekkelig. Uverdighet og umoral ansees ikke lenger som en hindring, forførelse og manipulering er en folkesport. Selv å elske, og holde fast i sin kjærlighet i prøvelser og motgang, er ikke en del av tiden. Troen på den monogame kjærligheten er forsvunnet, flyktig erotikk er inne. Dette er en utvikling av det apersonlige eller upersonlige mennesket, som før eller senere vil møte sitt indre kaos og mørke.

            Personen er altså mennesket som bare blir virkelig seg selv i kjærligheten. Det er som å bli forankret og løftet opp på en og samme tid, bli hel og helbredet. Alle mennesker kan leve ut fra og i kjærlighet, uansett sykdom og tilstand forøvrig. Personen kan også forståes som menneskets åndelighet, ånden syr sammen, forsoner, forhandler, kommuniserer og skaper. Personen er det dypeste, innerste og tydeligste ved oss, men også et uttrykk for Den Hellige Ånd, og ett bilde av Kristus.

            Når mennesket i ærlighet og oppriktighet kan si at det elsker, da er det seg selv som person. Når egen erfaring med kjærlighet svekkes av ulike grunner, kan den enkelte allikevel elskes av de(n) andre. Ideen om kjærlighetens betydning i menneskelivet er noe av det mest menneskelige av alt. Og den er en dyp kristen ide. Personbegrepet sier at kjærligheten og respekten for kjærlighetens lover er det som gjør oss mest til mennesker. De normene som kjærligheten følger, er den virkeligheten vi skal lære noe av, og stadig la oss veilede av. Vi skal overalt og så sant vi kan velge den ekte kjærlighetens forståelse av oss selv, andre og virkeligheten.

            Kjærligheten endrer først mennesket selv, den som elsker. Dette mennesket er ikke opptatt av å bli sett, men å se den andre. Men personen gjemmer seg ikke, skjuler seg ikke. Personer er ofte lett å få øye på, de har konturer og en egen livlighet. Det elskende menneske har aktive øyne, skarpe ører og et moralsk engasjement. Den som elsker, kan være lett å elske tilbake, kjærligheten smitter. Men den som forelsker seg i kjærligheten, er ikke alltid den som elsker den andre som person. Nærhet og kommunikasjon er nødvendig for å kjærlighetserfaringen i det personlige rommet.

            Kjærligheten endrer også tenkningen hos mennesker.  Hvis mennesket før kjærligheten dype virkelighetserfaring så verden ut fra et egoistisk og selvsentrert perspektiv, blir oppmerksomheten nå snudd mot virkeligheten, fellesskapet og det moralske grunnlaget for samfunnet. Det elskende mennesket går ikke rundt og speiler seg selv, eller dyrker de(n) de elsker, gjør dem til idoler og setter dem opp på en pidestall. Det personlige er ikke et privat lykkeland, det har konsekvenser for tenkningen om fellesskapet, normer og verdier, det har følger for den enkeltes livsvalg.

            Kjærlighetstenkning er ingen søt, idyllisk tenkning. Den bærer ikke på illusjoner, fremmer ikke livsløgner. Kjærligheten er langt mer enn en tilfeldig følelse i det private rom fylt av avstand. Vi kan alle lære av mennesker som har levd ut fra kjærligheten. De er ofte engasjerte, aktive, utrettelige, har mye styrke og mye pågangsmot, er utholdende og tåler mye motgang. De slåss for kjærlighetens verdier.

Kjærligheten forsyner oss med livsmening. Det elskende mennesker tenker ikke individualistisk, er ikke opptatt av årsaker til det vonde, av straff og skyld. Det elskende mennesket sørger for et godt fellesskap med andre, og tar selv ansvar for dette fellesskapet. Det personlige rommet fylt av kjærlighet, kommunikasjon og verdighet er kilden til alle våre sanne verdier, og gir oss energi for å bidra til fellesskapet.

 

 

MORGENBLADET 14. JANUAR 2012

 

Nina Karin Monsen: Selvtillit uten selvfølelse

 

Debatten pågår om Anders Behring Breiviks diagnoser. Mange mener at strafferettslig er en sinnssyk mann noe annet enn en normal mann. Hva er forskjellen? Uansett kommer ikke Breivik ut igjen i samfunnet. Bare tilhengerne og sentimentale vil ha noe med ham å gjøre. Slike kan det bli flere av, jo mer oppmerksomhet han nå får.

            Vårt moderne samfunn formidler betydningen av ytre basert selvtillit, men har meget svekket tenkning om indre selverkjennelse og selvfølelse. Alle mennesker kan bygge selvtillit ved å skaffe seg maksimal oppmerksomhet på ett eller annet område. Innerst inne kan allikevel følelsesløshet, apati, kynisme og angst dominere.

En psykiatrisk diagnose er bare en kortere eller lengre tekst som passer eller ikke passer til en mindre eller større indre virkelighet hos en annen person enn tolkeren. Det finnes mange tekster og diagnosesystemer, tankesystemer og tilstander. Tolkninger både av tekstene og personene som strider mot en diagnose vil alltid være mulig, nye fakta og nye observatører vil hele tiden kunne endre den. En diagnose er ikke varig kunnskap eller harde data. Det er bare personen selv som kan finne ut om diagnosen stemmer. Men om personen er uten selvfølelse og selverkjennelse, kan heller ikke han eller hun finne ut av noe. Alle kan spille seg ut etter oppskrifter som er lett tilgjengelige.

Det er lett å spille normal. I vår kultur finnes få regler for skikk og bruk, motene er raskt omskiftelige, reglene for adferd er enkle. Man kan stort sett gjøre det man vil. Mange mennesker har et komplisert indre liv, uten nevneverdig selvfølelse eller selverkjennelse, fullt av forstyrrelser og kaos, dominert av mørke, men de smiler glatt.

Omgangsformen i vår apersonlige og upersonlige kultur skal være overflatisk og lett. De fleste vet hva de bør snakke om, for å bli regnet som normal: Politikk, kjendiser, sporten og været. Dagsorden settes av media. Temaer eller analyser fra det personlige sanne rommet, hører ikke hjemme i daglig konversasjon. Det gjør heller ikke tunge tanker. Skam, skyld og syndserfaringer er tabu. Man skal snakke slik at det høres ut som om man har full kontroll, fremstå som suveren, og late som en tror at alt ordner seg, mer eller mindre av seg selv. Dette er regler som de fleste kan leve opp til, også de som planlegger selvmord. Virkelige problemer snakker man bare om i nødsfall og med helt spesielt utvalgte nære i sjeldne stunder, slike man har absolutt og full tillit til. Det er ikke mange.

|           Jeg hører til dem som ikke er i tvil om at Breivik har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, alminnelig i et narsissistisk og egoistisk samfunn. Denne forstyrrelsen er ikke knyttet til høyresiden eller internasjonale organisasjoner. Venstresiden har stått frem som de fremste forsvarerne av vold det siste århundret. Breiviks private innbilninger og virkelighetsforståelse burde avfeies som rent tøv – hvor lenge skal man ta tøv alvorlig? Er det mangel på respekt å si at tøv er tøv?   

I følge Aftenposten 02.01., skal Breivik ha hevdet følgende – ”I vår organisasjon kan en person bli en enmannshær. Jeg er en egen, uavhengig, organisatorisk celleenhet. Enmannsceller samarbeider ikke med andre celler. Det unike med oss er at vi fokuserer kun på eneceller – operatører, sier han.”

Men en person kan ikke være en hær, heller ikke en enmannshær. Hærer består av mange tusener av soldater. Man er aldri alene i en hær, man er alltid sammen med noen. En celleenhet er bare uavhengig, hvis den ikke er en del av en organisasjon. Men enhver celleenhet, av et hvilket som helst slag, samarbeider med andre celler, det er nettopp hva celler gjør. Ellers er de ingen celle. Eneceller befinner seg ikke i enheter. De er løsrevet all sammenheng.

Breiviks virkelighetsforståelse er ikke annet enn en serie med selvmotsigelser. Uten å ha lest hans såkalte manifest, regner jeg med at man kan fortsette å oppløse det meste av det han påstår. Det er enkel logikk å rive Breiviks påstander fra hverandre. Det er også enkelt å peke på hva myndighetene nå virkelig burde gjøre om de tar hendelsen 22. juli alvorlig: De bør forstå at de moderne tankesystemene, produserer individualister og narsissister som kan gjennomføre alle slags operasjoner, inkludert grov vold. De bør derfor sikre personer og institusjoner som er nødvendige for beskyttelse av samfunnets styrende organer. Dernest bør de endre den rådende ideologien om menneskets frihet, uendelige muligheter og krav på alle slags rettigheter. Den er direkte skadelig.

            Anders Behring Breivik er prototypen på det moderne menneske, han tenker ikke, han bare føler og handler. Det skal ikke intelligens til for å utføre det han har gjort, det rekker med ensomhet, stahet, en viss metode og fastholdelse av egen forvirring.

            Vi lever i et samfunn der mennesker ikke kjenner andre annet enn på det overflatiske plan, og der svært få bryr seg om dypere erkjennelse. Selvgranskning, konfronterende kunnskap om egen personlighet er stort sett fraværende. Ikke en gang i litteraturen dukker psykologisk eller filosofisk selvinnsikt opp som relevant. Tvertimot, fremstilles mennesket som et vesen med en flatpakket selvtillit ferdig til bruk ved fødselen. Vi er visstnok egentlig alle like.

 

 

ARTIKKEL VG, 03.09.2011

 

Nina Karin Monsen: Narsissisme som politisk problem

Kommentarene etter massemordene 22. juli har stort sett vært irrelevante. De fleste tar ikke alvorlig at den styrende ideologi i vårt samfunn er narsissismen, som støttes av alle politiske partier. Ingen samfunn kan overvåke narsissister, derimot kan de la være å legge forholdene til rette. Det vil si å arbeide for utviklingen av en personlig, rettferdig og anstendig moral hos alle. Da må først og fremst kristne og konservative verdier respekteres.

Narsissisme er en tilstand der det enkelte individ tror at det selv er det eneste som har virkelig eksistens. Andre mennesker er uvirkelige, svake fenomener. Kommunikasjon og virkelig fellesskap ligger utenfor erfaringen. Narsissistene er ensomme, og kan bare motarbeide ensomhet ved å konstruere seg et kunstig fellesskap. De lever på livsløgner, forfalskninger og forherligelse av seg selv, sitt og sine.

Narsissus er evig opptatt av seg selv, totalt avhengig av speilet, dypt uselvstendig. Speilet representerer en usynlig makt: De andre, De Sanne Dommerne eller Historien. Narsissus må bekreftes ustanselig. Er han (hun) like vakker, vellykket, sterk og mektig, fysisk, psykisk, sosialt og åndelig fremdeles? Det moderne samfunnet stiller ekstremt store krav til oss. Vi skal være perfekte, fullkomne, uten alder, sykdom og svakhet. Kvinner som menn skal være vakre, suverene, vellykkede, superselvstendige og seksuelt aktive. Inne i oss kan tomheten herske, det vises ikke om vi som marionetter styres av moter, media og massen. Hvem bryr seg om hvordan andre egentlig har det?

Moderniteten hevder som en ubestridelig selvfølge at alle individer kan konstruere kjønn, seksualitet, barn og familier. Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for ikke å være suveren på alle områder, det beste kan kjøpes på et av de mange narsissistiske markedene. Kravene til den enkeltes selvskapning er enorm – løgnaktig og absurd.

Narsissisme oppstår kanskje først ved møtet med Ekko, ett menneske som totalt tankeløst reflekterer den andres forståelse av egen perfeksjonisme og fullkommenhet. Moderne kultur vrimler av ekkoer. Beundring og ros, enten den er sann eller ikke, ansees av de fleste som vesentlig for individets utvikling. Å bygge opp falske egoer er en samfunnssport. Samtidig følger ofte misunnelse, sjalusi og nedlatenhet i kjølvannet. Den som roser må selv være best, hvordan kan ellers beundringen stå til troende?

Narsissistenes har ikke problemer med selvsentrering. De har bare problemer med hvordan de skal skaffe seg nok narsissistisk næring å ruse seg på. De er ellers rigide, statiske og lite skapende. De lever ikke i prosesser, men i fortidens forstørrede billedverden. De lever i eventyrlige drømmer, i magiens verden. De forlanger at andre skal applaudere. Om speilbildet knuses, blir de selv til ingenting.

Narsissister tenker stereotypt. Innenfor begrensede områder kan de være kreative, fikse ting og finne løsninger. Men de har ikke respekt for andres virkelighetserfaring og forstår ikke betydningen av reell og levende dialog. De tåler den ikke. De svikter spesielt i relasjoner der personlig og sannferdig kommunikasjon er alfa og omega.

Spesielt kan de ikke leve med tvil på sin egen overopphøyethet. Alt som kan skyve ham eller henne ned fra pidestallen må bekjempes, ikke minst absolutte verdier. Absolutte verdier krenker dem. Alle som ser hans eller hennes feil og mangler er fiender. Etter som tiden går og varig, forutsigbar suksess ikke kommer, kan selvbeundringen gå over til selvforakt og selvhat. Da trengs sterkere og sterkere virkemidler for å vedlikeholde illusjonen om egen udødelighet.

Narsissistens virkelige kamp står om egen eksistens. Det er en kamp på liv og død. Andre blir en trussel når de er spesielt skapende, levende, virkelige, nære og personlige, eller når de påpeker selvbedrag og nederlag. Fysisk eller psykisk mord på fienden er nærliggende, det handler om å stå alene tilbake og bekrefte den særegne eksistensen. Den ensomme helten behøver ikke ta nevneverdige hensyn. Kanskje er det den suverene ensomheten som til syvende og sist skal bekreftes?

Politikere kan ikke alene bekjempe narsissismen, politikk er bygget på forestillinger om kamp, vinnere og tapere. Politikere over hele linjen har svake og utydelige ideer om menneskets virkelighet, og om mennesket som person. Politikk er forstadiet til krig. Pasifister er sjeldne i våre dager. Norge deltar i krigshandlinger mange steder i verden. Venstresosialistene synger Internasjonalen, døde fiender ligger fremdeles igjen på valen.

Politikken trenger religionen, men ikke den politiserte varianten av den. Det finnes bare en vei ut av den omfattende og ekspanderende narsissismen: En dyp kristen moral der egoet viker plassen for personen. Respekten for absolutte verdier og sannhet må gjeninnsettes. Målet må være reell kommunikasjon mellom den triumferende venstresiden og den nesten utslettede høyresiden.

Personbegrepet må inn i tenkningen om mennesket på alle områder. Vi trenger mennesker som trenger personer som vil leve i nære, gjensidig forpliktede fellesskap. Personer tar vare på seg selv og sine nærmeste, her og nå, så sant mulig. De setter plikter foran sine rettigheter. De forstår betydningen av moral, også om de feiler og svikter. De kan bære skyld, tilgi og be om å bli tilgitt. De er levende mennesker som erkjenner utfordringer og kriser. De mister ikke virkeligheten av syne av den grunn. De slutter ikke å tro på fellesskapet de lever i.

 

 

 

 

 

16.juli.2011

I juni har surrogatidebatten dukket opp - jeg har skrevet mye om tema tidligere, og har også nå deltatt med noen kronikker, de legges ut her. Forøvrig foretrekker jeg begrepet fødemor, for å understreke faktum: Dette er et nytt yrke og alle både kvinner og menn kan benytte seg av en fødemor, slik alle kvinner på 17-18 - tallet (ca. to hundre år) kunne benytte seg av ammer. Kvinner i alle samfunnsklasser sendte barn avgårde til ammer, og feiret barnedåpen uten at barnet var tilstede. Se Elisabeth Badinter: Det naturligste av alt, morskjærlighetens historie (Norsk utg. 1985?) Det er altså i ferd med å innføres en ny mote for morskapet. Homofile menn er idag de sterkeste pådrivere for etableringen av dette yrket.

 

 

Må ta forbehold om datoer her - har ikke alle artiklene på papir. Men se nettavisene,- der skulle det være korrekt. Etterhvert skal det riktige komme på plass.

 

 

Nina Karin Monsen: Ny industri og nye yrker (Dagbladet 05.07.2011)

 Debatten om surrogati pågår med øket styrke, takket være Øystein Mæland og regjeringens utspekulerte forsøk på å gjøre fødemor til et yrke i Norge. Samtidig er det mange som synes å være i tvil om en viss type markeders kjennetegn. Man skulle tro at de ikke har hørt om kapitalismens onde krefter.

            Barneindustrien er åpen for alle. Den er et fritt marked. Alle kan selge det de måtte ha til overs av menneskemateriale av ethvert løsrivbart eller brukelig slag og alle kan kjøpe slike varer. Det selges egg og sæd, gamle og unge, man blander egg og sæd fra flere selgere, man leier ut livmor og kvinnekropper, man selger embryoer, tiner dem og fryser dem opp, og fødemødre passes godt på. Det finnes ingen internasjonale registre, banker og klinikker styrer seg selv. Private deltar slik de måtte ønske.

Snart kommer kloningene. Mange av selgerne på markedet blir derved overflødige. Kjøpere defineres som pasienter. De kjenner et dypfølt behov for en eller flere yngre utgaver av seg selv. Lett å forstå vil mange si. Det narsissistiske samfunnets ultimate drøm er at alle fortsetter seg selv i evig tid, og aldri blander gener med fremmede andre. Menn kloner frem sønner, kvinner døtre. Noen vil fortsette å bidra til menneskeproduksjon, noen vil fremdeles like fremmedes barn, en voksende pedofil verden trenger sex med barn, barnearbeidere og barneslaver. Verden har i dag 27 millioner slaver, det er plass til uendelig mange flere. Hvem trenger ikke en liten søt slave?

Vi lever i en tid der moralske argumenter mot det biologiske markedet er nedbrutt. Det er vår tids spesielle kjennetegn. Ingen behøver lenger å tenke moralsk, prinsipielt og spesielt ikke ut fra jødisk eller kristen moral. Hverken biskoper eller prester behøver det. Ethvert resonnement er nå følelsesbestemt, situasjonsbetinget og relativistisk. Det tjener alle om bare den enkelte kan henvise til bestemte mangler på det fysiske, psykiske, sosiale eller åndelige området.

I Dagbladets debatt blandes hele tiden følelser og erfaringer. Man lager seg livsløgner etter behov og slåss mot hverandre uten å kaste ett eneste blikk på markedets nådeløse og brutale realitet. Den burde være lett å se for alle og enhver. Barn har allerede i norsk barnelov § 4 a mistet retten til far, nå er det mor som står for tur, om noen år selvsagt begge foreldrene. Når fremmede kan erstatte både mor og far, kan alle fremmede erstatte begge. De fleste kan fremstille seg selv som gode barnepiker i media.

Fødemødre finnes i forskjellige kategorier. Men de som av fri vilje føder opp til 12 barn for andre og som ikke ønsker seg egne barn, lider under en hittil ubeskrevet forstyrrelse som kan ha eksistert i urtiden: Graviditet skal være permanent. Fødemors behov gjelder graviditetens lengde. Et behov som står over personverdigheten, både kvinnens og barnets. Kvinner som ikke kan leve med det faktum at de virkelig ikke kan få barn, kan på samme måte lide av en forstyrrelse der kroppens mangel løftes over personligheten og verdigheten.

Surrogatmoren Julie Price (28.06) sammenligner seg med en hjertekirurg. Å føde krever ingen kompetanse. Naturen gjør det for henne. Hun hevder også at adopsjon er mer menneskehandel enn surrogati. Men det er sitt eget barn hun gir fra seg, ikke en annen kvinnes barn. Hun synes å tro at egoet står over kroppen og biologien.

Johanne Sundby (30.06) hevder at barnløse stigmatiseres og mener at barnløshet skal avhjelpes. Det er også et relativistisk resonnement, mange lever godt uten barn. Uansett går virkelig barnløshet ikke bort selv om man får tak på et barn man kan oppdra. Barnet er og forblir et annet menneskes barn. Følelsene for barnet står heller ikke over virkelighetens lover.

Svært mange kvinner ser kroppen som en kapital de trenger å beholde i bankboksen lengst mulig. De slåss desperat mot tidens tann og vil som Nicole Kidman og Sarah Jessica Parker – det finnes garantert atskillig flere kjendiskvinner som graviditet ikke passer for - finne en annen kvinne som kan ordne problemet for dem. Fødemor kan få rollen til den gamle ammen, som gjorde mors jobb i flere århundre i Europa. Kvinner fra alle klasser sendte sine barn bort like etter fødselen og feiret barnedåpen uten barnet. En mulig positiv bi - effekt av det nye yrket kan være at det blir noen færre aborter – men det ser neppe politisk korrekte som et gode.

Marie Simonsen (19 og 23/06) vil ha saken diskutert på en måte som alle kan leve med. Men ingen konstruerte barn kan leve med å være utestengt på forhånd av den viktigste debatten i deres liv. De knebles for livet. Simonsen hevder dessuten at Jomfru Maria er verdens første surrogatmor. Hvem kjøpte og solgte her? Her var intet implanterende mellomledd som tjente godt. Ingen agenter og byråer. Jomfru Maria tok seg av sin egen sønn og elsket ham høyt.

Vi er kommet inn i en ny tid, hittil ukjent i menneskehetens historie takket være helsepersonell som ikke har etiske grenser. Barneindustrien vil gjerne se oss alle som individer de kan eksperimentere med. Den eldste kvinnen som har født er 70 år – hvilken spennende konkurranse for forskere og politikere å se hva de virkelig kan bruke menneskekroppen til? Organmarkedet og stamcelleforskning samarbeider med barneindustrien. I en meningsløs og tom kultur er det godt at vi endelig en gang kan komme til nytte. Mennesket er nå bokstavelig talt en ting. Eksistensialismen og nihilismen er død. Mennesketingen er ettertraktet, et begjær alle kan forstå. Nå kan all ensomhet og isolasjon avhjelpes, enhver form for mangel og avvik benektes.

Jeg for min del leder gjerne an i fordømmelsen av barnemarkedet, akkurat som jeg fordømmer avpersonliggjøring og umenneskeliggjøring. Mennesket er skapt som person, ikke som ting. Våre menneskerettigheter er gitt oss av Gud. Far og mor er barnets gudegave.

 

 

 

Nina Karin Monsen: Komisk advokat (Svar noen dager senere)

Frode Strømø ber om min mening om han er far til barna sine. Det kan da ikke jeg vite?

Det jeg kan vite noe om er at norsk lovgivning også gjelder for advokater. Advokater burde respektere norsk lovgivning. FNs barnekonvensjon er brutt av Strømø om han har skaffet seg barn, med eller uten egen sæd, fra utlandet. Han har tatt fra egne barn deres gudegitte menneskerettigheter. I Norge gjelder domisilprinsippet, og ethvert barn som taes inn i landet er underlagt norsk lov, i likhet med alle voksne. Som advokat vet Strømø dette, og amerikanske staters forskjellige former for lovgivning og kontrakter har ingen gyldighet i Norge, før en norsk rett har akseptert det. Strømø har altså et forklaringsproblem, og advokatforeningen burde stille ham noen spørsmål.

            Jeg vil aldri jobbe for ”å få en lovregulering på plass i Norge”. Det overlater jeg til dem som mener at barn ikke har menneskerettigheter. Barnemarkedet er en tsunami, en industri som ikke vil komme under kontroll, før alle er enige om at barn er personer som vi andre. De som stigmatiserer barna er de som kjøper og selger på dette markedet.

           

 

 

Nina Karin Monsen: En moderne politidirektør (Dagbladet 17. juni 2011?)

Øystein Mæland er en ny type politidirektør. Ikke jurist, men lege og psykiater, og fullbefaren AP - politiker. Det er kanskje derfor han kan hoppe fra en type virksomhet til en totalt annen. Men det ville vært meget interessant å vite hvorfor en psykiater, tidligere direktør på Aker Sykehus og fengsellege vil bli leder for landets politistyrke? Omsette politikraft i praksis, som justisminister Knut Storberget sa. Hva slags kraft, da?

            Vi har fått vite at Mæland er i femtiårsalderen, homofil og muligens likekjønnet gift. Medias språkbruk er så uklar at han kan tenkes å være en av de mange partnerne (ca. 68 %) som ikke har gått over til den nye forfalskede ekteskapsloven. Dessuten har han ett barn på ett og et halvt år som han kaller sitt, og venter et nytt i oktober som han også kaller sitt. Ord betyr jo ikke lenger noe for mange. I lovgivningen betyr de ennå noe, men bare til en viss grad. Mæland har den politisk korrekte utpakkede språkbruken på sin side.

            Mæland er bare far til ett eller begge av disse barna hvis det er hans sæd som har avlet dem. Hvis ikke er hans kjæreste faren. Ingen av mennene kan bli adoptivfar til barnet, ettersom et barn som ennå ikke er født, har en mor etter norsk lov. Om en kvinne i USA har solgt egg og livmor, er det en privat kontrakt som kan bestrides når som helst av norske myndigheter. For barnet som skal taes inn i Norge, gjelder norsk lov, det har ikke inngått noen kontrakt med noen. I Norge gjelder domisilprinsippet. I følge norsk barnelov er den som føder barnet mor. Amerikanske byråer som formidler egg og livmødre, overprøver ikke norsk rett, uten at Norge godkjenner det. Om Mæland nå får sin vilje, har politikerne opphevet norsk barnelov og domisilprinsippet. Da ikke bare for ham.

            Vi må nå få endringer i barneloven. Den siste endringen (2008) som fulgte i kjølvannet av den forfalskede ekteskapsloven var § 4 a, der barn ikke fikk rett til både far og medmor. Mæland og hans like trenger § 4 b, der barn ikke kan få rett til både mor og medfar.

            Når de homofile og deres støttespillere får tilpasset barneloven til mennesker som praktiserer gjensidig onani og ønsker seg særkullsbarn, gjenstår bare en formell endring før alle kan skaffe seg et nyfødt barn de ikke er i slekt med. Det vil si § 4 c, der barn ikke har rett på hverken far eller mor, men bare en eller to (flere) over 18 år som vil gi omsorg. At 18 åringene også må være i stand til å forsørge barnet til det er 18 år, er ikke nødvendig å nevne. Det gjør staten også for dem. Barnehagene ordner resten.

            Lovgivning er bagateller for disse intellektuelle parvenyene, der prinsipper ikke finnes og deres egen forståelse av egen kjærlighetsevne er vokst over alle grenser. I realiteten (godt beskrevet i Statistisk Sentralbyrås statistikker) er forhold mellom homofile langt skjørere enn forhold mellom heterofile, og levealderen langt dårligere, omtrent på nivå med alkoholikere.

            Faktum er at de fleste politikere både på høyre og venstresiden lever i fortiden, der de gnager på gamle ideologiske kjøttben: Frihet, likhet og fellesskap for voksne med identitets problemer. Nå lever vi en tid der menneskemateriale ikke bare selges åpenlyst på et privat og offentlig marked, men der flere og flere, spesielt vakre og begavede enkeltindivider vil oppdage at deres egen kropp er en skattkiste: Sæd, egg og livmor skaffer dem goder de måtte ønske seg. Andre kan bidra med stamceller, nyrer, lunger, osv. osv. Til og med hjerter vil snart kunne selges av selvmordere med næringsvett. Familien blir rike når de dør. Farmer for menneskeproduksjon er oppdaget både i Thailand og Nigeria. Mange vil finne veien til moderne sykehus der ingen dør.

            Ingen har kontroll med dette biologiske markedet. Det finnes ingen internasjonal lovgivning, ingen felles registre sædbanker og klinikker i mellom, heller ikke på det nasjonale plan. Verden er et globalt sammensurium av galskap og politisk ideologi. FN’s menneskerettigheter er for lengst historie, fortolket inn i meningsløsheten. Og naturligvis brutt. Intet barn kan lenger krever å få omsorg fra sine foreldre og vokse opp med dem, så sant mulig, heller ikke i Norge.

            Mæland har faktisk brutt norsk lov, men det gjør også myndighetene om de nå later som ingenting. Det er forbudt med surrogati i Norge. Det er heller ikke tillatt å frata et barn dets mor. Den amerikanske damen som har solgt egg og leid ut sin livmor, er sikkert utrolig resursrik – ord skifter raskt betydning, når de hopper ned på noen som fremtrer som omsorgsfulle. Ellers ville de nok ikke valgt henne. Men barnet er hennes barn etter norsk lov. Norske myndigheter har plikt til å stoppe denne handelen. Norsk lov kan ikke unngå henne, uten å endre seg selv. Storberget, Stoltenberg, Huitfeldt, Halvorsen og Solberg har ikke andre venner enn homofile og deres støttespillere. Hva slags lovgivning vil disse menneskene etter hvert gi Norge?

            Tilbake til utgangspunktet. Mæland vet sikkert ikke hvorfor han som psykiater vil bli politidirektør. Mange fødemødre vet ikke hvorfor de vil føde for andre. Men noen i USA og Storbritannia har født opptil 12 barn for andre, uten en gang å ha lyst på barn. Selv lever de livet med hunder.

 

 

 

           

Nina Karin Monsen: Statsråder uten vett og forstand

(Denne sto i Dagen, med tittel Statsråder i villfarelse,  13.07.11. Den ble sendt til VG, som et svar på debatten der, men de ville ikke la meg svare, de ville gjerne beholde det til senere. Det kom altså i Dagen. Fra VG fikk jeg vite at jeg ikke kunne være i alle kanaler, men jeg fikk også tidligere i debatten innsyn i en epost sendt fra Elisabeth Skarsbø Moen til Åse Thomassen der Thomassen blir bedt om å skrive 500 tegn lenger enn sitt første innlegg. Det har jeg aldri hørt noen tidligere bli bedt om. )

 

I forbindelse med debatten omkring barn fratatt mor og født av annen kvinne, blir det stadig gjentatt at Lysbakken må ordne opp. Hvorfor later aktører som Geir Kvarme at han tror at han vil gjøre det? SV og Aps Jan Bøhler foreslo surrogati allerede i 2008, det samme gjorde Oslo Høyre. Stortingets kostebinderi som vedtok pakken av lover sommeren 2008, ønsket seg et fritt barnemarked, for kvinner og menn, gifte og ugifte, par og enslige, unge og eldre, for alle selgere og kjøpere av menneskemateriale. Statssekretær Kjell Erik Øye i Barne og Likestillingsdepartementet, homofil, tidligere sykepleier og arkitekten bak likekjønnet ekteskap, sa at sosialistene skulle inn i alle menneskers privatliv for å endre og utrydde kjønnsrollene. Karita Bekkemellom gjorde målet med endringene helt klare. (Mitt røde hjerte, 2009):

”Jeg er helt imot en ubegrenset religionsfrihet. Religion må underlegges vårt felles lovverk, som alle andre institusjoner i samfunnet. … Politikk tar tid, og denne saken måtte modnes. Dette er en ulempe ved demokratiet, særlig hvis man utålmodig vil gjennomføre overmodne reformer. ..  Jeg mente at alle statsrådene burde være likestillings – og homoministre i tillegg til sitt ordinære fagfelt. Jens Stoltenberg burde hatt tittelen ”stats-, og likestillings – og homominister”, og så videre. Da Kjell Erik og jeg gikk gjennom lovverket, fant vi fort ut at hele fire lover måtte endres for å oppnå full likestilling. Partnerskapsloven ... måtte …erstattes med en helt ny lov, en ny ekteskapslov. I tillegg måtte barneloven og adopsjonsloven endres, samt bioteknologiloven, som blant annet skulle sikre like rettigheter med hensyn til kunstig befruktning.” (s. 131-32)

Det er ikke mulig å tro at Geir Kvarme har trodd at amerikansk rettspraksis gjelder i Norge. Om han har undersøkt så grundig som han hevder (04.07), må han ha oppdaget at domisilprinsippet gjelder i Norge. Det betyr at norsk lovgivning gjelder for alle som har bopel i Norge, også barna som han hevder kan velge mellom amerikansk og norsk statsborgerskap. Domisilprinsippet står over spørsmål om statsborgerskap. Selv den katolske kirke har ikke oppdaget at alle katolikker uansett hvor i verden de kommer fra nå er likekjønnet gift i Norge.

            Kvarme får sitt ønske om kontrollen med mødrene igjennom først når norsk lovgivning i barneloven fratar barnet rett til både mitokondriemor, eggmor og fødemor. Om det finnes en homoseksuelt praktiserende far hvis sæd er brukt får barnet en medfar bare hvis de to er forfalsket gift før barnet anskaffes. Hvis ikke, blir barnet farens eget, inntil det måtte dukke opp en kvinne eller mann som vil adoptere barnet. Men barnet kan også bli foreldreløs livet igjennom, som praktisert av Kari Ann Volden. Er det noen som bryr seg? Det er jo bare barn det dreier seg om. Ettersom barneloven heller ikke fremtiden vil være en særlov for homoseksuelt praktiserende, kan alle fremskaffe så mange barn de ønsker.

            Kvarme vet sikkert at barnevernet kan ta barn fra vanlige foreldre, og at mange foreldre slåss i årevis om foreldreretten til barn. Han kan umulig mene at homoseksuelt praktiserende er hevet over vanlige krav til saklighet, dokumentasjon og argumentasjon, eller at homoseksuelles og andres motiver for å skaffe seg barn og deres behandling av barn fremskaffet uten mor, far eller begge, ikke behøver granskning. I så fall mener han at homoseksuelle og alle eventyrlystne kan heve seg over vanlig lovgivning og moral på dette området, kanskje også på andre.

            Det som har skjedd i Norge er følgende: Homolobbyen brukte kvinner som frontfigurer for å endre barneloven for å frata barn retten til far. Man mente og mener at kvinner har et voldsomt behov for barn, og at skjebnen er grusom hvis den nekter dem det. Dessuten hevdes det at kvinner lurer menn til å bli fedre mot deres vilje, og at mange lyver om farskapet. Det spilte derfor ingen rolle om denne adferden ble norsk lov. Kvinnen har et begjærlig og ustadig vesen. Det som i likestillingens navn er lov for kvinner, må følgelig bli lovgivning for menn. Kvinner kontrollerer og eier noen barn, menn andre.

            Problemstillingen er hedensk og eldgammel. La meg sitere Aiskylos Evmenidene. Orestes har drept sin mor og spør: ”Er jeg da knyttet til min mor ved blodets bånd?” Apollon svarer at Zews har strengest straff for fadermord: ” På dette skal du få det rette svar: / Til det som kalles hennes barn, er ei en mor / det rette opphav, bare jordbunnen for et frø. / Nei. Mannen avler. Kvinnen verner kun som venn / det spede liv for vennen, hvis en gud gir vekst.” Athene skal dømme til slutt i kampen: ” Jeg stemmer for Orestes… / Meg fødte ingen kvinne. Jeg har ingen mor. ” (se min bok Jomfru, mor eller menneske, 1984. s. 31)

            Homofile menn med surrogatbarn og kvinner med donorbarn står for to motsatte prinsipper: Barnet er kun egen eiendom, egen mannlig eller kvinnelig slekt. Barnet er en slags kloning, bare mors eller fars. I verden i dag er kvinnene med barn uten fedre en langt større masse enn mennene, de fleste menn ønsker seg og trenger fremdeles mødre til sine barn. Men enhver mann kan nå tenke løsrevet fra kvinnen, som homoseksuelle. Barn kan forstå seg selv som helt mors eller fars barn – det ene kjønnets barn. Bioteknologien og barnemarkedet kan nå endre alt vi har forstått som likeverd og likestilling mellom kjønnene. Det vil si ny hedendom. To ekstremt forskjellige kulturer oppstår. Mellom dem kvises de vanlige heterofile parene som anvender de tungvinte naturmetodene, ennå utgjør de majoriteten. Dette kaoset er skapt av venstresosialistene.

            Kvarme og hans venn inngikk partnerskap i 2006, barnet skaffet de seg i 2007. Sommeren 2008, ble radikale endringer i ekteskaps, - barne, - adopsjons,- og bioteknologiloven vedtatt. Kanskje planla de sammen med Karita Bekkemellom, Kjell Erik Øye og Øystein Mæland det hele? Allerede da var det ingen som rynket på nesen noen steder av noe som helst. Merkelig nok.

          

 

Nina Karin Monsen: Homoseksualitet og helse ( Jeg regner med at dette korte svaret mitt har stått i VG, midten av juli 2011).

 

VG lar Åse Thomassen igjen hevde at jeg skal forakte homofile. Denne gangen kommer en slags forklaring. Hun mener at uttrykket gjensidig onani er en pussig beskrivelse av ”de mange varianter som finnes av homofile kjærlighetsforhold.” Men ettersom det ikke er mulig å fullbyrde et samleie for to av samme kjønn med likt kjønnsorgan, er gjensidig onani en korrekt beskrivelse. Uttrykket er i bruk blant homoseksuelle. Historikeren Øystein Rian skriver i Norsk Homoforskning (2001) om ” … den gjensidige masturbasjonen som alltid har vært en vanlig seksualytring mellom homoseksuelle…” (s.50). Praksisen kunne også kalles for serieonani. Er noen ellers interessert i homoseksuelles frie liv (menns) – og de mange varianter - kan de få nyttig lærdom i boken Sex – guide for homser (2005), red. Jon Reidar Øyan, aktiv i LHH og AP. Her markedsføres bl.a. cruising og orgier. Vil man lære om lesbiske onaniteknikker kan man lese Anne Holts Mea Culpa (1997). Dette blir nå pensum på skolene.

            Utgangspunktet for min artikkel (17.06) var Øystein Mæland og synet på barnets tapte menneskerettigheter. Lysbakken hevder at han skal ordne problemet med barneloven. Da må han få et stortingsflertall med seg og foreslå følgende nye paragraf i barneloven: ”Et barn kan ikke ha både mitokondrie, - eggmor, - og/eller fødemor, eller medfar.” Han må også endre definisjonen av hvem som er mor til barnet. Får han flertall til dette?

Det utvises høy risikoadferd fra alle aktørene på barnemarkedet.

      

           

           

           

Fra mai 2011           

 

 

 

25.05.11

Her følger et innlegg Aftenposten ikke ville trykke i sin hele lengde. Det kommer et forkortet innlegg en av dagene. Det er påfallende at Aftenposten trykker et langt innlegg av Espen Ottosen om Tore Strømøy 21.05. der han får spalteplass til å drømme seg tyve år frem i tiden om jakten på sæddonorer. Hvorfor vil ikke Aftenposten lage reportasjer/skrive artikler om all den jakten barn over hele Europa og USA nå fører mer eller mindre alene etter sine foreldre? Voksne som jakter på sine barn fedre finnes også - media oppfører seg som de tre apakattene som ikke vil høre, ikke se, ikke fortelle.

 

Nina Karin Monsen: Barna tar saken!

Espen Ottosen ser 21.05.11, 20 år inn i fremtiden og spekulerer fritt om medias interesse for å lete opp sædgivere. Han vet visst ikke helt hvor han er. Barna har forlengst begynt dette arbeidet selv. De venter ikke på et negativt og forutinntatt media.

I USA finnes et nettsted, startet av Ryan Kramer da han var 14 år, www.donor.sibling.com. Han har hatt god hjelp av sin mor Wendy, og funnet fem halvsøsken. Han hevder at han intuitivt kjenner slektskapet med dem. På denne siden har tusenvis av konstruerte barn søkt etter donorfar, eggmor, også voksne har lett etter sine barn, når de for sent har forstått hva de har gjort. Nettstedet har brakt over åtte tusen halvsøsken i kontakt med hverandre, den største gruppen er visstnok tretten barn, over 30 tusen har besøkt siden.

I Danmark har også barn begynt letingen som nå 17 årige Ina Rosdal Lauridsen fra Skagen som på You Tube leter etter sin far Cryos donor 137. Det finnes en skandinavisk side, scandinavian sibling.se, startet av Maria Hasselblad, som selv har et konstruert barn. Slike sider og blogger vil poppe opp ettersom flere og flere lesbiske og single kvinner lar fantasien ta overhånd. Flere og flere barn vil dessuten fortelle om hvordan det var å vokse opp med homoseksuelle foreldre, som Dawn Stefanowicz i boken Out from under (2009). Bioteknologien kan for øvrig nå hjelpe flere og flere barnløse heterofile par til å få sine egne barn.

Overalt i Europa og USA leter barn etter den ene eller begge sine foreldre. Overalt finnes den samme lengsel, det samme savnet, og den samme fortvilelsen hos barnet over å måtte leve med en skjult identitet. De konstruerte barnas fortvilelse kan ikke føres tilbake til nød hos foreldrene, de må også leve med tanken på at deres tap er ønsket og villet av enten mor, far eller begge, - og lovgiverne.

 

 

09.05.11

 

Her er mine siste artikler, begge fra 05.05.11, den første sto i Klassekampen, den andre i Dagen. Det er kanskje unødvendig å fortelle at jeg forsøkte å få mer plass i Klassekampen, avisen har etter hva jeg vet, ikke til nå arbeidet med å gi nøyaktige informasjoner om det forfalskede ekteskapet. Det er det selvsagt ikke mange aviser som har gjort, et unntak er Dagen. I media Norge er man redd for sannheten.

 

Nina Karin Monsen: Ekteskapets forfalskning, KK 05.05.11

 

Klassekampen bruker betegnelsen til ”kjønnsnøytral ekteskapslov” i sin faktaboks 26.04.2011. Men en slik lov eksisterer ikke i noen lovsamling. Kjønnsnøytral ekteskapslov er forkjempernes kallenavn. De fremstiller seg selv som etisk gode, mens motstanderne er etisk onde. 

          Det juridiske navn på det nye ekteskapet er: Endringslov nr. 53/2008, eller bare ekteskapsloven. Endringslovens § 1 er: ”To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap.” Loven burde kalles ”Motsatt eller samkjønnet ekteskapslov.” Da kommer kaoset godt frem. Det er snakk om to forskjellige ”ekteskap”, et motsatt og et samkjønnet. Men det var ikke lovgivers mening. Meningen var å skape likhet mellom heterofile og mennesker med en homoseksuell praksis. Følgelig må ”eller” byttes ut med ”og”. Enhver person kan nå gifte seg både med en av motsatt og samme kjønn. Det er fremdeles ikke nøytralt hva slags kjønn den man gifter seg med har.

         Bedre kallenavn er likekjønnet ekteskapslov. Jeg har til nå foretrukket dette siden loven er oppstått på grunn av krav om såkalt likebehandling og like rettigheter for homoseksuelle.

         Men endringslovens opphav er partnerskapsloven, innført i 1993. Denne lovens § 1 lød: ” To homofile personer av samme kjønn kan la sitt partnerskap registrere, med de rettsvirkninger som følger av denne lov”. Partnerskapsloven hadde ingen rettshistorie.

         I endringsloven nr. 53/2008 er partnerskapslovens § 1 innført uten betingelsen om homofili, men kjønn er ført inn. Det var ikke tilfelle i den gamle ekteskapsloven. Der dreide 1 § seg om alder og samtykke: ”Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap uten samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret, og tillatelse fra fylkesmannen.” Det gamle ekteskapet kunne kalles for myndighetsekteskapet, heterofili var ingen lovbestemmelse.

         I Lovdata og i rettshistorien har nå hele endringsloven nr. 53/2008 fått overført ekteskapets fulle historie, og ikke partnerskapets mangel på sådan. Endringslov nr. 53/2008 føres løgnaktig tilbake til ekteskapslov av 1745, til forordninger av 1775, og reskripter fra 1747 og kirkeritualene fra 1685. Dette er det gamle ekteskapets rettshistorie, ikke det nye. Det nye kan bare føres tilbake til partnerskapsloven der seksualitet ble innført i § 1.

         Endringslov nr. 53/2008 er altså en forfalsket ekteskapslov, slik den presenteres i Lovdata. Jurister må lyve. Ingen kirkeritualer, forordninger eller reskripter har noensinne hatt kjønn eller seksuell praksis som betingelse for ekteskap. Det har heller aldri tidligere vært akseptert at barn gjøres farløse/morløse i norsk lovgivning. Barneloven innfører begrepet medmor, noen barn må nå nøye seg med en medmor istedenfor en far. Ingen barn kan få begge deler. Barnelovens § 4a er en logisk følge av endringslov nr.53 og partnerskapsloven, men ikke av den gamle ekteskapsloven som nå er gått ut av rettshistorien.

         Det stortingsflertallet gjorde sommeren 2008 har ført til rettshistorisk forfalskning. For øvrig lot kun 658 partnerne seg overføre til den forfalskede ekteskapsloven i 2009, 58 i 2010, av til sammen ca.1800. Partnere går fra hverandre langt oftere enn ektepar, spesielt kvinnepar. 60 partnere ble separert og 83 partnere ble skilt i 2010.

         Stortingsflertallet påtok seg i virkeligheten sommeren 2008 oppgaver politikere ikke kan velges til i et demokrati. Et fritt folk har ikke bruk for politikere for å få regulert sitt privatliv, tanker, sine følelser og verdier. Stortingsflertallet løy om seksualitetens innerste vesen, om grunnleggende biologiske forhold og om kjønnets betydning for ethvert menneske, uansett status og alder.

         I FNs barnekonvensjon sikres barn rett til, umiddelbart etter fødselen, navn og nasjonalitet, og så langt mulig, kjennskap til sine foreldre og omsorg fra dem. Staten skal respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold. I Norge ble denne konvensjonen brutt av stortingsflertallet i 2008.

 

 

Nina Karin Monsen: Hva kristne ikke forstår. Dagen 05.05.11

 

Jeg har i flere år strevet med å forstå hva som kan forklare den handlingslammelsen mange kristne, både formelle og uformelle ledere, synes å være styrt av når det gjelder den homofiliserte familielovgivningen. Jeg mangler både kunnskap om og kjennskap til de indre normene som råder.

            Mitt svar er at mange kristne, både ledere og medlemmer, ikke forstår at de selv som personer har menneskerettigheter og menneskeplikter og at de selv er nødt til å forsvare dem, på samme måte som ethvert individ fra en minoritetsgruppe. Den kristne majoriteten må bruke den moderne terminologien hentet fra FN’s menneskerettighetskonvensjoner for å få sine rettigheter tilbake. Menneskeverdet er kvintessensen av kristen tenkning, og ikke en politisk beslutning. En og en må vi forsvare det i vårt eget liv.

Jon Kvalbein benevner ekteskapet som institusjon (Dagen 28.04.2011). Det er riktig nok. Men ekteskapet er også et av våre eldste rettsinstitutter. Det er i oppvekst i egen familie sammen med far, mor og søsken at de fleste barn lærer betydningen av rett og galt, godt og ondt, rettferdighet og urettferdighet, verdighet og uverdighet. Det er i egen familie at vi forstår normer og verdier, skikk og bruk. Om noen vokser opp utenfor egen familie, er det en spesiell erfaring som også vil bli fortolket av dem det gjelder. Vår første plass i livet forsvinner ikke. Vi er alle bundet av de rammene vi fødes inn i og vokser opp under. Den statusen vi da får, går aldri vekk.

Kvalbein bruker uttrykket kjønnslikegyldig lov. Men de som gifter seg er ikke likegyldig til kjønn. Loven er i realiteten bifil, den gjør det mulig for enhver å endre seksuell praksis. Kvalbein er upresis når han skriver: ”Nå er vi 542 ektepar som har fremmet saken for Menneskerettdomstolen i Strasbourg.” Klagen i Strasbourg gjelder ikke den forfalskede ekteskapsloven. Den gjelder noe så grunnleggende som våre menneskerettigheter som personer, vår rett til rettferdighet og retten til å snakke sant. Det er hva vi ble nektet i Norge. Først når vi har vunnet i Strasbourg, kan vi reise sak i Norge, om norske myndigheter tillater det.

Kristne synes ikke å forstå at lover er vesentlige også for dem. De nye lovene fra 2009 om ekteskapet, familien og det frie markedet med kjøp og salg av menneskemateriale, skal brukes til å styre utviklingen i barnehager, skoler, helsetjeneste, hele byråkratiet, næringslivet og selve rettsapparatet. En totalitær tenkning ble innført via den nye lovgivningen. Endring av homoekteskapet og kontroll med barnemarkedet kan utelukkende skje i det norske storting. Internasjonale regler kan bare utvikles om tilsvarende politiske endringer skjer i utlandet. Det er ikke tilstrekkelig at KrF eller et lunkent Frp ønsker seg reversering av ekteskapsloven, det må være en bred vilje tilstede. Ny respekt for barnets menneskerettigheter må vokse frem. Kristne i alle politiske partier og i alle land verden over, må forstå at forfalskede ekteskapslover truer både dem selv, deres eget ekteskap og samfunnets forståelse av rettferdighet og menneskeverd.

Nå har ekteskapet mistet sin plass i rettshistorien. Moralen henger i løse luften. Det nye forfalskede ekteskapet er nytt i historien. Det er basert på partnerskapslovens første paragraf om seksualitet og kjønn, en nyskapning fra 1993, og ikke på det gamle ekteskapet, der første paragraf var betingelse om alder og samtykke. Historieforfalskningen som er foretatt av våre myndigheter var både planlagt og bevisst. I Lovdata fører man nå homoekteskapet tilbake til 1600 – tallets kirke – og rettshistorie. Ingen teologer har hittil protestert, så vidt meg bekjent. Nye jusstudenter skal videreføre vranglæren.

For meg er det sjokkerende at mange kristne ledere ikke krever av myndighetene at de selv og deres menigheter som personer, en og en, skal kunne tenke sant om sitt eget ekteskap. Dette er den mest selvfølgelige menneskerett. De som i dag anser seg selv som gyldig gift har stilltiende samtykket til den nye loven. Men de kan protestere med henvisning til ekteskapslovens § 1 b: ”Ekteskap skal inngås av egen fri vilje og med eget samtykke”. En slik lov som den vi har nå, ville de aldri brukt, kan de hevde. Hvis ikke må de helt konkret betrakte seg selv som umyndige personer satt under statens verge. Det gjelder uansett hva de mener om kirkens myndighet. Etter mitt syn på mennesket som person har ingen rett til å ta den frie vilje fra noen, ikke engang fra kristne. Kristendommen er ingen tvangsreligion, den gjør ikke kristne til husmenn under staten.

I det demokratiske Norge kan alle reise sak. Den mest idiotiske sak kan føres. Alle bevis, dokumenter, argumenter osv., skal legges frem i rettssalen. Men vi, de syv ekteparene som stevnet staten 10.09.09, fikk ikke en gang prøve vår argumentasjon og vår påstand om at våre ekteskap må vurderes med tanke på gyldighet. I avvisningen av vår stevning, brukte regjeringsadvokaten, samt dommerne fra tingretten, lagmannsretten og høyesterett, kun venstrepolitiske argumenter. De var hentet direkte fra AP og SVs sludder om at det gamle ekteskapet diskriminerte homoseksuelle.

En kristen tenketank er startet. Espen Ottosen har nylig fordømt en kristen leders nye ekteskap. I følge Ottosen var problemet at konen var for ung. Men er dette paret og Ottosen selv gyldig gift? Har tenketankens øvrige medlemmer gransket sin samvittighet og sett på sitt eget samtykke til ekteskap, sin frie vilje og sin personlige verdighet? Om de regner sitt eget ekteskap for å være rettslig gyldig, også etter 2009, har de samtykket til den forfalskede ekteskapsloven for sin egen del.

Dette bekymrer meg med tanke på den rettssaken vi skal føre når vi har vunnet i Strasbourg. De som stilltiende samtykker til og bruker den endrede ekteskapsloven blir aktoratets vitner på at kristne godt kan leve med ekteskapets forfalskning.

Jeg håper at tenketanken vil mobiliserer kristne i alle partier til sannhet i eget liv. Vi som arbeider med rettssaken har startet en forening for rettssaken og ekteskapet. Se min hjemmeside: www.ninakarinmonsen.no. Det blir snart lagt ut informasjon på nettstedene: www.ForSannhet.no, og www.ForSantEkteskap.no.

 

           

           

         

 

30.03.11

Jeg har ikke skrevet på denne siden på lenge. Min mann prof.dr.juris Helge Johan Thue døde 01.10.10, det har vært mye å ordne med siden da. Jeg holder også mange foredrag, og skriver artikler. Den siste kommer i Klassekampen i første uken av mai 2011. Den blir lagt inn her og på andre nettsteder etter at den har stått på trykk.

 

Det er fremdeles ekteskapsloven som for tiden er mitt hovedangliggende. Vi er mange som vil arbeide for å reversere lovgivningen tilbake til normalen. Først og fremst fordi vi tror på sannhetens betydning for tenkeren, for enhver person - og deretter fordi vi vil gjøre vårt ytterste for å hindre et fremtidssamfunn der barn produseres som var de alminnelige husdyr av hvem som helst, uten tilknytning til barnet. Den norske kvinnen Kari Ann Volden i begynnelsen av 40 - årene har skaffet seg to tvillinger uten problemer, før etter at barna var født, statsløse og unønsket av to land, Norge og India. Volden hadde bare penger, visstnok 60 tusen kroner (tar forbehold om feil). På barnemarkedet, spesielt i India er barn billige. Men som på alle markeder finnes det varer for enhver inntekt.

 

Etter vårt syn kan vi ikke beholde vår egen verdighet som personer om lovgivningen fjerner barnets rett til å være person, og aksepterer det som en vare og aksepterer at vi alle kan selge vårt menneskemateriale, sæd, egg, livmor, og ellers organer som er etterspurt. Bioteknologien er under sterk utvikling, der finnes ingen verdier. Som alle vet er forskere verdinøytrale.

 

En person har medfødte rettigheter, noen av dem er far og mor, andre er kjærlighet og verdighet - likhet og frihet. Alle barn har krav på kunnskap og kjennskap til foreldre, familie og slekt, og skal kunne ta frie valg ut fra sin kunnskap og kjennskap. Man skal ikke planlagges ulike og ufrie i et demokratisk samfunn.

 

FORENINGEN FOR SANT EKTESKAP ER STARTET. INTERIMSTYRE: NINA KARIN MONSEN, JOHN SVERRE NORDAHL, JAN BYGSTAD, GUNN ANDERSEN OG RUNE ANDERSEN.

 

DE OVERNEVNTE PERSONER KAN NÅES PÅ EPOST: nina.karin.monsen@online.no, jsvnorda@online.no, jbygsta@online.no, bestetilto@yahoo.no, rune-andersen@bluezone.no

 

ALLE KAN BLI MEDLEMMER, KR. 200 PR EKTEPAR, KR. 100 FOR ENSLIGE, pr. år. BANKKONTO er 3624.30.45856 (beklager en tidligere feil på kontonummer, har forsøkt å rette det opp, men Googles retter ikke). Med tanke på at saken kan starte når dom i Strasbourg er avsagt, er ethvert bidrag velkomment.

 

Jeg håper også at de 50 tusen som skrev under på protestlistene som ble overlevert til Det norske storting i 2008, før de tragiske vedtakene ble gjort, vil melde seg igjen med sin underskrift.

 

VI SKAL I DENNE FORENINGEN KUN FØLGE KLAGESAKEN I STRASBOURG DER DET NÅ ER 542 EKTEPAR SOM STÅR SOM SAKSSØKERE OG KREVER RETTFERDIGHET, RETT TIL Å REISE SAK I NORGE. NÅR DET ER KLART HVA DOMMEN BLIR, SKAL FORENINGEN FØLGE SAKEN I NORGE, INFORMERE OM SAKEN OG VERVE FLERE SAKSSØKERE. SOM NEVNT, 50 TUSEN PERSONER PROTESTERTE PÅ EKTESKAPSENDRINGENE OG DEN HOMOFILISERTE FAMILIELOVGIVNINGEN MED KONSTRUERTE BARN FOR HOMOFILE I 2008. BÅDE SAMBOERE OG FORFALSKEDE GIFTE - OG ALLE SINGLE SOM VIL - KAN BLI MEDLEM AV FORENINGEN.

 

VI KAN BLI TUSENVIS AV EKTEPAR OG DERVED SKRIVE NORSK HISTORIE. DA VIL KANSKJE MEDIA TA SANNHETEN OM EKTESKAPET ALVORLIG, OG GI OSS DEN RESPEKT VI FORTJENER. VÅR FORTOLKNING AV SAMMENHENGEN MELLOM DET PERSONLIGE SAMTYKKET OG EKTESKAPETS GYLDIGHET KAN BRUKES I ALLE LAND, DER PERSONENS MENNESKEVERD ER ANERKJENT OG FN'S MENNESKERETTIGHETSKONVENSJONER ER VEDTATT.  

 

 

 

                   Nina Karin Monsen: For sannhet og rettferdighet. 1)

 

Ekteskapsdebatten jeg har deltatt i siden 2007 har vært lærerik og givende, men også utmattende. Fritt Ords Pris 2009 var en stor glede. For en oppsummering av den filosofiske, logiske og juridiske argumentasjonen henviser jeg til min bok: Kampen for ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter og analyser (2009).

         Tittelen på den hittil siste boken min Inn i virkeligheten, min vei fra humanetikk til kristen tro (2010), ble forstått av en anmelder som provoserende. Det er et stempel noen gir meg, at jeg vil provosere. Men tittelen er en presis beskrivelse av det faktum at troen fører oss lenger inn i virkeligheten, og at vantro fører mennesker bort fra virkeligheten. Det gjelder også vantroen når det gjelder mennesket.

         Jeg er personalist (se min bok: Det elskende menneske, person og etikk 2000). Personbegrepet springer ut fra et kristent menneskesyn, Jesus er personen. Gud er den høyeste person. Vi er skapt som personer, vår personlighet er gudegitt, i likhet med vår kropp og sjel. Personen er det kjærlige, verdige, rettferdige og sannferdige mennesket, en mulighet for alle, et rom alle kan gå inn i, når de vil. Omvendelse er å bli seg selv som person.

         Vi mennesker er Guds og Jesus redskaper og hjelpere, vi skal hjelpe til med å skape det gode og slåss mot det onde. Syndefallet er ikke noe kristne skal jamre over, de skal takke. Det ga oss anledning til å bli levende, virkelige og velgende mennesker som kan bety noe helt avgjørende akkurat der vi til enhver tid befinner oss.

         Vil vi være oss selv som personer, være menneskelige, er det ikke minst vår oppgave å snakke sant og stå for sannheten, på den best tenkelige måte, for å øke det naturlige gode i verden og minske det onde.

         Vi lever nå i en tid der uvirkeligheten dominerer, løgnen råder, vantroen er intellektuell mote. Vi står ovenfor den største kulturkrisen noensinne i kristenhetens historie:

         Menneskesynet er kontrollert av reduksjonister og dekonstruksjonister. De har pakket ut barnet, og der fant de ingen person. Derimot fant de en flytende substans, noe plasmaaktig som voksne kan eksperimentere med som de vil. Dette reduserte plasmamennesket trenger ikke far, ikke mor – det trenger bare en livmor og bli født.

         Uansett om moderne mennesker erkjenner Guds eksistens og sin egen eksistens som person, vil de møte det naturlige onde og det naturlige gode i sin egen virkelighet.

         I vårt samfunn finnes det mye av det naturlige onde. Enhver kvinne har siden 1978 kunnet fjerne sitt eget barn inntil 12 uke, uten å måtte gi noen annen form for begrunnelse enn sine egne negative følelser om fremtiden. Før ble det i hvert fall gitt en slags begrunnelse, selv om mange leger ikke likte ansvaret som hvilte på dem. Norge har lenge vært rikt nok til å ta seg av alle sine barn.

         Nå vil AP innføre ultralyd i 12 uke, og utvikle enda flere negative følelser i moderne kvinners bevissthet om barnets fremtid. Det finnes en del barn som ikke er et bidrag til nasjonalbudsjettet.

         Men AP vil også ha kvinneegg til salgs, tilbudene på barnemarkedet skal stadig forbedres. Anniken Huitfeldt anser ethvert konstruert barn som et bidrag til nasjonalbudsjettet, sa hun i forgårs. Da snakket hun om barn som er avlet frem, sæden er renset og egget høstet med omhu, selgerne av menneskemateriale er sjekket for sykdommer, mangler og svakheter.

         Ett av de største problemene med venstresosialister og liberalister er at de ikke snakker ut fra den personlige virkeligheten de selv befinner seg i. Gro Harlem Brundtland som var aktiv for morsbestemt abort, skriver i en av sine egne bøker at hun selv aldri ville ha tatt abort.

         Den nye ondsinnete etikken der barn stadig får reduserte og svekkede menneskerettigheter, er i prinsippet bare for andres barn. Dette er enslige kvinner med ubestemt seksuell praksis, homofile, lesbiske, eldre kvinner og menn. De tilbys barn med reduserte menneskerettigheter. Men fødemødrene kan få et stort marked også blant karrierekvinner i politikken.

         Man skaper bevisst og planlagt en ny sosial kategori far -, mor -, og foreldreløse barn, resultat av individers eksperimentlyst og behov, og kaller dette for nestekjærlighet og uselviskhet.

 

                   Sannhet

Min oppgave de siste fire årene har vært å snakke sant om virkeligheten selv om stortingsflertallet, og toppeliter i det politiske og det religiøse liv løy og stadig fortsetter å lyve.

         Sannheten er vårt viktigste og eneste redskap til virkeligheten. Der løgnen begynner, der begynner det naturlige onde. Det irrasjonelle blir det rasjonelle, det unormale det normale, det gode det onde.

         Dette gjelder spesielt sannheten om ekteskapet, familien, kjærligheten, det grunnleggende forholdet mellom mann og kvinne og det felles barnet. Dette er og vil alltid være samfunnets grunnfjell.

         Følgende er sant og vil alltid være sant: Bare heterofile har bruk for ekteskapet, ekteskapet har bare bruk for heterofile. Ekteskapet var menneskehetens første rettsinstitutt. Det er kun heterofili som behøver lovreguleringer, ettersom kun heterofile fullbyrder samleie og kan få felles barn. Nå er ekteskapet redusert til en seksuell moteretning.

         Det gamle ekteskapet var regulert i forhold til alder, og kan kalles for myndighetsekteskapet. 18 års grensen gjaldt, hvis ikke måtte man ha samtykke fra foreldre eller fylkesmann.

         Den nye ekteskapsloven, endringslov nr. 53/2008, er først og fremst regulert i forhold til kjønn. Loven bygger på løgner og irrasjonelle ideer om seksualitet og familie.

         Denne ekteskapsloven førte til følgende endring i barnelovens § 4 a: Et barn kan ikke både ha en far og en medmor. Barneloven bryter nå med FNs barnekonvensjon, selv om den ble ratifisert av Norge i 1992. Det igjen betyr at den endrede ekteskapslov bygger på bioteknologisk polygami og barnemarkedet. Uten et barnemarked kan homoseksuelt praktiserende individer ikke konstruere seg barn.

         Den nye familielovgivningen fra 2008 er full av løgner og vrangforestillinger. I Lovdata på nettet heter det at denne endrede ekteskapsloven kan føres tilbake til ekteskapslov av 1745, til forordninger av 1775, og reskripter fra 1747 og kirkeritualene fra 1685.

         De rød – grønne har altså forfalsket ekteskapslovens historie. Det har aldri tidligere eksistert en slik ekteskapslov som Norge nå har. Det kan derfor ikke ha noen historie. Den er noe nytt i historien. Ingen kirkeritualer, forordninger eller reskripter har noensinne hatt kjønn som en betingelse for ekteskapet, eller akseptert at barn gjøres farløse/morløse med statens hjelp. Endringslov nr. 53/2008 er en forfalskning av den gamle ekteskapsloven. La oss heretter bruke betegnelsen den forfalskede ekteskapslov, det er lovens rette navn.

         Lovgiver – stortingsflertallet - påtok seg sommeren 2008 radikalt nye oppgaver: Man regulerte alles privatliv, tanker, følelser og verdier, oppfatning av rett og galt, godt og ondt, normalt og unormalt. Stortingsflertallet gikk rett inn i seksualitetens innerste vesen – og løy om den. De løy om barnets medfødte erfaring av far og mor, de lyver om kjønnets betydning for ethvert menneske.

         Lovgivningen stemmer nå overrens med en ondsinnet, privat og irrasjonell forestillingsverden. Den refererer ikke til sannheten om iboende, kjønnsforskjeller, familiens evige realitet og personens verdighet. Den beskytter ikke barnet. Barn har krav på en lovgivning som beskytter dem, og deres personverdighet. Det har de ikke nå.

 

Hvorfor?

Hva var hensikten med disse løgnene?

Hensikten var ikke hensyn til seksualitet. Å regulere homoseksuell praksis er unødvendig, ettersom den består av mer eller mindre gjensidig og fiks onani med en av samme kjønn. Ingen har funnet på å ville lovregulere onani for heterofile.

         Det kan ikke begrunnes i barns behov. Å stjele ved hjelp av lovgivningen far eller mor fra et barn er også unødvendig, ettersom alle barn har en far eller mor. Man kan ikke stjele det som ikke lar seg stjele. På en eller annen måte kan og vil barnet finne hjem til far og mor. Vi vil se nye teknikker oppstå om kort tid.

         Hensikten var heller ikke likestilling. Man kan ikke likestille to fenomener som er motsetningsfulle og i selve sitt vesen ulike. Hensikten var å gi homofile makt over samfunnet, de kristne, og spesielt Den Norske Kirke. Man vil plassere homofile utenfor den demokratiske dialogen og gi de som ønsker det rett til å lyve om virkeligheten.

         Anførerne har nå postulert at homoseksuell praksis er medfødt, og altså ikke konstruert. For dem er det heterofilien som er konstruert og ikke medfødt. Men alle mennesker har en heterofil grunnstruktur. Homoseksuelle kan ikke gjøre noe med hverandre som ikke heteroseksuelle kan, men heteroseksuelle kan fullbyrde samleie. De er altså mest avansert, om dette er en konkurranse i erotisk kunst.

         Fra postuleringen om det medfødte ved homoseksuell praksis, kan man derimot begynne å lete etter de som skjuler seg. Praktiserende homoseksuelle er i dag ikke mange, de utgjør bare 1 % av befolkningen.

         Bevegelsen trenger altså rekrutter. Derfor skal barn og unge lyves for. Barn i barnehager og skoler skal lære at homoseksuell praksis er naturlig og vanlig, til tross for at det er meget uvanlig. Barn og unge skal bli kjønnssensitive, hvilket vil si mottagelige for homoseksuell praksis, og ikke kjønnsstereotype, hvilket vil si lukket for denne praksis.

         Barn og unge skal lære å betvile grunnleggende biologiske sannheter. Homoseksuell praksis, gjensidig onani med en av samme kjønn, skal ingen stille spørsmål ved. Ingen skal heller snakke om alle de sykdomstilstander som følger med iherdig utøvelse av denne mangelfulle seksualiteten, eller om omfattende promiskuitet og rusmisbruk. Det skal ties om skam, skyld og synd.

         Hensikten er å innføre nye moter i seksuallivet. Det kan bli moter som det kan bli vanskelig å kvitte seg med i en kultur der relativistisk og svak tenkning er moderne. Følelsene er på fremmarsj, først og fremst sentimentalitet og selvmedlidenhet, de mest livsfarlige av alle følelser. Av dem blir det mange problemer.

   Naturligvis er det mye irrasjonelt i mange liv. Men det irrasjonelle og det naturlige onde skal ikke være grunnlag for familielovgivningen, hverken i Norge eller andre land. Om kristne kunne snakke sant om familielovgivningen kan denne ene saken samle kristen Norge og redde nasjonens fornuft.

 

Realiteten

Men situasjonen nå er at få tør å snakke sant og åpent. Den kristne majoriteten er fratatt sine menneskerettigheter. En bølge av kristenforakt skyller over Europa og Vesten. Kristne fremstilles ikke lenger i media som personer med samme menneskeverd som ikke – kristne. I det moderne samfunnets mediaøyne er kristne en slags vantro som kan forfølges, trakasseres og sjikaneres. I Vesten som i muslimske land.

Forfalskningen av ekteskapsloven er bare ett eksempel på denne trakasseringen. Mens både partnerskapsloven og den gamle ekteskapsloven krevde samtykke fra begge partene, var det kun partnerne som fikk rett til å samtykke til forfalskede ekteskapslov, en lov som var skreddersydd for dem.

Bare 31 % av partnerne ga sitt samtykke i 2009. Enten fordi endringen ikke har rettskonsekvenser for dem eller fordi de heller ikke liker løgner. Jeg håper på det siste.

            Ektepar ble ikke spurt om de ville overføres til den forfalskede ekteskapslov. Det er både ulogisk og diskriminerende. Hele poenget med endringslov nr. 53 var å oppheve en påstått ulikebehandling av gifte og partnere. Og så ulikebehandles de som loven ikke var skreddersydd for, gifte fikk ikke samtykke til overføringen. Forklaringen er at enten turde ikke stortingsflertallet eller så forsto de ikke poenget med sin egen lovgivning. Deres hoder er overkjørt av likhetsfanatismen.

Norges Høyesterett har indirekte innrømmet at det har skjedd noe underlig i lovgivningen. I Høyesteretts kjennelse der vår stevning ble avvist heter det: ”Kjernen i søksmålet synes å være at de ankende partene ikke ønsker at deres ekteskap skal være av samme karakter som likekjønnede ekteskap.” Her avslører dommerne at også de mener at endringsloven inneholder to vidt forskjellige ”ekteskap”, et likekjønnet og et ulikekjønnet ”ekteskap”.

         Norske jurister er vanligvis rettspositivister, hvilket betyr at de aldri forholder seg til virkeligheten om de ikke tvinges til det. Sannheten er ikke interessant nok. Virkeligheten er langt der ute, om den i det hele tatt eksisterer. Men når det finnes to ”ekteskap” også for høyesterett, er det opplagt at det også finnes for oss andre. Betegnelsen likekjønnet ekteskap hører ikke hjemme i høyesteretts uttalelse, ettersom loven skulle gjøre ekteskap og partnerskap like.

         Selv høyesterett som tenker usant må altså operere i det gamle tankeuniverset for å uttrykke seg presist. Selv høyesterett som er villig til å lyve på vegne av stortingsflertallet og homolobbyen klarer altså ikke å unngå å tenke sant.

         Det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor to høyst ulike grupper – ektepar og partnere - som skulle behandles som like, ble ulikebehandlet i dette spørsmålet. Loven som skulle likestille, ble en lov som diskriminerte majoriteten av befolkningen.

         Å gi både ektepar og partnere rett til å takke nei, ville vært å utvise respekt for ekteskapslovens syn på ekteskapets gyldighet: kun personers frie vilje gjør et ekteskap gyldig. Departementet selv anser helt klart det gamle ekteskapet og partnerskapet for å være identiske rettslige lover. Det heter i den forfalskede ekteskapslov: § 95.

         ”Et registrert partnerskap har … samme rettsvirkninger som et ekteskap.”                    

 

Kamp mot kristne

I all hovedsak er den forfalskede ekteskapsloven uttrykk for et ønske om å tilføre kristne et banesår som kristendommen ikke kan overleve.

         Man unnlot å sette et riktig og presist navn på loven og klargjøre det historiske skillet mellom den monogame, kjærlighetsbaserte, biologiske familie og den planlagte, polygame, konstruerte familie der i prinsippet alle barn av lovgiver blir fratatt rett til far, mor eller begge.

         Man støttet det irrasjonelle, uvirkeligheten og løgnene.       

Frihets - og likhetsbegrepet ble revet løs fra den personlige virkeligheten. Venstresosialister har aldri virkelig forstått hva disse kristne begrepene står for:

         Frihet er retten til å leve som en selvstendig, verdig og elskende person. Likhet er retten til ikke å være en ting, et dyr eller en slave, men være en selvstendig, verdig og elskende person i fellesskapet. Ikke noe annet. Menneskerettighetene kommer fra Gud og Bibelen, ikke fra AP, SV eller liberalistene.

         Det er bare irrasjonelle individer som vil være absolutt frie – et liv i absolutt frihet er et liv i ekstrem avhengighet av øyeblikkets impulser og kroppens instinkter. Det er bare irrasjonelle individer som ønsker hundre prosent likhet, og derfor undertrykker alle forskjeller både på det indre og det ytre plan, både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig.

         Når konstruksjonistene hevder at kjønn er løst knyttet til det sosiale individet, hevder de samtidig at det fullbyrdede samleie mellom mann og kvinne ikke er skaperens ønske og vilje, og at barn hverken trenger sin mor eller far.

         De hevder at barnet er en ting, et dyr eller en slave, ikke lenger en person. Familieslaver, kaller konstruerte barn seg selv.

Her blir den inhumane og hjerteløse konsekvensen av den forfalskede ekteskapsloven tydelig: Barn er nå vedtatt i norsk lov som gjenstander som de voksne kan disponere fritt over alt etter som hvem som skal være deres såkalte foreldre.

         Barn er blitt fratatt både frihet og likhet. Barnets status er blitt vilkårlig. Det gjelder ethvert konstruert barn. De kan nå produseres som et avlsdyr, en vare – helt uten kjærlighet og begjær. Det skjer i statens regi og med lovgivers vilje. Det skjer på et marked.

         Det har pågått en aktiv kamp mot kristendommen over mange tiår, spesielt har kommunister, sosialister, ateister og medlemmer i den rød – grønne regjeringen vært aktive. At de raserte ekteskapet er deres siste seier. Skolene og kristnes rettssikkerhet er neste.

         Karita Bekkemellom skrev i sin bok Mitt røde hjerte (2009): ”Jeg er helt imot en ubegrenset religionsfrihet. Religion må underlegges vårt felles lovverk, som alle andre institusjoner i samfunnet. … Svakheten ved den nye ekteskapsloven nå er at kirken ikke ble instruert til å benytte et felles liturgi for alle ekteskap… Jeg var villig til å bruke rå politisk makt til å tvinge kirken til fornuftige synspunkter. …

 

Det var hele stortingsflertallet villig til! Biskop Solveig Fiske følger nå opp, også DNKs preses Helga Haugland Byfuglien ønsker å praktisere irrasjonalitet og vantro.

 

Toleranse?

De gifte fra før 2009 som virkelig støtter den forfalskede ekteskapsloven for sin egen del burde kreve å få gjøre det åpenlyst og offentlig.

         Vi andre som støtter barns menneskerettigheter og sannheten om familien og mennesket som person, burde få anledning til å si åpent nei til en avtale vi ikke har samtykket til.

Våre grunner er meget aktverdige: Den forfalskede ekteskapsloven kan skade barn, ødelegge den kristne moral og forvrenge virkeligheten i tiår fremover.

         Noen burde være i stand til å forklare oss hva som er galt med å ville beskytte familien slik den er i virkeligheten og alltid vil være, og slik Gud har skapt den? Hvorfor skal det fremstilles som umoralsk? Hva er galt i å beskytte barnet?

         I FNs barnekonvensjon skal barn sikres rett til, umiddelbart etter fødselen, navn og nasjonalitet, og så langt det er mulig, kjenne til sine foreldre og få omsorg av dem. Staten skal respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold.

            Hva var galt med det?

            Nesten hundre år etter de Castbergske barnelover (1915) der barn født utenfor ekteskap fikk rett til arv etter far har norske barn mistet sine selvfølgelige rettigheter som personer. 

           

Rettssaken

Tilslutt noen ord om rettssaken syv ektepar reiste mot den norske stat i september 2009. Saken ble avvist av rettsapparatet. Vi har innlevert en klage til menneskerettsdomstolen i Strasbourg i desember 2010 (EMD) for å kreve rett til å reise sak i Norge. Vi henviser til vår menneskerett, rett til rettferdighet (right to justice).

Antall sakssøkerektepar er nå 542. Dom forventes om ett år eller to. Det er en selvfølge å kunne reise sak i et demokrati – hvorfor skulle ikke vi?

Noen av oss har startet en forening For Sant Ekteskap, der alle kan bli medlem. Vi håper på å bli mange tusen når saken kommer opp, - 50 tusen protesterte i 2008 mot den forfalskede ekteskapsloven. Foreningen For Sant Ekteskap skal ha som oppgave å følge saken til den er vunnet i Norge.

 Søksmålet gjelder: 1) Vurdering av ekteskapets gyldighet og samtykkets betydning for et gyldig ekteskap. 2) Rett for ektepar, gift før 2009, til å samtykke til endringslov nr.53/2008, og rett til å beholde den gamle ekteskapslov, altså krav om likebehandling med partnerne som fikk rett til å samtykke på nytt til en lov uten rettslige konsekvenser.

         Det skal bare et nytt stortingsflertall til for å få reversert den forfalskede ekteskapslov. For å få regulert barnemarkedet, derimot, som nå er i sterk ekspansjon trengs det fornyelse i verdens tenkning om barns rettigheter. Ingen lovgivere synes foreløpig å være oppmerksom på mulighetene av øket menneskehandel, når det vokser frem et barnemarked der alt er tillatt.

 

 

1) Dette foredraget ble holdt 24.03.11, Oslo Symposium, arrangør Kristenfolket.

 

 

 

 

I all hovedsak ligger det her allerede trykte artikler i forskjellige aviser, med en og en annen kommentar inne i mellom. Jeg henviser også til nettstedene morfarbarn og nettverk for ekteskapet, der ligger mange av mine kronikker de siste to og ett halvt år om likekjønnet ekteskapslov og barnemarkedet.

 

Ellers skriver jeg av og til kommentarer i forbindelse med debatter jeg til enhver tid deltar i eller har deltatt i. I forbindelse med Fritt Ords Pris 2009 var det visstnok 1100 oppslag i løpet av mai-juni, i følge Unn Conradi Andersen. Hun har fått stipend fra Senter for Tverrfaglig Kvinneforskning og forsker på meg som "motoffentlighet" - en enkel person. Kommer tilbake til det senere. Kommentarene har en annen skrift enn artiklene - vanligvis.

 

I dag (06.03.10) hørte jeg på Ukeslutt at bioteknologene også arbeider med å få et embryo til å vokse utenfor livmoren, de har allerede klart den aller første fasen før det implanteres i en kvinnes livmor. Bioteknologen (navnet fikk jeg ikke med meg) fortalte at i fremtiden kan en gris eller et annet dyr, bærer frem et menneskebarn - det dreier seg om å finne den rette livmoren, naturligvis. Den eldste kvinnen som har født, altså har en elastisk nok livmor, er 70 år, indisk kvinne. India er langt fremme på dette feltet, de har gode klinikker og mange mulige fødemødre, som ikke nødvendigvis er fattige.  

 

For ett par dager siden jeg jeg invitert av Gaysir til å svare på André Octay Dahls siste angrep på meg, det er først sendt til min epostadresse. Jeg har svart ham der. Etter min oppfatning burde Dahl angrepet meg på Stortingets nettsted (har de det?), ettersom han deltar debatten som stortingspolitiker fra Høyre. Det gjorde han også i media da han oppdaget at ikke alle var enig med den rød - grønne regjerningen og stortingsflertallet. Flere andre politikere deltok også. Det var slike som sviktet sine velgere i debatten i stortinget:

 

          Mange brøt løftet sitt til velgerne. Høyre: André Oktay Dahl, Jan Tore Sanner, Sonja Irene Sjølie, Trond Helleland, Erna Solberg, Torbjørn Hansen, Elisabeth Røbekk Nørve, Olemic Thommessen, Per Kristian Foss, Ine Marie Eriksen Søreide,  Bent Høie, Elisabeth Aspaker og Martin Engeset. Senterpartiet: Dagfinn Sundsbø, Trygve Slagsvold Vedum, Jenny Klinge, Trond Lode, Erling Sande, Lars Peder Brekk. Og så var det selvsagt statsråden, Magnhild Meltveit Kleppa, som fikk nye informasjoner om sin sønns homofili. ( se min bok: Kampen om ekteskapet, del I, kapitel 2). 2009

 

Forøvrig ser jeg at mobbere boltrer seg på Gaysir - homofile mobber mest, ble det konstatert i fjor (se Google). 

 

Torbjørn Urfjell SV er en av dem, - SVere er intolerante på en nesten nydelig måte, de tåler ikke et lite kupp før de tar fra personen verv og anseelse (Bergen 2010). Inga Marte Torkildsen hevdet (juni 2008) at hun representerte nestekjærligheten i ekteskapsdebatten, og ikke Dagfinn Høybråten. Espen Ophaug V. kjefter også på meg fordi jeg var med i Venstres prinsippprogramkommité. Jeg trakk meg pga. en kronisk sykdom. Vi var ikke kommet til ekteskapsloven, da.

 

Men tilbake til André Octay Dahl. Han hadde et angrep meg i DagenMagazinet 06.05.09, dagen etter jeg fikk Fritt Ords pris. I et brev datert 07.05.09, forteller han han at vil at han og jeg skal møtes. Jeg avviste hans frieri i DM noen dager senere. Når jeg får litt tid skal jeg legge ut hele brevet hans her. Foreløpig kommer bare mitt svar til ham i DagenMagazinet, her er det viktigste:

 

 

DagenMagazinet 07.05.09: Nina Karin Monsen: Octay Dahl, venn eller fiende? Octay Dahl, angriper meg 06.05.09 i DM. Han tror at han vet hva jeg mener. Han mener visst at han selv er reflektert. Kan han da begrunne hvorfor det er til noen barns beste å bli konstruert farløse? Med et utseende som gjør at barna ligner medmor, en kvinne de ikke er i familie med? At planlagt morløse barn også er ok.? Octay Dahl bør slutte å diskriminere og forskjellsbehandle barn. Når 3 av 4 barn vokser opp sammen med mor og far, blir gruppen som er planlagt uten fedre (eller mødre) utsatt. Som barn flest, vil de savne far og mor og sørge over tapet.

            Min kritikk rammer ikke barn, den rammer voksne, spesielt homofile, men også single heterofile som skaffer seg farløse eller morløse barn. Folk har til alle tider gjort med privatlivet som de selv vil. Men få har hatt makt nok til å få staten til å lage en lovgivning basert på deres spesielle praksis. Familielover skal være basert på sannhet om relasjoner mellom mennesker som er i familie. Familie og bofellesskap er to vidt forskjellige fenomener. Ethvert barn har en far og en mor, og denne enkle sannheten skal norske politikere bøye seg for, den skal inn igjen i norsk lov. Mange oppfatter lovgivning som moralsk normerende.

Octay Dahl var tidlig ute med fordømmelser av meg i mange sammenhenger. Han skrev under på det sære oppropet til jazzmusiker Lisa Dillan. Det gjorde også andre i norsk homopolitisk toppdivisjon som Kjell Erik Øye og Anette Trettebergstuen. Dette oppropet og demonstrasjonen førte til at jeg mottok trusler og måtte ha sikkerhetsvakt i Operaen.

            Lisa Dillans opprop er basert på noen formuleringer fra boken min Kampen om ekteskapet barnet. Hun har ikke selv lest boken. Jeg skriver (s. 75) om homoaktivister og Blitz som var aggressive og hatefulle ved demonstrasjonene mot likekjønnet ekteskap i Oslo og Stavanger våren 08. Politiet måtte gripe inn. Dernest har Dillan en formulering fra en kronikk i Aftenposten om prostitusjon, også løsrevet fra sammenhengen. Kronikken dreide seg om at også prostituerte kan velge på nytt, få hjelp, men hjelpen må stå i forhold mengden av penger i markedet. Tittelen på min kronikk var: Prostitusjon, penger og skam. Aftenposten tok vekk ”penger”. Den tredje formuleringen er fra en kronikk i KK om donormarkedet, hvor jeg beskriver den mentalitet som sannsynligvis styrer mennesker som selger/kjøper andres sæd, egg, livmor, osv., altså de følelsesmessige kreftene som gjør barnemarkedet mulig. Jeg forstår dette som narsissisme. En del psykiske forstyrrelser går i arv.

Disse løsrevne formuleringene forteller at de som står bak oppropet har egne interesser, de ønsker stor vekst i barnemarkedet. Homopolitiet vil bare ha en positiv og vakker beskrivelse av homoaktivister, de vil ikke at prostituerte skal sees som noen som velger, det kan etter deres mening heller ikke homofile, de vil ikke ta inn over seg at barn arver foreldres psykiske egenskaper og eventuelle sykdommer.

            Forunderlig nok, Dahl skrev brev til meg fra Stortinget, datert dagen etter angrepet i DM. Hva har hendt? I brevet forteller han at han ennå har til gode å ha møtt meg, og fått muligheten til å diskutere både homofile, den nye ekteskapsloven, barn og Fritt Ord prisen med meg, og han ber om at vi kan finne tid til det. Han sier også at han velger å tolke en del av uttalelsene mine i beste mening og oppfatter at vi faktisk er enige om en del ting. Fremfor å ha dialog via media og leserbrevspalter håper han at jeg kan ringe og at vi kan møtes, for å samtale, for bedre forståelse av hverandre. Han synes det er forkastelig at enkelte bruker trusler mot meg, og også mot ham.

Møtes med Octay Dahl? Nei, tusen takk. Jeg fraråder alle å stemme Høyre, Venstre, rød – grønt. Partiene som nå har vedtatt at barnemarkedet er ekteskapets grunnlag bør ikke lenger ha velgernes tillit. De respekterer ikke elementære, enkle sannheter om det menneskelige. Vi må få tilbake verdikonservative ledere som ikke har latt seg lure av diskriminerings- og likestillingsretorikken. Hvor er de?

(Noen småting ble endret i epostoversendelsen).

 

Stadig må jeg korrigere medias oppslag om rettssaken vi har reist mot staten. Nrk hevdet at Monsen hadde tapt saken, det gjorde også ABC - nyheter, NRK har rettet det opp. Aftenpostens Jenny Sandvig hadde jeg en lang samtale med, oversendte stevningen, allikevel ble det feil. Det tok meg 14 dager å få rettet opp, Aftenposten gjorde det ikke selv. Vanligvis setter de inn egne rettelser, ikke i dette tilfelle.

 

Nina Karin Monsen: Aftenpostens feil 26.02.10.

I Aftenpostens Jenny Sandvigs artikkel om vår rettssak (11.02.10) het det: ”Det mener de strider mot menneskerettighetene, uten å påberope seg hvilke menneskerettigheter som skal være krenket.”

I vår stevning, som Sandvig fikk tilsendt, er det referert til følgende menneskerettigheter: FN konvensjonen om politiske og sosiale rettigheter, art. 23, 26, Menneskerettighetserklæringen av 1948, 1, 2, 6, 7, 8, 14, 16, 18, 29, 1. Vi henviser også til FNs barnekonvensjon. Den er nå brutt i Norge. Man kan frata en bestemt kategori barn sosial likhet. Far eller mor, barnets fødselsgave, kan fjernes etter voksnes behov.

Vi har dessuten referert til følgende sak i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, 06/04/09: ”Retten har så langt ansett at rettigheten under artikkel 14 om ikke å bli diskriminert mot i forbindelse med oppfyllelsen av rettigheter garantert under Konvensjonen er brutt når statene behandler personer forskjellig i like situasjoner uten å sørge for en objektiv og fornuftig rettferdiggjøring. Retten til ikke å bli diskriminert mot under oppfyllelsen av rettighetene garantert av Konvensjonen er også brutt når statene uten en objektiv og fornuftig rettferdiggjøring unnlater å behandle forskjellig personer hvis situasjon er betydningsfull forskjellig.”

Regjeringen har ulikebehandlet partnere og ektepar. Vi krever likebehandling med partnere. Det har ingen rettsvirkninger for partnere om de skifter til likekjønnet ekteskap. Når homofile er blitt likebehandlet med heterofile, skal også heterofile likebehandles med homofile. Navnet på ekteskapsloven i Norge er endret for alle. Den heter common marriage, sier BL-departementet, media sier homoekteskap. De feiret på Operataket. Vi har stevnet staten for å beholde den loven som vi giftet oss etter.

Oslo Tingrett bruker Altadommen. Men ekteskapsinstitusjonen er ikke regjeringens naturressurs. Ekteskapet er et personlig forhold, med individuelle rettigheter. Det samme gjelder i alle kristne land.

 

NB! Aftenposten fjernet min overskrift. 

Faktum er at det foreløpig bare er en dommer i Oslo Tingrett som har avist saken. Hun klarte ikke å gjengi saken korrekt, men holdt seg trofast til regjeringsadvokantens versjon. Regjeringsadvokaten går naturligvis ikke imot regjeringen, stortingsflertallet, store deler av media, toppeliten, LLH. Regjeringsadvokater har jo karrierer de skal tenke på. Men når media gjør så mange feil, er det fordi journalister ikke har alminnelige informasjoner om rettssaksprosedyrer eller fordi media rett og slett vil desinformere? Min respekt for journalister har dalt kraftig i forbindelse med denne debatten.

 

I Morgenbladet har det den siste måneden pågått en debatt om donorbarn, se avisens nettsted for hele debatten. Jeg hadde en kronikk om norsk familiepolitikk, her følger den og mitt svar til to lesber som angrep meg:

 

 

Nina Karin Monsen: Familiepolitikk uten prinsipper, Morgenbladets kronikk, 05.02.10

Naturligvis er det bra at debatten om den nye familiepolitikken som ble vedtatt sommeren 08 har startet, nå sist i Morgenbladet, avisen som burde ha ført an siden 2005 da likekjønnet ekteskapslov kom på programmet hos AP og SV.

Langt flere våger etter hvert å hevde offentlig at barnet prinsipielt ikke er en vare, ingen familieslave, men har soleklare rettigheter i kraft av seg selv som person. Ethvert barn er født med far og mor, de to er en del av barnets bagasje. Men kulturradikalerne, styrt av homolobbyen, mente at de hadde rett til å stjele fra bagasjen. Snart også mor, eller begge. Barn er også en del av menneskehandelen. Noe annet voksne kunne trenge? Barnemarkedet har ingen moralske betenkeligheter, det er verdinøytralt.    

I Norge gjaldt FNs barnekonvensjon. Nå er pkt. 7 fjernet. Den sa at barnet har rett til å kjenne til sine foreldre og få omsorg fra dem, så sant mulig. Når politikere som Audun Lysbakken allikevel kan hevde (Aft.21.12.09) at ”Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov og har fått en meget sterk stilling i norsk rett”, skyldes det at den rød - grønne regjeringen og homo - Høyre, sommeren 08 endret synet på barnet. Barnet har i deres øyne bare rett på omsorg fra en eller flere voksne (personer over 18 år). Kulturradikalerne har nylig pakket ut foreldrebegrepet. Der fant de bare omsorg. Barn kan nå få fire typer foreldre: biologiske, sosiologiske, juridiske og psykologiske foreldre. De siste vinner stadig rettssaker i USA. Omsorgsfulle steforeldre og samboere, uten papirer på barnet, får nå nye muligheter. Biologiske foreldre står lavest i kurs, ettersom homofile aldri får barn sammen.

Familiebegrepet kan også pakkes ut. Den konstruerte familie kan bestå av ”mennesker over 18 år” som gir hverandre omsorg. Asylsøkere og flyktninger behøver ikke familiegjenforening, men omsorg. Alle man anser for å være en del av sin konstruerte familie bør kunne arve på like fot. Det kan skape sosial likhet.

            I Norge får nå snart alle kvinner tilbud om sæd, og alle menn tilbud om egg (forslag fra SV, Ap og Oslo Høyre). Ettersom konservatismen i Norge er død også i Morgenbladet og på høyresiden – dens viktigste kilde var det heterofile ekteskap, familien og barnets rettigheter, - er det bare ny politisk vilje hos folk flest som kan beskytte barnet, og igjen sikre fars/mors rolle i familien. Men barnets sjanser er små. Det politiske liv vil ikke ha noe med prinsipper og moral å gjøre. Vi som lenge har forsvart barnets medfødte menneskerettigheter et blitt utsatt for en klart styrt sjikane.

Marit K. Slotnæs skrev (11.12.09): ”Det er fortsatt vanskelig å problematisere saken, uten å høre Nina Karin Monsens skingrende retorikk på den ene siden – og homobevegelsens ikke mindre blinde og tonedøve rettighetsargumenter på den andre.” Slotnæs har dårlig hukommelse, hun lot seg blende av overskrifter. Ikke var jeg retorisk, ikke skingret jeg. Det var media som skingret, også Morgenbladet. Ikke en eneste gang uttalte jeg meg ensidig negativt om homofile. Jeg skrev mot anonym og all sæddonasjon (1987), uttalte meg positivt til lesbiske mødre (04, før jeg visste at de planla farløse barn). Alle far/morløse barn har dessverre et sosialt handikap, selv om de druknes i omsorg.(se www.ninakarinmonsen.no).

Allerede i min roman Tvillingsjeler, 1993, reflekterer jeg over et samfunn der barn er statens eiendom. Idealet er utvaskede personligheter, barn vokser opp på barnehjem og produseres ofte til fornøyelse for en flokk matriarker: ”Forresten manipulerer staten med menneskers identitet, som du kallet det! Du har hørt om statens frivillige sæd - og eggtjeneste og om loven til alle kvinners rett til barn antar jeg? Hvorfor skal ikke jeg følge normen i vårt samfunn? … Lita ble stum. Det var mange på Barnehjemmet som ikke visste hvilken mann eller kvinne de stammet fra. Alle syntes det var bra at Staten ga kvinner innsprøytning med gratis sæd eller implanterte egg. Saken hadde forresten aldri interessert Lita. I likhet med mange andre så hun nærmest på det som en praktisk form for formering. Når en ønsket seg barn, og det passet inn i planene, gikk det ofte mye raskere på den måten. Selv menn og kvinner som kunne få det til på vanlig måte, brukte gjerne inseminasjonsmetoden. Fornøyelse og arbeid var to forskjellige ting, sa de. ”(s.98)

I 1993 tenkte jeg ikke på at også menn vil kreve morløse barn. Familien var truet, men den var den enkeltes ansvar. Den enkelte kunne kjenne dårlig samvittighet og gjenopprette skader. Nå kan alle som ønsker det ødelegge en familie med statens hjelp, den kan aldri bygges opp igjen. Man vil få høre at man handler av nestekjærlighet. Planlagte far - mor eller foreldreløse barn skal være takknemlige for at de er født, sier SV, AP, Sp, Rødt og Høyre. Det sier man ikke til vanlige barn.

Media valgte å konstruere seg noen homofober, fremfor å skrive om utviklingen på barnemarkedet. Med få unntak, har media neglisjert barnets umistelige rettigheter. Ingen kan ta fra voksne menneskerettigheter ved å henvise til egen fysiske, psykiske, sosiale eller seksuelle tilstand. Heller ikke hos barnet sitter menneskerettighetene løst. Man kan fjerne kunnskap og kjennskap til far eller mor, men aldri virkninger på barnets sinn og i barnets kropp. Bare alder skiller voksne og barn, menneskeverdet er det samme.

I dag er norsk familiepolitikk de facto styrt av homofile, single og deres allierte, grupper som har stor interesse av planlagte far - og morløse barn, fordi de selv ikke kan skaffe seg barn på annen måte. En konstruktiv debatt må gå imot den politisk korrekte tenkningen. Man kan ikke tenke at det er statens oppgave å fordele barn likt. Man må bygge på et første moralsk prinsipp: Det er inhumant å planlegge urettferdighet og sosial ulikhet for barn. Det et barn har fra sin skapers hånd, har intet menneske og ingen stat rett til å ta fra det.  

Det er som en tsunami, uttalte nylig Ole Schau, han siktet til strømmen av enslige kvinner. Han leder verdens største sædbank, Cryos, som selger tre fjerdedeler av sin sæd verden over. I Kina venter 24 millioner unge menn på en brud. Når får de høste kinesiske egg og låne fødemor i India? Om barnløshet er et argument, stiller disse sterkt.

I Norge burde media konsentrere seg om skolene. Nå skal homofili og glidemiddel inn som noe normalt, pensum er klart, lesbiske Mimi Bjerkestrand har 150 tusen medlemmer til sin rådighet i utdanningsforbundet. Voksne som ikke ville diskutere offentlig barns tap av rettigheter før unnfangelsen eller uttale seg om hvilke normer som skal styre ekteskapet og familiepolitikken, må nå diskutere seksuelle varianter med sine barn og barnebarn. Vi får håpe at de fleste forstår at urettferdighet overfor barn etter noen årtier vil ramme hele samfunnet.

 

 

 

Nina Karin Monsen: Homofellen, Morgenbladet 26.02.10 Donorbarn-debatt:

Monclair og Steigum (M&S)angriper(12.02) min kronikk (05.02) om familiepolitikk uten prinsipper. De kaller debatten for sårbar. Men det er barn som planlegges uten far eller mor som er sårbare. Barn er også debattens sentrum, de skal leve resten av sitt liv med denne spesielle sårbarheten. M&S anser homofile for å være urettferdig behandlet av samfunnet. Men det legitimerer ikke urettferdig behandling av egne barn og dannelsen av nye sosiale kategorier, etter hva jeg vet ukjent i menneskehetens historie. M&S vil visst nok at barn skal skrive om gode og dårlige erfaringer. Hvor mange halvt foreldreløse barn ønsker de seg før de begynner å tenke prinsipielt? Prinsipper kommer før erfaringer.

Kunstneren Ingun Bøhn, f.1947, skrev 22.05.09 i Aftenposten: Jeg har vokst opp med en sædcelle til far og kan fortelle lesber og eventyrlystne at det ikke har vært noe stas. Man er og blir historieløs, og svar skyldig når tema far kommer på bane, og det er ofte! Det er lettere å referere til adopsjon eller død. Men en far uten navn! Jeg skal love at det svir! Det kommer aldri til å bli kult. Det blir heller aldri "vanlig". Selv et ønsket og elsket barn har behov for foreldre av begge kjønn. Livet selv har overbevist meg om at å leve med mor og far, gjør en moden for valg man må ta som ung voksen, i kjærlighet til en av motsatt kjønn. Jeg anser anonym sæddonasjon som et psykologisk eksperiment jeg aldri ville utsette noen for.

M&S liker nok sånne som Sofie Frøysaa, 21 år. Hun talte mot Fritt Ords pris utdelingen til meg foran Operaen. Hun representerte de lykkelige barna med to ”mødre”. Men Sofie har far og er vokst opp i ekteskap. Til tross for det ble hun stadig brukt av media. Antagelig finnes det i dag i Norge bare noen hundre planlagt farløse barn, de fleste er mindreårige. Kun 1% av befolkningen ble registrert som homofile av Folkehelsens undersøkelse i 2003, ikke 10 % som LLH stadig hevder. 1 % samsvarer med internasjonale tall. LLH har ca. 2200 medlemmer, antall partnere var ca. 3500. Bare 31 % av disse har ønsket overføring i 2009 til likekjønnet ekteskap. LLH representerer ikke landets homofile.

Homofile kvinner i Norge begynte så vidt jeg vet å lage barn allerede på 1970 - tallet. De snakket ikke da om kjærlighetsbarn. På den tiden brukte de homofile venner. Barna fikk antagelig registrert far. Å konstatere farskapet var - og er i forhold til vanlige barn, statens plikt. Omkring år 2000 (?) fikk homofile aktivister ideen om at lesber skulle kreve at staten skulle behandle dem likt med heterofile kvinner som hadde steril ektemann. Da kunne de få renset sæd med far som var sjekket for sykdommer, osv. Lesbene begynte å snakke om ”våre” barn. Stebarnsadopsjon ble tillatt i 2006, det tar bare noen måneder å få papirene klare.

            Barn ble åtet. Eller var det lesbene som gikk i fellen? I følge barneloven § 4 a kan barn nå ikke ha både far og medmor. Jeg vet ikke om M&S er mødre eller medmødre – men fedre er de i hvert fall ikke. Medmor får ikke selv barn av staten, men hun skal betale barnebidrag. Hun må skaffe sæd selv. Hennes barn må adopteres av eventuell kjæreste. Lesbiske skilles tre ganger så ofte som ektepar. Juridiske barn blir uansett livsarvinger. Medmor kommer enten lett ut av avtalen eller aldri. Staten vil sende bidragsfogden etter henne. Barnet ligner fysisk sett medmor, staten har funnet en passende donor. Hvordan vil barnet oppleve å være konstruert i en fremmed kvinnes bilde?

            Stortingsflertallet slukte argumentet om barnets problemer med tap av forelder som kvinnene selv hadde fjernet. Men nå vil single kvinner med uklar seksualitet også ha statens hjelp til å lage farløse barn. Det finnes mange enslige mødre allerede, sier de. Hvorfor skal heterofile tvinges til å gå på bar, få ikke-kontrollert sæd og kanskje belastes med en mann som vil være far? Hvem barna til enslige kvinner ligne? Jens Stoltenberg? Hva mener Gunn Karin Gjul? Hun snakket lenge om barnets rett til to ”forelder”. Tema er plutselig av null interesse.

Mor og medmor med hvert sitt nyfødte barn får både mamma- og pappapermisjon. Den ene betaler riktignok for den andres barn, men får selv dobbel barnetrygd fra staten. Neste bølge av barneelskere blir menn. De er allerede innvilget pappapermisjon av NTL om de tar med seg et barn fra utlandet. Så kommer eldre kvinner med brukbar livmor, enslige og par av ethvert slag som får føde- og eggmor i India og sæd fra Cryos.

M&S diskuterer ikke hva radikalt bestjålne barn, familieslaver, vil gjøre om de blir mange og kan stå sammen, også internasjonalt. Alle mennesker får identitet fra sin sosiale rolle og plass i hierarkiet. Disse barna blir intet unntak. Det en del stater nå gjør mot dem kan ikke gjenopprettes.

M&S hevder at noen ser ned på barn fordi de ikke kjenner sitt opphav. Har de ikke forstått at det er mor og medmor som kan bli sterkt mislikt? Svært mange mener det er etisk galt av voksne bevisst å gjøre barn halvt eller helt foreldreløse. Det har med barnets status som person å gjøre, det dreier seg ikke om homofili. Men homofile har nå i mange land vært pionerer for at halvt foreldreløse barn er høyst etisk akseptabelt for dem. Ikke et ord er ytret om barnets menneskerettigheter fra det hold. Det faller et spesielt ansvar på LLH og homofile toppolitikere og deres støttespillere i SV, AP og Høyre som nå har presset frem planlagte halvt farløse barn som kvinners rettighet.

 

Debatten om utviklingen av KrF er interessant. Den viser at få politikere idag, ønsker å stå frem som konservative og representere den andre siden i demokratiet. Det er tydelig at mange i småpartiene gjerne vil bli akseptert av det største partiet i Norge AP. Man vil inn i maktens sentrum. Hva slags saker, er helt underordnet. Jeg og mange med meg har lenge skjønt tegningen.  

 

Nina Karin Monsen: KrFs nye venner. Frispark. Velsignet Helg. 20.02.10 Dagen Magazinet

Nå vil KrF bli rause, få nye venner. Det kan bli venner som ikke bekjenner seg til kristendommen, ikke støtter Israel, vil ha lett adgang til polet og de som staten gir planlagte halvt foreldreløse barn. Det er den siste gruppen venner som undrer meg mest. Blant dem er noen lesbiske par og en tsuinami av single kvinner, seksualitet ikke opplyst. Disse kvinnene har det til felles at de skiller seg sterkt fra alle andre kvinner, som nettopp vil ha barn med den mann de elsker, og ikke kan drømme om å frata barnet dets far.

            KrF må nå akseptere homofiliundervisning i skolene. Skeiv ungdom vil at mennesker skal ha tilpassede normer og ikke selv tilpasse seg normer, lederen Espen Evjenth vil ha undervisning i glidemiddel. Snakk om farer ved analsex blir det nok lite av. KrF må generelt støtte ”homokulturen”. I Sex-guide for homser fortelles det om homoerotismens eksesser. De årlige homoparadene er preget av pornoseksualitet og sadomasokisme, betalt av kommuner og fylkeskommuner. Så vidt jeg vet gikk det med ca. 30 millioner til såkalt homopolitisk arbeid i fjor. Bare LLH fikk mer enn ni millioner.

            Ingen behøver å betvile at dette er en destruktiv og maktsyk ”kultur”. I serien om norske homofile, nylig vist på NRK, ble homsemiljøet i Oslo betegnet som råttent av Johannes Brun. Han snakket om unge menn som ble spist av ulvene og tatt av gribbene, miljøet var verre enn bygdedyret. Andre fortalte at de var promiskuøse, hadde forsynt seg av fruktfatet og skaffet seg en egen moral.  

           I programmet deltok også feministen Berit Ås’ datter, Inge. Hun hadde aldri kalt seg selv for homofil, lesbe er finere enn homo for lesber. Hun fortalte om erobringen av nyfeminismen og Kvinnehuset i 1970- årene. Det foreligger et internt notat fra den tiden skrevet av Kari Melby, nå professor i historie ved NTNU: ” …for meg ser det ut som om heteroseksuelle kvinner for stor del har sluttet å drive organisert kvinnepolitisk arbeide. … Hvis det er noe i dette bør vi tenke mer over å bevare skallet av nyfeministene, NF, som dekkorganisasjon for Lesbisk bevegelse, LB. …” At lesbisk bevegelse dominerte Kvinnehuset var godt kjent i miljøet, men ble unisont benektet av de som visste bedre. Jeg skrev en kronikk om forholdene i 1980. Gerd Brantenberg startet lesbisk bevegelse i 1975. Lesbiske har hatt stor innflytelse siden da, både i kvinnebevegelsen, statsfeminismen og på kvinneforskningssentrene. Ikke mange har våget å argumentere mot dem. Lesbene var pionerer for matriarkatet.

Andre i NRK programmet uttalte at det er trendy å se homofil ut. De snakket om traktorlesbe, drag, skrulle, bitch, bamse, de utelot så vidt jeg husker soper, lærhomse (butch), og silkehomse (femi). Ukulturen er godt beskrevet i homsevitsene (se Google). Det grunnleggende skillet går mellom menn og kvinner, silke- og lærhomser. Men bitchene allierer seg med lærhomsene, som Friele gjorde under debatten omkring Fritt Ords Pris 2009, da hun kalte homofile som var uenig med henne for silkehomser. Når heterofile snakker om sine flotte homofile venner, antar jeg at det er silkehomser og bamser de refererer til. De er bevegelsens snille ansikt utad. Uvitende tolerante individer kan få seg noen overraskelser.

           Homofile har brukt heterofile for å få politisk makt til å endre seksuelle normer og den alminnelige moral for alle. De har også arbeidet fra SV, AP, Høyre og kirken med samme mål. Nå er norsk heterofil familiepolitikk blitt en homofil styrt privat affære. Skeiv Ungdom har forøvrig på programmet å forandre verdensordningen. Homofil supermakt er den hittil siste revolusjonen i hvite velferdsland. I 2009 ble pissoiret i Stensparken i Oslo fredet, kjent møtested for homser.

Homofile diskriminerer nå heterofile. I Skavlans prateprogram 05.01.10 erklærte svenske Eva Dahlgren som overførte sitt partnerskap med Efva Attling til ekteskap, at de hadde degradert seg – det sa de hjemme. En skjult opptaker i homomiljøene vil avsløre en blomstrende homokult. Man kan også lese homofile forfattere. De oppfatter ofte homofile som bedre, finere og modigere enn heterofile, som de dessuten antar er skaphomser. Friele opererte i NRK programmet med 10 % homofile, tall fra Folkehelsens undersøkelse i 2003 er ca. 1 % homofile, og 1 % bifile. Det samsvarer med tall fra utlandet.

Skal KrF bli venner med homsekulturen, får de venner som ser ned på den biologiske familie, og betrakter den som en umoderne konstruksjon. De må også støtte synet på homofili som medfødt og uforanderlig. Muligheten for behandling eller frelse, vil ikke bli akseptert. KrF må deretter akseptere eggdonasjon og fødemødre. Arve Juritzen er bare en av flere homofile som ikke har fulgt norsk lov.

KrF må vel også bli venner med andre utagerende undergrunnskulturer. Eller skal de ekskludere sadomasokister, bifile og pedofile? Hva med rusmisbrukerne og kriminelle fra inn- og utland? KrF vil etter moderniseringen av partiet kunne brukes som alibi for det meste.

Hvis KrF nå skal føre politikk formet av sine motstanders vrengebilder av dem, hvem vil tro at de kan føre en modig politikk? Om de ikke tør å slåss for en anstendig moral, ekteskapet og barns menneskerettigheter, bør de kanskje melde overgang til SV? Ingen har bruk for skapkristne, uansett om arrogante nestledere mener partiet bør vokse for å leve opp til deres maktbehov.

 

Det er interessant at så mange er sinte på kristne og religiøse mennesker - man kan nesten tro at det pågår en verdensomspennende kampanje. De samme argumenter går igjen. De som angriper er antagelig ateister, agnostiskere, humanetikere og selvsagt venstresiden som alltid har villet fjerne den kristne moralen og familien. Men de som virkelig har satt i gang ekstreme, redselsfulle og grusomme massemord er ateistiske tyranner som Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot. I dag har mange glemt at Hitler og Stalin hadde en ikke - angrepspakt, og at Stalin beundret Hitler. Da han fikk vite at tyskerne hadde invadert Sovjet, ville ha ikke tro det. Det er alltid en trøst at verden kunne ha vært enda verre - enn om de to hadde samarbeidet? Da hadde verdensherskeren vært her.

 

Nina Karin Monsen: Er kristendommen et gode for verden? Frispark Velsignet Helg, DagenMagazinet 17.11.09

I Westminister Hall pågikk det 07.11.09 en debatt om den katolske kirke var et gode for verden. Debatten ble sendt direkte på BBC. Den startet med en avstemning:1102 personer mente at den katolske kirke ikke var et gode for verden, 678 var for, 465 visste ikke. Den som virkelig snudde salen var Stephen Fry, genial skuespiller, homofil og meget veltalende.  Avstemning etter debatten viste at 268 var for påstanden, 1876 imot og bare 34 visste ikke lenger om den katolske kirke var et gode i verden.   

Fry innledet med å si at han ikke anklaget enkeltpersoner i den katolske kirke, men ville snakke om systemet kirken representerte. Han snakket så om kondomer som kunne hindret spredning av aids i Afrika, om kvinner i tusentalls verden over som døde under barnefødsel fordi kirken var imot prevensjon, og om kirkens ansvar for overgrep mot tusenvis av barn. Fry sluttet sitt innlegg med å fremstille alle kirkens menn og kvinner som seksuelle avvikere, fordi de levde i sølibat. Å leve i sølibat var en spesiell unormal livsstil. Bildet av den skinnhellige hykler dukket umiddelbart opp i mitt hode.

Debatten illustrerte politikkens vesen. De vinner som kan hevde at de er gode, uskyldige ofre, og kan spille på sentimentalitet, medlidenhet, forakt og syndebukker.

Homofile fremstår nå som det gode menneske, offer for det onde i familien, vennegrupper, kirker og samfunn. Heterofile derimot er blitt den kompakte, onde majoritet.

            Hvor gode er homofile? I en undersøkelse som ble offentliggjort i Bergen i september blant over 3000 tiende klassinger, ble det konstatert at homofile mobber mest. 52 % av de homofile guttene mobber andre ansikt til ansikt, 26 % av de bifile, og bare 10 % av de heterofile guttene forteller at de gjør det.

De politisk korrekte gir nå homofile gjennom norsk lovgivningen en ledende rolle i familie og skole. Representanter fra LLH skal i årene som kommer lære barna at kjønn er en konstruksjon, og at heterofili bare er en av flere muligheter. Barn skal løsrive forplantning fra seksuell nytelse. Barn skal løsrives fra sine foreldre, spesielt far, og konsept - familien skal sees på som likeverdig med den biologiske familie.  

Troen på homofile, spesielt kvinnene, som gode mennesker, viser seg også i norsk lovgivning. De kan nå planlegge et farløst barn når de er fylt 18 år, bare de har en kjæreste. Men enslige som man visstnok formoder er heterofile, først skal få denne ”rettigheten” etter at de har gitt opp å finne drømmemannen, i 30 – 40 års alderen. Aps Gunn Karin Gjul vil legge frem et forslag til våren. Det kan bli interessant å høre hvordan helsepersonell på fertilitetsklinikkene skal intervjue enslige kvinner og avgjøre om deres skuffede følelser over mannen holder til en inseminasjon eller om de må prøve ut noen kandidater til. Det skal også bli interessant å se om kvinner vil slutte å reise til Danmark, der det ikke stilles noen form for krav. Og hvordan skal forresten helsepersonell avsløre to heterofile kvinner som foregir å være lesbiske og skaffer seg farløse barn sammen? Når dette forslaget er gått i gjennom er det ikke lenge før de rødgrønne foreslår eggdonasjon og fødemødre i Norge. Det siste kan også bli et yrke her i landet.

Med den politiske stemningen som nå råder vil det bli lenge før barnevernet tør å undersøke barns oppvekst hos homofile par. Barneombudet, Reidar Hjermenn kom ikke med en eneste motforestilling mot krenkelsen av barns menneskerettigheter, og vil neppe reagere i fremtiden heller. Mange barnepsykologer og psykiatere har mistet munn og mæle. Men psykologen Jesper Juul skrev: ”Jeg vil ikke legge skjul på at jeg ikke har sympati for ideen om donorbarn – uansett om donoren er helt eller delvis anonym. Jeg forstår lengselen etter å bli foreldre, men samtidig er donorprosjektet den ulitmate objektgjøringen av barn. Min erfaring rommer mange historier om hvordan omstendighetene påvirker morens relasjon til barnet etter fødselen.” (Aftenposten 30.01.09)

Jeg vil tro at en debatt i Norge om Den katolske kirke som et verdens gode, ville ha gitt oss omtrent samme resultat som de fikk i London. DNK ville heller ikke ha kommet godt ut, og slett ikke bedehusmiljøene. Vi er også her i landet kommet dit hen at det onde i verden er heterofile kristnes skyld, selv når mangel på respekt for menneskerettighene kommer påviselig fra annet hold. Kristne er ikke flink til å snu politiske stemninger, de følger heller etter, de våger ikke en gang kritisere de som vil ødelegge kristendommen. Også Krf er de livredd for å bli stemplet som moralister, mørkemenn og kvinner, og homofobe. Ingen tør å innrømme hvorfor voksne over nesten hele den politiske linjen svikter barna: De lider av angst for å bli mobbet av de rødgrønne, de politisk korrekte og de homofile.

Frykten for de politiske korrektes moralske selvskryt, offerroller, sjikaner og mobbing, går hånd i hånd med angst for å kritisere humanetikere og muslimer. Dette tilsammen gjør at kristne nå er i ferd med å tape åndskampen. Jesus snakket om veien, sannheten og livet, han var ikke redd for direkte tale. Mange kirker later nå som ingenting og vier unge par inn i nyskapningen likekjønnet ekteskapsinstitusjon med barnemarkedet som referanseramme. Dette ekteskapet er uttenkt av en rødgrønn regjering som ikke tror på familien, heterofilien og det felles barnet. Den er derimot positiv til sosiale eksperimenter med barn. Det er regjeringen som denne som ikke er et gode for verden.

 

Anne Holt er en som har vært aktiv i debatten. Hun bruker kun sitt eget krenkende jeg som argument, og synes å tro at alle som går imot likekjønnet ekteskapslov og er sterkt bekymret for utviklingen på barnemarkedet gjør dette fordi de er homofobe, en betegnelse som ikke noen har gjort noe forsøk på å definere. Som man ser i hennes innlegg vil hun ikke en gang innrømme at et barn uten far eller mor, eller begge foreldrene, har ett sosialt handikap. Til nå i verdenshistorien har hel eller halvt foreldreløse barn lidd sterkt under mangelen. Barn endrer seg ikke i takt med politisk korrekte oppfatninger, eller fordi voksne ønsker det.

 

 

Nina Karin Monsen: Anne Holt og verden. Kronikk i VG 11.10.09

I VG 20.09, sto følgende: ”Holt reagerer kraftig på Nina KarinMonsen s uttalelser om at barn av homofile foreldre har et handikap.” Hun har derfor snakket med sin datter på seks år. Hun oppfatter debatten om likekjønnet ekteskap som en debatt om homofiles rett til å bli foreldre. Nylig kom hun med de samme beskyldningene mot meg i NRK 30.09. i Kulturnytt.

            Jeg har svart Holt tidligere. Mine svar preller av, det virker som om hun insisterer på at noen skal mene at barnet er problemet. Men problemet er voksne som planlegger far, mor eller foreldreløse barn, uansett seksuell adferd. Jeg interesserer meg ikke for en debatt om homofile har rett til å bli foreldre. Jeg interesserer meg for barns rett til mor og far. Debatten dreier seg om hva som er god lovgivning. Lovgivning som endrer grunnfestede begreper som foreldre, familie og ekteskap, inviterer til kaos.

I Canada har man fjernet termen biologisk foreldre, og erstattet den med juridisk foreldre for alle. I Spania står det på fødselsattestene for alle barn Opphav A og Opphav B, istedenfor mor og far. I Massachusetts bruker man Part A og Part B på alle vielsesattester, og vil ha innført forelder A og B på fødselsattester. I Virginia og Oregon vil homofile kalles for forelder 1 og 2. I New Zealand og Australia er det foreslått tre juridiske foreldre, og man vil tillate at donor kan tre inn i foreldreskapet om ønsket. I Australia kan sæddonorer kontakte barn fylt 18 år. I USA har man fått psykologisk forelder. Hun/han har vunnet foreldreretten til barnet fremfor biologisk, adoptiv og gift forelder. I Ohio bruker man termen fosteradopsjon, par med ubrukte embryoer kan donere dem til et annet par, i praksis et adopsjonsmarkedet for ufødte. Fødemor og hennes mann er barnets juridiske foreldre.

Californias høyesterett har i flere saker gitt ikke biologiske ”mor” fars rolle, også når hun ikke har adoptert barnet. Dette kan få konsekvenser for heterofile par med stebarn. I Pennsylvania kjempet et par på 62 og 60 med surrogatmor og en ung eggmor, om rettigheter til trillinger. Samme sted er sæddonor først dømt, deretter frikjent for forsørgelsesplikt for tvillinger. Saken har vært oppe for høyesterett, jeg kjenner ikke utfallet. I England mistet biologisk mor begge barna til ex -kvinnekjæresten.

            I India har donorbarn ingen rett til kjennskap til ukjent far eller mor. Men Irland nekter surrogatmødre alle rettigheter til barn de føder. En av verdens største sædbanker, danske Cryos, selger ca. tre – fjerdedeler av sin sæd til par og enkeltindivider verden over. Det rapporteres om økende antall barn med blå øyne verden over. I Vietnam er det foreslått at kunder må skaffe familiemedlemmer eller venner som stiller opp med sæd til andre.

            Frankrike, Italia og Taiwan setter barnets rettigheter foran voksnes behov. Frankrike forkastet likekjønnet ekteskap av hensyn til konsekvensene for barna, Italia gir assistert befruktning kun til ektepar med fertilitetsproblemer, Taiwan gjør det samme, og forbyr sæd og egg fra nære slektninger, donor kan bare brukes to ganger. I California, 2002, fikk 77 kvinner i 50 – 60 års alderen implantert et embryo. Det ble født 45 barn. Konklusjonen ble at alder er ingen hindring. Den eldste kvinnen som til nå har født er en indisk 70 åring.

Samtidig som staters lovgivning er kaotiske og truer barns rettigheter på en hittil ny måte, pågår forskning som gjør det mulig for et barn å ha to biologiske mødre. Stamcelle -forskning gjør det mulig å lage et embryo fra bare en eller to kvinner. Sæd blir umoderne.

Problemet er overhodet ikke om barn er ønsket, elsket eller uskyldige. Problemet er at mange voksne ikke bryr seg om barns menneskerettigheter. Ett donorbarn kaller seg selv for familieslave, - barnet får en annen status enn de voksne det vokser opp sammen med, en status barnet aldri kan bli kvitt. Slavene kunne drømme om frihetens time, det kan ikke disse barna. Man kan spørre om forkjemperne for barnemarkedet bryr seg om voksnes menneskerettigheter. Oppløses familiebegrepet for barn, svekkes det også for homofile som ønsker seg egne barn. Bare alder skiller barn og voksne, ikke menneskeverd.

Istedenfor å sutre og plage sin adoptivdatter med voksnes problemer, bør Anne Holt fortelle oss hvilken verden hun ønsker seg. Ønsker hun vekst i barnemarkedet og et planlagt adopsjonsmarked som hjelper voksne ut av barnløshet? Ikke lenger avhjelpe barn i nød, men skape nød for barn? Hvor går hennes grenser i dette villniset?

           

           

 

           

-----------------------------------------------------------------------------------------------

 

                                                                 Vennlig hilsen Nina Karin Monsen

 

 

Ad debatten omkring Fritt ords pris:

 

Nå (nov.09) er det ca. 2 år siden jeg skrev den første artikkelen mot likekjønnet ekteskap for alle heterofile, både de som allerede var gifte og de som skal gifte seg. Nå skal vi forhåpentligvis snart få vår sak mot staten opp, det avgjøres 18 jan. 2010. Vi vil kreve rett til det samme samtykke som partnere har ifølge loven. Partnere kan nå "gifte" seg via internett, underskrive på et skjema og deretter motta brav fra Folkeregisteret med en dato som blir deres bryllupsdag. De blir altså ikke gift som andre mennesker, med vitner og det hele. Det er mer enn spesielt at homolobbyen har akseptert ordningen. Partnerskapsloven dør ut med de to siste partnere som ikke vil betraktes som gifte.

       Vår sak mot staten er derfor veldig beskjeden, vi krever bare å bli behandlet som myndige personer som kan samtykke til ekteskap, og som får beholde den ekteskapsloven vi giftet oss etter. Da dør det gamle ekteskapet ut med det siste paret som ikke ville være likekjønnet gift og altså akseptere at kjønn er totalt irrelevant i et ekteskap.

 

Mitt utgangspunkt for debatten var språk og definisjoner, basert på filosofi, semantikk og logikk, dernest jus og sunn fornuft; så gikk barnemarkedet opp for meg i all sin gru. Produsere farløse, morløse eller foreldreløse barn - hva var det for noe?! 

 

Ethvert barn er født med en far og en mor, å ha far og mor er en egenskap ved barnet, de kan begge gjenfinnes i barnets gener. Gud har skapt ethvert barn med en far og en mor. Å ta fra barnets dets fødselsrett er umenneskelig. Etter min oppfatning har ingen rett til å stjele fra barnets bagasje, ikke far, ikke mor, ikke noe annet heller, ingen organer, ingenting.

 

Denne umenneskeligheten, dette identitetsranet er innført som sosial norm i Norge (og en del andre land). Å ulikebehandle barn, utsette dem for urettferdighet og gjøre dem til spesielle sosiale kategorier, uten de samme rettighetene som alle andre barn har, er å forlate all kristen og humanistiske tenkning.

 

Det gjøres nå gjennom norsk lovgivning, barnelov og bioteknologilov. § 4 a i barneloven sier at et barn kan ikke både ha en far og en medmor. Men ethvert barn har en far, og i følge FNs barnekonvensjon av 1989, norsk lov i 1991, rett til å vokse opp med sine foreldre så sant mulig. Nå skal den norske staten, styrt av de rød - grønne, gjøre det umulig for noen barn å ha far, og barnekonvensjonen er brudt. Men det forteller ikke Jens Stoltenberg til noen. Mange vet det, mange tier.

 

Mine motstandere er prinsippløse mennesker, kynikere som vil utsette andre mennesker for sosiale eksperimenter - til og med for noen av dem, egne barn. De slåss snevert for homofiles prestisje i "heterosamfunnet" - to homofile kvinner (om kort tid også menn) skal likestilles og ansees som like gode "foreldre" som ett heterofilt par med felles barn. Disse "homo/radikal/liberalerne" som nå er kommet inn på det statlige barnemarkedet ønsker seg makt over og kontoll med far/mor/foreldreløse barn. I virkeligheten har man nå likestilt den biologiske familie med barnemarkedet.

 

Forkjemperne argumenterer ikke for endringene i familielovgivningen ut fra etikk, filosofi, logikk, jus. Det eneste "argumentet" som går igjen er homofiles omsorgsevner. Hva har det med saken å gjøre? Alt som skiller barn fra voksne er alder. I Norge 18 år, i Iran 9 år for jenter (ekteskapsalder), 15 år for gutter. I mange andre land kan grensene antagelig være lavere. Hvis man fritt kan gjøre dette mot barn, hva kan man da gjøre mot voksne? Forøvirg er det merkbart at menneskerettighetene stadig står svakere, de blir stadig forstått mer og mer utvannet og utvisket. Hvis man kan konstruere seg en familie, kan noen da kreve familiegjenforening? Typisk nok er man nå ferd med å gjøre familiegjenforening vanskeligere for innvandrere.

 

Da Fritt Ords Pris 2009 ble tildelt meg, oppsto det en massepsykose. De som ledet var endel mennesker som drev en enkel militant politikk: Sjikner enhver motstander og kritiker, slik at alle skremmes til taushet. Jeg tror at aksjonen var godt planlagt og at den kom fra norsk homotoppmiljø og deres venner.

Noen av dem hadde allerede sjikanert meg gjentagne ganger i debatten, jeg var i og for seg forberedt på den verbale volden. Noen fra menneskerettighetssammenhenger som Dag Endsjø og Aage Borchgrevinck var særdeles voldelige, - hvilket var interessant. På det tidspunktet var jeg ikke klar over at militante homofile samler seg i slike organisasjoner, og det faktisk er lang tradisjon for det.

Men der dukket frem mange aggressive toppolitikere og ledere fra homomiljøene, som André Octay Dahl, Kjell Erik Øye, Haakon Haugli, Karen Pinholt, Anne Holt (flere navn senere) Endel forsvarte meg, Kaj Skagen hadde et utmerket innlegg i Dagbladet, han hadde også lest boken min. Francis Sejersted naturligvis - det ble en del på den siden også. Noen av de som forsvarte meg, trodde riktignok at jeg hadde sagt gale ting, - det ble nesten litt underlig å lese at de forsvarte at denne prisen for ytringsfriheten skulle gies til meg, uten at de leste hva jeg hadde skrevet/sagt.

 

Karen Christine Friele var en viktig bidragsyter til hysterien, ironisk nok mest fordi hun på forhånd hadde lagt meg for hat. Men hun er visstnok enig med meg i sak, hun er imot ekteskap for homofile, og hun liker visstnok heller ikke planlagte farløse barn er det blitt meg fortalt. Hennes grunn til å spille sitt hat ut for åpne dører, var antagelig at jeg en gang omkring 1984 anmeldte en bok av henne, ikke så postivt vil jeg anta, jeg husker det ikke. Samt at jeg hadde kritisert en dom som frifant en kvinne som hadde drept sin sovende mann med en hagle - Friele tålte ikke mitt moralske syn om det personlige ansvar. I det hele tatt er det kristne moralsynet antagelig det homofile hater mest.

 

En annen lesbe var også viktig: Lisa Dillan, som snekret sammen en slags begrunnelse med løsrevne sitater fra noen av mine kronikker de siste årene. Hun sørget for demonstrasjon og facebookside, og gjorde meg til sin sak. Hun samlet inn noen tusen underskrifter. Jeg har bladd gjennom listen og funnet navn på personer man skulle tro kunne bruke sin makt på andre måter, om de hadde noe saklig å fare med: Azar Alsharif, Kjell Erik Øye, Guro Sibeko, Karen Pinholt, Ingunn Yssen, Kirsti Malterud, André Octay Dahl, Ida Lou Larsen, Øystein Skar, Mette Hoel, Cathrine Sandnes, Sofie Frøysaa, Gry Wester, Harriet Bjerrum Nielsen, Siri Lindstad, Torill Frøise, Vibeke Knagenhjelm, Bjarte Hjelmeland, Stein Lillevolden, Halvor Moxnes, Wenche Mühleisen, Øystein Gullvåg Holter, Anne Robberstad, Hilde Bondevik, Hilde Danielsen - det får vel holde. Gir et godt inntrykk av disse personenes saklighetsnivå.

 

Brit Dillan, Lisas mor, kom på møte i Bodø 20.10.09, hvor Biskop Tor B. Jørgensen og jeg holdt innlegg. Det ble et rekordmøte i Kirkeakademiets historie, - byens avis kom ikke. Brit Dillan ba om ordet helt til slutt, sa søte ord til Jørgensen, sjikanerte deretter meg grovt uten noen foranledning, og måtte deretter gå for å rekke bussen. Jeg ble overrasket over en slik utspekulert beregning, og fikk ikke fortalt hvor ille jeg syntes hennes opptreden var. Homofile, heller ikke deres mødre, eller andre slektninger og venner, har ingen rettigheter som gir dem fullmakter til å være verbalt voldelige.

 

Mitt tema den kvelden var barnemarkedet og barns personverdighet. Biskop Jørgensen lovet meg at biskopene skulle tenke mer over barnemarkedet. Jeg har ennå ikke hørt eller sett at de har gjort det. Han var ikke vennligsinnet da han skrev innlegg mot meg da debatten startet i mars etter at boken min Kampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter og analyser, kom ut. Hans fordømmelse passet ikke helt for en biskop som vil fremtre som liberal.

 

Jeg er ikke det minste i tvil om at hadde mine motstandere kunnet snekret sammen en stevning mot meg, ville de gjort det. Karen Christine Friele fikk Hans Bratterud dømt for en bønn i 1984, seks år etter at hun selv fikk Fritt Ords Pris. Men ingen av de som kjeftet mest på meg kan referere til hva jeg mener. Deres argumentasjon hadde falt sammen som støv i en rettssal. De tolker meg demonisk, - eller rettere sagt, nøyaktig slik aggressive, totalitære politiske grupper som vil ha makt, alltid tolker sine motstandere. Deres strategier - lært av Gay Liberation Front 1972 USA - er snekret sammen med vitende og vilje.

 

De fikk ved medias hjelp det til, slik at alt jeg sa, virket som om det kun var myntet på homofile. Denne diskriminerende dreining som homolobbyen bruker som teknikk, får homofile til å stå frem som ofre, og heterofile får trang til å beskytte dem. Alle som kritiserer ofre er pr. definisjon demoner av verste sort. Jeg vil anta at en del homofile journalister var aktive når det gjaldt forvreningene, ikke minst i Dagbladet.

 

Men å si at bioteknologiske barn er konstruerte, gjelder faktisk alle bioteknologiens barn. At far eller morløse barn har et sosialt handikap gjelder alle barn uten far eller mor, osv., osv. se nedenfor.

 

Sett fra mitt ståsted er homofile en liten gruppe i barnemarkedets nye verden. Dessverre har noen av dem (antagelig til forskrekkelse for et mindretall homofile, som er tause i debatten), gjort seg selv til pionerer for voksnes rettigheter når det gjelder kjøp og salg av menneskemateriale, både statlig, privat og når det gjelder private selgere og kjøpere. De homofile går nå foran, de heterofile kommer etter og vil selvsagt kunne oversvømme dem. Det kan bli lange køer foran disse klinikkene.

 

Den store bølgen av forbrukere tror jeg vil bli single kvinner og menn, eldre par, og alle som av en eller annen grunn vil ha kontroll med et barn som ikke har far, mor eller foreldre. Ingen private helseklinikker kan/vil overta statens plikter og beskytte barn. Moderne velferdsstater mangler allerede mange hjelpere. 

 

Hvis ikke statene nå lager strenge regler for kjøp og salg av menneskemateriale, blir det mange nye steder der barn med blå øyne dukker opp, mange voksne som kan skaffe seg snille og lydige familieslaver, barn som kun har ett voksent menneske som ansvarsperson og som ikke kan bruke FNs barnekonvensjon og kreve retten til å vokse opp med far (eller mor). Staten har tatt fra noen barn denne retten. Det staten gjør av urett, er det ikke enkelt å gjenopprette. At dette skal være sosialisme, tror jeg at alle store sosialistiske forfattere ville ha protestert intenst på. Oscar Bråten, Martin Andersen Nexø og Ivar Lo Johansen, Jens Bjørboe, Viktor Hugo osv. osv., hadde ikke trodd sine egne ører.

 

Så hva skyldes hysterien? 

 

Kort redegjørelse for mine standpunkter ut fra medias oppslag og anklager.

 

1. Konstruerte barn:

Noen likte plutselig ikke ordet konstruerte barn. Men dette begrepet gjelder ikke bare for barn som homofile får, det omfatter alle barn som unnfanges ved hjelp av bioteknologi. Det omfatter til og med barn av heterofile par hvor far har sæd og mor egg, men de må ha legehjelp for å befrukte egget med renset sæd. Det omfatter også heterofile par, der ektemann er steril, eller kvinnen har spesielle problemer.

 

For par der sæd mangler er konstruksjonen (den instrumentelle behandlingen av menneskemateriale) resultat av en lang prosess. Først utvelgelse av donor. Menn som blir sædprodusenter må oppfylle visse kriterier, mange får ikke. De skal være sykdomsfrie osv., deres sæd vil bli renset og sjekket opp, og mottakerne - kvinnene - skal også gjennomgå forskjellige undersøkelser, før det blir foretatt en inseminering, beregnet i forhold til tiden for eggløsningen. I Norge kan sæd brukes seks ganger, kvinnene får bare tre forsøk. Det gjelder både heterofile og homofile. I Danmark kan en sædprodusent få inntil 26 barn han ikke behøver å ta personlig ansvar for som far.

 

Kvinner med steril mann, vil bli inseminert med sæd fra en mann som ligner ham.

 

Kvinner som får den juridiske rollen som medmor, vil bli behandlet som steril far, og man vil forsøke å finne en donor som ligner denne kvinnen. Medmor har undertegnet et skjema til helseklinikken, "medmor", og barnet kan ligne på to kvinner. "Medmor" vil ikke selv få assistanse til å lage barn. Som et heterofilt par får de to kvinnene ett konstruert barn, max to. Men dette er praksis foreløpig, her kan komme store endringer, når mange vil inn på markedet.

 

Når kvinner er enslige, velges far ut fra biologiske krieterier: Hud, hår og øyenfarge, samt høyde. I Danmark også utdannelse. se www.cryos.dk

 

Det er de to voksne, både heterofile og homofile, forbrukere og noen statsansatte helsepersonell, som sammen planlegger det farløse barnet  i Norge. Helsepersonell foretar insemineringen.

 

Inntil 2005 var det anonym sæddonasjon i Norge. Dette ble endret etter en del debatt både i 1980-årene og senere, da Norge gjorde FNs barnekonvensjon til norsk lov i 1991. Det første planlagte farløse barnet som får vite navn på far kommer ikke før om ca. 15 år, - det forutsetter at mor forteller barnet sannheten om hvem som er far. Myndighetene sender ikke ut brev til barna.

 

Konstruksjon av barn er et resultat av en lang medisinsk historie som nå har kulminert med at en god del av verdens land gir friske mennesker, menn og kvinner, også i høy alder, adgang til sæddonor, eggmor, mitokondriemor og fødemor, samt stamcellebarn uten sædcelle, kloninger. Kvinner kan få hjelp til å føde barn i opptil 70 års alder.

 

Jeg tok forøvrig allerede til orde mot anonym sæddonasjon, altså sæddonasjon for heterofile i Dagbladet 20.02. 87. Barn skal vokse opp med mor og far, så sant mulig. Det er både etisk riktig ut fra kristendom og humanetikk - det har i hvertfall vært det. De som måtte mene noe annet, må avkreves tilstrekkelig og relevant begrunnelse.

 

Jeg er (som de aller fleste) imot et fritt barnemarked for både friske heterofile, homofile, single, par, gamle og unge. Jeg har altså aldri i forbindelse med debatten om ny norsk familielovgivning uttalt meg kun om homofile. Utviklingen er nå slik at mange single kvinner kan planlegge å få farløse barn. I Danmark og Spania har single kvinner under 46 år i fem-seks år kunnet planlegge farløse barn.

 

2. Lesbiske med barn

Jeg er blitt anklaget for å ha snakket negativt om alle barn som lever med lesbisk mor, altså mor som har skiftet fra heterofili til homofili og brudt ut av et ekteskap eller samboerskap med mann, sine barns far. Det er rent oppspinn.

 

Tvertimot, kun en gang har jeg uttalt meg om barn som lever med 2 kvinner kun engang, i Dagbladet 17.04.05. Da positivt. Dagbladets journalist Rannveig Korneliussen spurte: "Hva synes du om at lesbiske og homofile får barn? ”Mitt svar: ” – Det er like stor forskjell på dem som alle andre. Er de modne og fornuftige og har kjærlighet og gi, spiller det ingen rolle hva slags seksualliv man har. Jeg vil heller ta barn fra en del heterofile foreldre. For eksempel er det forferdelig galt at en del narkomane foreldre får beholde barna sine."

 

På dette tidspunkt var det overhodet ikke på tale at friske kvinner, 2 homofile/heterofile eller enslige, skulle få statens hjelp til å skaffe seg farløse barn, og at norsk barnelov skulle bryte med FNs barnekonvensjon, heller ikke at eggdonor og fødemor, skal bli lovlig i Norge. Da hadde jeg nok ikke uttalt meg så generelt og positivt. Men om jeg hadde gitt mer negative uttalelser ville de igjen ha omfattet alle kvinner som skaffer seg farløse barn, pluss naturligvis menn som skaffer seg morløse barn, enten de er homofile eller heterofile. Homofile kvinner og menn er ingen særegen gruppe i denne sammenhengen, selvom deres barn blir synligere sosialt. Det er barnets interesser som må forsvares.

            

Sofie Frøysaa, har vært mye media og åpenbart likt det. Hun har lesbisk mor og har angrepet meg i mange sammenhenger, hun holdt til og med tale da Fritt Ords Pris ble delt ut 05.05.09. Hun har i flere år latt seg bruke som talerør for barn med ”lesbiske mødre” forat media skulle få skyts mot meg. Har hun bevisst fortiet sin oppvekst med far til hun var 8/9 år, og sitt forhold til ham senere? Har hun lært å skamme seg over at hun har far?

 

Hva barn føler når de forstår hva et homofilt samleie er, enten det gjelder menn eller kvinner, skulle jeg gjerne vite, men jeg har aldri uttalt meg om den gruppen barn som Sofie tilhører, barn vokst opp med mor og far, født i ekteskap, og flyttet med mor til mors kvinnekjæreste. 

 

Sofie Frøysaa og de fleste av de som har intervjuet henne, vet ingenting om den nye sosiale kategorien barn som nå er oppstått i verden: Planlagte farløse, morløse eller foreldreløse barn, til med adopsjon av befruktede egg er mulig i USA. Sofie kan, regner jeg med, ringe sin far når hun vil, hun har bilder, minner og mange mulige møter å glede seg til. Det kan ikke disse barna, deres sosiale tap er mest sannsynlig permanent og livslangt.

 

Mine innvendinger mot statlig planlagt halv eller hel foreldreløshet, er basert på et moralsk prinsipp: Det man ikke kan anse et et alment gode, bør ikke bli lov. Det man ikke kan ønske skal gjøres mot en selv, kan ikke være et gode for andre. Personverdigheten hos barnet skal respekteres fra unnfangelsen. Man planlegger ikke å ta fra et barn dets far eller mor etter fødselen, unntagen når det er fare for barnets liv, - det er ikke moralsk riktig å gjøre det før fødselen heller.

 

3. Sosiale handikap

Man har anklaget meg for å hevde at barn av lesbiske er handikappet. Kunnskapsnivået hos de som anklager meg ligger usedvanlig lavt. Et planlagt farløst barn har på grunn av hele den medisinske prosedyren og grundig legesjekk av begge foreldrene, særdeles store sjanser til å bli født velskapte, det kan bli superbarn. Noe kan allikevel skje under fødselen av uforutsette hendelser.

 

Jeg har kun uttalt meg om sosiale handikap, og snakket om farløsheten som en sosial mangel. Denne mangelen gjelder alle barn uansett mors seksuelle preferenser. Såsant far er borte, er han en person det vil bli spurt etter, nevnt og kommentert. Når et barns far er fraværende, mens de andre barna har sin far tilstede, er det synlig og merkbart, ikke minst for barnet selv. Det gjelder i privatlivet, barnehager og skoler, og selvsagt også senere i livet. Far er god å ha når det voksne barnet skal gifte seg, eller trenger en donor - det er tusen gode grunner for å kjenne far. Det samme gjelder mor - å mangle mor er en sorg og et savn, også når en annen kvinne er kommet i mors sted. Det er vel en av grunnene til at en stemor kan forståes negativt, hun skyver mor ut i barnets tenkning og vil ha mors plass. Kanskje mange stemødre er blitt møtt med kraftige fordommer, også fra barnet.

 

Å mangle far er et synlig tap for barnet. Sitt ansikt som det ser i speilet, ligner på far som det aldri har sett. Fars stol er alltid tom, fars rolle er alltid tom, der far er tilstede for andre barn, er han ikke tilstede for for det farløse barnet, hverken i barnehave, skole, idrettsplass, eller som donor når det gjelder organer. 

 

Handikap er et alminnelig, norsk ord for mangler og hindringer som må overvinnes eller læres å leve med. Handikap er ikke bare psykiske, fysiske eller åndelige. Jeg har i likhet med Ole Schou, direktør for Cryos, det syn at barn som lages farløse har et sosialt handikap, de mangler rett og slett far, og den sosiale status som far gir sitt barn. (Se bl.a. Kampen om ekteskapet og barnet, s. 154). Å lære å leve med en mangel på far, kan sikkert de fleste makte, men å definere mangelen bort er umulig. Denne mangelen forsvinner ikke.

 

Mange barn som hittil i historien har mistet far/mor/foreldre har lidd sterkt under det, derfor har vi så mange store romaner om familien. Men de fleste barn som hittil har manglet far/mor, har enten far/mor som er død, forsvunnet eller på en eller annen måte uten kontakt med barnet. Dette har til nå ikke vært planlagte sosiale mangler, barn har ikke vært planlagt far/mor/foreldreløse av moderne velferdsstater, som skal lindre nød, ikke skape den.

         

At far/mor/foreldre faktisk er fratatt barnet, plasserer barnet i en helt ny sosial gruppe, som foreløpig er sjelden blant verdens barn. Å bli fratatt far kan nå gjøres med statens hjelp av både friske homofile og heterofile kvinner, både gifte, samboende og single. Barnet har i mange land ikke rett på å vite sin fars navn, ikke rett på arv etter far, og ikke rett på fars beskyttelse.

 

Barn har mange sosiale handikap sier mange, ja, det har de, det er mange sosiale handikap som kommer med foreldres spesielle livsvalg, men sosiale handikap er vanligvis ikke planlagte og bevisste fra før barnet er unnfanget. Ikke en del av livsplanen for barnet.

 

4. Ingen vil ha homofile barn?

Denne anklagen ble ført opp på forsiden av Dagsavisen (mai 09 ??), revet løs fra en situasjonsbeskrivelse som tok utgangspunkt i et dokumentarprogram om et stort homofilt miljø i USA, sendt for noen år siden. Her blir homofile foreldere spurt om de selv vil ønske at deres barn viste seg å være homofile. De svarte alle nei på spørsmålet. Grunnen var selvsagt ikke at de tenkte ysj og fysj om homofili, men konteksten var at de erkjente at homofile (de selv og deres venner og bekjente) hadde vanskelige og problemfylte liv.

 

Et lignende spørsmål til skilte foreldre om de selv ville ha ønsket at deres barn skilte seg, ville også ha resultert i at de ville ha sagt nei på spørsmålet. Hadde noen spurt kvinnesakskvinner som hadde tatt abort, om de ville ønsket at deres døtre, skulle gjøre det, ville de antagelig også svart nei. Ingen ønsker vel problemer for egne barn? Selv om man selv har gått i et vanskelig liv med fri vilje, vil man vel ikke ønske at barna skal gjøre det?

 

Jeg tror at mange foreldre ville si at de ikke ønsker at barna deres skulle gjøre det samme som dem - grunnene er vanligvis ikke at de ser ned på barna sine, men at bestemte livsvalg er forbundet med mye slit, lidelse og smerte.

 

5. Man anklaget meg for å ha sagt at lesbiske var rugekasser, og at de brukte menn som melkemaskiner. Begge deler kan ikke være sanne samtidig som enhver forstår. Roald Helgheim er en av de som var oppført over rugekasser, i Dag og Tid (26.04.09) påsto han at jeg stadig snakket om disse rugekassene. Han er journalist og burde kjenne til kildekritikk.

Så hva sa jeg? Selvsagt ingen av delene. Dvs. for en tid siden nevnte jeg at det gamle patriarkalske synet på kvinners rolle i barneproduksjonen var at mannen betydde alt, han hadde sæd, man trodde at barnet var ferdig laget i sæden. Eggcellen ble først oppdaget i 1827. Altså et referat til mannssamfunnets syn som gjaldt alle kvinner, ble overført til meg? Av hvem? Jeg husker ikke helt, men det kan ha vært Karen Pinholt, uansett var det noen som ville konstruere en homofob, noe som er meget viktig i denne kampen. Melkemaskinen kom et svar på Dagbladets journalists spørsmål om disse rugemaskinene - var det Espen Sandsli - jeg syntes spørsmålet var så dumt og vitnet om slik uvitenhet, at jeg spontant svarte at det måtte da heller være omvendt? I Bergen sier kvinner at når menn er sexy, er de skjønne at de kunne melke dem. Det er morsomt, men da får de barn med mannen, og barnet får både far og mor, på en gang. Det er hva alle barn vil ha.

 

HVORFOR disse negative og innsnevrede tolkningene?

Jeg ble forbauset over dette styret over ting som ingen hverken hadde sagt eller ment. Men kanskje de som påsto at jeg mente det, mente det selv? Det er den beste forklaringen.

 

Ut fra disse feiltolkningene som avslører tolkernes egne fordommer og ikke mine, har man i pressen, spesielt BT, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Dagbladet, Dagsavisen og NRK mistenkeliggjort meg som person. Det skjedde en form for demonisering som utstabile personer ofte tyr til, når de mangler argumenter.

 

Grunnene kan være mange, men jeg tror at den viktigste er at disse ville gjøre min kamp for det tradisjonelle ekteskapet og barns rett til å vokse opp med begge sine foreldre, så vanskelig som mulig. Rett å slett mistenkeliggjøre denne kampen ved å mistenkeliggjøre meg. 

 

Man har bevisst villet konstruere meg som homofob for at stortingsflertallet med Gunn Karin Gjul, Anikken Huitfeldt, Magnhild Meltveit Kleppa, Inga Marte Thorkilsen, André Octay Dahl, Karita Bekkeimellom, m.fl. i spissen best skal kunne skjule utviklingen på det internasjonale, globale barnemarkedet, der barn nå kan produseres far/mor/foreldreløse av de som måtte ønske det.

 

Man vil skjule den mangelfulle og elendige saksbehandlingen som familiepolitikken ble gjenstand for.

 

Man vil skjule hvor tankeløs, uvitende og ureflektert politikerne har vært.

 

Friske mennesker har nå skaffet seg adgang til helseklinikker/jordmødre/leger, og beslaglegger helsevesenets resurser, og våre politikere diskuterer ikke engang det økonomiske omfanget av det.

 

Hva koster sædklinikkene, Rikshospitalet og Helse - Fonna, og de ti - 11 fertilitetsklinikkene skattebetalerne?

 

Media har demonstrert hvor hvor ekstremt dårlige de er til å oppfylle sin informasjonsplikt ovenfor det norske samfunn, og hvor lite alvorlig de tar PFU og VVP regelverk.

           

Til nå har ingen journalister etterforsket medias egen dekning av oppstyret i forbindelse med tildelingen av Fritt Ords Pris 2009 til meg. Det er min påstand at mange journalister forsøkte å helle bensin på bålet, og ble selv ble svært aktive når det gjaldt å ”såre” homofile, mens de ga meg skylden. Journalistene var homofobene.

             

Mitt anliggende er og har hele tiden vært at den radikale endringen av begreper som ekteskap, familie og foreldre i lovverket krever en grundig og solid begrunnelse, og burde vært gjort til gjenstand for en grundig, demokratisk behandling. Da Frankrike behandlet spørsmålet om likekjønnet ekteskapslov satte regjeringen ned en komité på 30 medlemmer fra mange profesjoner. Den arbeidet i to år med ukentlige høringer, og avviste likekjønnet ekteskap av hensyn til barna. Frankrike regnes som Europas mest sekulære land.

 

 

Internasjonal Lovgivning: KAOS

På verdensbasis er det mange forskjellige "løsninger" når det gjelder lovgivning på området. Se min Kronikk Anne Holt og verden. VG 11.10.09. Noen momenter:

 

I Canada har man fjernet termen biologisk foreldre, og erstattet den med juridisk foreldre for alle. I Spania står det på fødselsattestene for alle barn Opphav A og Opphav B, istedenfor mor og far. I Massachusetts bruker man Part A og Part B på alle vielsesattester, og vil ha innført forelder A og B på fødselsattester. I Virginia og Oregon vil homofile kalles for forelder 1 og 2.

 

I Norge bruker man nå foreldre* og foreldre**, brud og brudgom er fjernet fra vielsesattestene - hva man bruker er jeg pt ikke kjent med.

 

I New Zealand og Australia er det foreslått tre juridiske foreldre, og man vil tillate at donor kan tre inn i foreldreskapet om ønsket. I Australia kan sæddonorer kontakte barn fylt 18 år. I USA har man fått psykologisk forelder. Hun/han har vunnet foreldreretten til barnet fremfor biologisk, adoptiv og gift forelder.

 

I Ohio nærmer man seg et nytt innenlands adopsjonsmarked: Her er det tillatt med fosteradopsjon, par med ubrukte embryoer kan donere dem til et annet par. Om embryet kan sendes til utlandet er jeg ikke kjent med. Fødemor og hennes mann er barnets juridiske foreldre.

 

Californias høyesterett har i flere saker gitt ikke biologiske ”mor” fars rolle, også når hun ikke har adoptert barnet. Dette kan få konsekvenser for heterofile par med stebarn. I Pennsylvania kjempet et par på 62 og 60 med surrogatmor og en ung eggmor, om rettigheter til trillinger. Samme sted er sæddonor først dømt, deretter frikjent for forsørgelsesplikt for tvillinger. Saken har vært oppe for høyesterett, jeg kjenner ikke utfallet. I England mistet biologisk mor begge barna til ex -kvinnekjæresten.

 

I India har donorbarn ingen rett til kjennskap til ukjent far eller mor. Men Irland nekter surrogatmødre alle rettigheter til barn de føder. En av verdens største sædbanker, danske Cryos, selger ca. tre – fjerdedeler av sin sæd til par og enkeltindivider verden over. Det rapporteres om økende antall barn med blå øyne verden over. I Vietnam er det foreslått at kunder må skaffe familiemedlemmer eller venner som stiller opp med sæd til andre.

 

Frankrike, Italia og Taiwan setter barnets rettigheter foran voksnes behov. Frankrike forkastet likekjønnet ekteskap av hensyn til konsekvensene for barna, Italia gir assistert befruktning kun til ektepar med fertilitetsproblemer, Taiwan gjør det samme, og forbyr sæd og egg fra nære slektninger, donor kan bare brukes to ganger. I California, 2002, fikk 77 kvinner i 50 – 60 års alderen implantert et embryo. Det ble født 45 barn. Konklusjonen ble at alder er ingen hindring. Den eldste kvinnen som til nå har født er en indisk 70 åring - hun var altså surrogatmor for en kvinne som ikke ville ha barnet sitt. Hun kan ha betalt mye, familien ellers var velstående.

 

Kan vi tenke oss en fremtid der noen slektninger kan ha rettigheter i barns menneskemateriale? Kan bestemmelsene om medgift få nytt innhold?

 

Samtidig som staters lovgivning er kaotiske og truer barns rettigheter på en hittil ny måte, pågår forskning som gjør det mulig for et barn å ha to biologiske mødre. Stamcelleforskning gjør det mulig å lage et embryo fra bare en eller to kvinner. Sæd blir umoderne.

 

Denne utviklingen er ennå ikke gjort kjent av media i den grad den fortjener, hverken etikk eller jus er diskutert på bred, saklig og informativ basis. Om ett land i verden gir fri adgang til barnemarkedet for alle, og nekter barn all informasjon om hvem som er deres opphav, som altså India i dag gjør, samt aksepterer foster adoption (adopsjon av embryo, noe om er lovlig i Ohio), har vi i realiteten fri adgang til barn for alle som ønsker det. Det åpner for mange andre markeder der barn er varen. 

 

Like før jul foreslo Gunn Karin Gjul at nå skal også enslige få lage farløse barn i Norge med statens velsignelse. De kan visstnok klare seg med en foreldre, men begrunnelsen for medmor var at farløse barn måtte ha en ekstra foreldre.

 

Om ikke lenge kommer SV, Ap og Oslo Høyre med forslag om eggdonorer, fødemødre, mitokondriemor - også alle menn må i likestillingsnavn få lage morløse barn.

 

 

Vennlig hilsen Nina Karin Monsen, november 09 / januar 2010

 

 

 

 

Tekster:

Det er blitt mange artikler etterhvert, se henvisninger på siden.

Se også under andre emneord.

 

 

 

Tale: Fritt Ords Pris 05.05.09

 

Debatt i Dagen Magazinet: Svar til Octay Dahl 06.05.09

 

Debatt i BA: Svar til Friele 15.05.09

 

Bok: Kampen om Ekteskapet og barnet. Fra kap 3.